– Hvis et land som Norge må tenke egeninteresse, er vi virkelig ute å kjøre

Torsdag arrangerte Redd Barna en dagskonferanse om bistand, med fokus på det som virker og på hvordan fremtidens bistand blir. Istedenfor å spørre om bistand virker, handlet debatten om når bistand virker og hvordan man kan gjøre mer av det som faktisk virker.

• LES OGSÅ: – Stiller UD friere til å koble bistand og politikk

Utviklingsminister Nikolai Astrup sa at det viktigste vi gjør er å lære av feilene våre og at vi tar de erfaringene og skaper bedre bistandsprosjekter. Den britiske forskeren og bistandseksperten Jonathan Glennie forklarte ministeren at bistand er mer komplekst enn rakettforskning.

– Man kan ikke bare fortsette å gjøre det samme som man alltid har gjort når det gjelder bistand, sa Glennie.

I 2017 ga Norge 34,1 milliarder kroner i offisiell bistand. Det tilsvarte omtrent 1 prosent (0,99 prosent) av bruttonasjonalinntekt (BNI). Det er enighet mellom alle partiene at denne andelen av BNI skal brukes på bistand i årene fremover.

Satse på det ukjente

I dag lever 10 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. OECD-landene har nylig justert sine retningslinjer for internasjonal bistand gjennom den såkalte ODA-reformen. Der gjøres det klart at giverland må gi mer bistand til de vanskeligste områdene i verden.

Assisterende direktør i UNICEF Partnerships og tidligere styreleder i OECDs utviklingskomité (DAC), Charlotte Petri-Gornitzka, sier at hun skulle ønske at flere ministre turte å satse på områder innenfor bistand som man på forhånd ikke viste resultatet av. For mye bistand er betinget av giverlandets egeninteresser, mner hun.

• LES OGSÅ: Norsk bistand prioriterer jenters skolegang, men glemmer jobbene

– Giverland som ikke promoterer egeninteresse er bistand uten håndjern, sier Petri-Gornitzka.

Hun viser til debatten i 2015 hvor flere av de nordiske landene tok i bruk bistandspenger på å håndtere flyktningkrisen. Dette var et klart brudd med ODA-reformen hvor det kommer tydelig frem at bistandspenger bare skal brukes der det trengs mest.

Bistandsrådgiver og daglig leder i Reality og Aid Africa, Vitalice Meja, advarte om at ODA-reformen står i fare.

Utfordret ministeren

Utviklingsministeren forklarer at vi hele tiden må gjøre evalueringer slik at man kan få mest mulig bistand ut av hver krone.

– Våre forventinger til det vi investerer i er høye, sier han.

Forskeren Glennie understreker at det er tøft å skulle beviste at bistand fungerer i alle tilfeller.

Han beskriver den resultatorienterte tilnærmingen til bistand er som en tvangstrøye.

• LES OGSÅ: Godhet og egennytte

– Hvis et rikt land som Norge, med verdens største pensjonsfond, må tenke egeninteresse når det gjelder bistand, er vi virkelig ute og kjører, sier han.

Astrup svarer med at han «ikke kan forstå hvordan Norge setter egeninteresse først med dagens bistandspolitikk».

– Vi kommer til å mislykkes på noen prosjekter. Men vi må være transparente på hva vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvorfor det noen ganger går galt, sier Astrup.

Bistand ikke løsningen

Nikolai Astrup er klar på at bistand alene ikke er løsningen for å få et utviklingsland til å rulle av seg selv. Skatter er de viktigste inntektene for et utviklingsland, påpeker han.

– Et steg i riktig retning er at frivillige organisasjoner må begynne å samarbeide med finansielle institusjoner, sier Astrup.

Ministeren påpeker også at det ikke har vært nok dialog om selve innholdet i den norske bistanden. Han mener privat sektor vil være avgjørende. Man vil kunne trenge enorme investeringer, både fra lokale virksomheter men også globale aktører. Her mener han det ligger enorme muligheter.

• KOMMENTAR: Skattebistand virker

– Vi hjelper noen av verdens fattigste land, men vi kommer til å mislykkes på noen prosjekter. For at bærekraftsmålene skal bli oppnådd, må mesteparten av inntektene komme fra mottakerlandene selv. Dette utgjør mellom 90-95 prosent av inntektene, sier han.

Han forklarer at en dollar som gis i bistand kan omgjøres til 100 dollar i skatteinntekter for landene Norge bistår. Det er denne type penger han mener landene trenger for at de skal kunne investere i egne samfunn og skape jobber.

Mye å tjene

12 millioner unge afrikanere går inn i arbeidsmarkedet hvert år, men bare 3 millioner jobber skapes årlig i disse landet. Utviklingsministeren ønsker å lukke dette gapet.

– Fremtiden ligger hos de selskapene som innser at det er mye å tjene på å investere i utviklingsland. Det gir høyre skatteinntekter for landene og gjør at utviklingslandene kan investere mer i innbyggerne. Vi må alle investere i innbyggerne våre for å oppnå suksess i fremtiden, sier Astrup.

