Hva slags forhold skal Europa ha til Kina?

Carl Bildt er tidligere svensk statsminister og utenriksminister.

Synspunkt | Von der Leyen får støtte av Josep Borrell, EUs nye høynivårepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, som har påpekt at EU må bestemme seg for om de vil være en global «spiller» eller kun en «lekeplass» for andre stormakter. Hvilken vei vil Europa velge?

Blant alle utfordringene EU står overfor, er det å etablere en strategisk politikk med tanke på relasjonen til Kina, noe av det viktigste. Mye står på spill; EU er Kinas største handelspartner, og Kina er EUs nest største handelspartner etter USA, med en bilateral handel som overstiger 1,1 milliarder dollar daglig.

USA har imidlertid vist en stadig mer aggressiv holdning overfor Kina de siste årene. Selv om ingen enkeltfaktor driver amerikansk politikk, ser det faktisk ut til at det å «konfrontere» Kina er blant de få tingene som virker samlende i amerikanske politikk nå til dags. President Donald Trump ser i hovedsak ut til å bekymre seg for det bilaterale handelsunderskuddet, mens de amerikanske sikkerhetsmyndighetene i større grad bekymrer seg for Kinas pågående militære og teknologiske utvikling, som på sikt vil kunne utfordre USAs strategiske overlegenhet.

Ingen benekter at Kinas fremvekst utgjør en trussel for både enkeltland og den globale maktbalansen. Det er ingen tvil om at verden vil se svært annerledes ut hvis kinesisk økonomi vokser seg dobbelt så stor som den amerikanske. Derfor er det forståelig at amerikanerne er bekymret for å miste sin posisjon som den største globale stormakten – en posisjon de har hatt helt siden de overgikk det britiske imperiet for mer enn hundre år siden.

Hvordan USA tenker å konfrontere den nye virkeligheten forblir derimot uklart. Noen ser ut til å tro at det å ta større avstand fra Kina, og presse andre land til å gjøre det samme, kan hindre veksten i kinesisk økonomi og potensielt fremme politiske endringer – kanskje til og med et regimebytte. Andre er skeptiske til denne strategien og foretrekker i stedet en mer presist definert politikk rettet mot å endre spesifikke aspekter av kinesisk innenriks- og utenrikspolitikk. Denne tilnærmingen er mindre glamorøs, men også mer tradisjonell.

Så langt har imidlertid spontane reaksjoner vunnet over diplomatiske forhandlinger, og det vil trolig vedvare en stund fremover. USA ønsker støtte fra EU; men, bortsett fra å gjøre dét kravet tydelig, har de knapt tatt initiativ til strategisk dialog med Europa for å diskutere situasjonen.

I mellomtiden har debatten om Kina blitt stadig mer opphetet i EU. Selv om Kina ikke lenger har en marxistisk økonomi, er det ingen tvil om at de fortsatt har et leninistisk politisk system. Det er med god grunn at mange europeere rettet blikket mot menneskerettighetssituasjonen i Hong Kong, Xinjiang, og andre steder.

Europeere er også rettmessig bekymret for økonomiske hensyn. Som Europakommisjonen advarte om tidligere dette året, er Kina en «økonomisk konkurrent som forfølger teknologisk lederskap, og en systematisk rival som promoterer alternative styringsmodeller». Dette språket representerer et skarpt skille fra EUs tidligere uttalelser.

Det neste året blir avgjørende. I tillegg til et ordinært møte mellom EU og Kina i Beijing i april, vil kinesiske og europeiske statsledere avholde et ekstraordinært møte i Leipzig i Tyskland i september neste år. Hvorvidt de klarer å enes om en omfattende investeringsavtale, mer enn seks år etter at forhandlingene startet, blir en viktig test for den fremtidige relasjonen og veien videre.

Med disse unike mulighetene til å etablere en dialog, får EU sjansen til å forfølge en strategisk forpliktelse med Kina, heller enn en omfattende konfrontasjon. Samtidig trengs det to for å danse tango, og mye vil avhenge av hvordan kinesisk politikk utvikler seg i mellomtiden.

Hvis vi legger handels- og investeringsspørsmål til side, må EU bli mindre tilfreds med tanke på den sikkerhetstrusselen som Kina utgjør. EUs medlemsland burde trappe opp sine FON-turer (Freedom of Navigation) i Sør-Kina-havet og Taiwan-stredet. Og det trengs åpenbart en bedre gjennomgang av Europas økende teknologiske avhengighet av Kina på kritiske områder, for eksempel innen 5G-infrastruktur.

Når det er sagt, så kan det hende at Europas beste respons på Kinas økende teknologiske makt, er å bli mer konkurransedyktig. Hvis EU ikke lykkes med det, finnes det ingen høye nok barrierer som kan beskytte dem mot Kinas økende innflytelse. I det lange løp gjelder det ikke bare Europa, men også USA.

Få forventet at Kina skulle utvikle seg til et fullblods demokrati da de fikk innpass i Verdens Handelsorganisasjon i 2001. Men det har likevel vært skuffende å være vitne til landets undertrykkende skifte det siste tiåret. Statlig eide bedrifter favoriseres, bøker blir brent, og Kinas kommunistparti (KKP) kontrollerer ethvert aspekt av kinesernes liv. Ingen vet hvor lenge dette vil vare. Dynastier kommer og går, men i 2021 skal KKP markere partiets hundreårsjubileum.

Uansett hva som skjer; Kina vil ikke forsvinne, og for å løse dagens globale utfordringer, deriblant klimakrisen og handelskonflikten, er verden er avhengig av å få til et samarbeid med Kina. For EU er det nok mest fornuftig å samles om en streng politikk med konstruktive strategiske forpliktelser.

Hvis man lykkes med en slik politikk, i samarbeid med USA, vil det komme aller parter til gode. Men til syvende og sist er det opp til EU å stake ut sin egen kurs.

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---