Han mener vi trenger mye, mye flere private investeringer på en skala som disse landene ikke har sett før og vi trenger dem raskt. Myndighetene i mottakerland må også legge til rette for gode inventeringer ved å slå hardt ned på korrupsjon.

– Hvis et selskap søker om å få gjennomføre investeringer, må myndighetene ha systemer på plass som gjør at søknadene blir gjennomarbeidet på kort tid – ikke tre år.

Ministren viser til eksempeler hvor man har selskapene som gjør godt ved å gjøre forretninger og drar frem Telenor som et eksempel. De hjelper til med fødselsregistreringer i utviklingsland og de har laget systemer som kan predikere spredning av sykdommer.

I tillegg har man rene, enorme inverteringer i land som Yara har i Etiopia – dette fører til at lokale blir ansatt og får opplæring.

– Lokale bedrifter kan utgjøre mye – som å satse på telefondekning i utkantene i et land. Regjeringer har mye makt til å få på plass reguleringer.

Tikke alle boksene

Privat sektor kommer med digitale løsninger og mobiltelefoner som kan bringe viktige helsetjenester ut til utkantene. Privat og offentlig sektor kan være pensjonistfond og privat sektor kan være forsikringsselskaper – det er ulike måter å samarbeide på for å oppnå det mna ønsker.

Charlotte Petri-Gornitzka mener bistandsbransjen må være i førersetet. Bistandsbransjen må vite hva de ønsker å oppnå ved å samarbeide med privat sektor.

– Det er en viss mistillit mellom ideell og privat sektor. Vi forstår ikke drivkraften til den andre siden for å være med på et prosjekt. Det handler nødvendigvis ikke bare om at vi ikke stoler på private aktører, men at vi ikke vet nok om dem. Det er en barriere, sier hun og stiller spørsmålet:

– Er det en maktbalanse vi må være varsomme på når man bringer private aktører inn i utviklingsland for å bidra til prosjekter?

Astrup mener at vi noen ganger oppfører oss som at private investeringer er nødt til å tikke av alle bistands-boksene for å være legitime. Han forklarer at lønnsomme investeringer, selv for private selskaper, gir økte skatteinntekter i utviklingslandene.

– Skatt er den viktigste inntektskilden til et utviklingsland. I Angola betaler Equinor mer i skatt enn Norge bruker på bistand i hele Afrika, sør for Sahara hvert år. Hva regjeringen i Angola bruker pengene på, er en annen historie. Alle land i verden trenger lønnsomme virksomheter og skatteinntekter for å være selvgående.

– Ikke paraniod

Forskeren Jonathan Glennie forklarer at bistandsektoren er ikke paranoid, men innrømmer at det har alltid vært en motstand mot bransjer som vil tjene penger på bistand og utviklingshjelp.

– Det er ikke en ideologisk bekymring, men det er fordi vi vet om flere som har vært offer for horrible private investeringer. Samtidig har vi også erfart at offentlig sektor kan være forferdelig.

Han mener vi må identifisere og forstå forskjellene.

– Jeg er personlig for å bruke offentlige bistandsmidler på å styrke privat sektor og skape flere jobber i mottakslandet, sier han.

Venturekapitalister

En tidligere minister i Storbritannia sa en gang at hvert pund landet brukte på bistand måtte vise til konkrete resultater. Det høres vell og bra ut. Men det er ikke så enkelt, ifølge bistandseksperten Glennie.

– La oss sammenligne bistand og venturekapital. 75 prosent av investeringene gjort av venturekapital mislykkes. Det betyr at disse investeringene ikke gir noen avkastning. 25 prosent av investeringene er de som gjør verdens rikeste enda rikere. Det er en helt annen måte å forstå bistand på, sier han.

• LES OGSÅ: Astrup vil rendyrke Norad

Det er et nesten umulig regnestykke fordi man vil få på et forklaringsproblem når man skal forklare befolkningen hva som skjedde med de 75 prosentene.

– Det er ikke myndighetenes penger man leker deg med. Det er befolkningens. Men noen ganger må institusjoner som Norad satse på nye prosjekter. Det er vanskelig og det tar tid å skape positiv endring. Bistand er fengslet på grunn av den konstante fikseringen på resultat. Noen ganger må man gjøre det som føles rett og følge prinsippene sine, sier Jonathan Glennie.

Putte mottakerne i førersetet

Alle i debatten var enige om at det er vanskelig å gi bistand til et utviklingsland når institusjonene i mottakerlandet ikke fungerer. De landene der befolkningen har det verst, er ofte de vanskeligste å hjelpe.

– Bistand må være stabilt for å fungere og vi må putte mottakerne i førersetet, sier Glennie.

Han viser til forskning som påpeker at det er skadelig for bistanden å bruke et nedlatende språk som for eksempel at «vi skal redde de aller fattigste».

• LES OGSÅ: Fire av ti vil flytte bistandsmidler til norsk helsevesen

– Det blir som vi har et gudekompleks. Vi må bruke ord som «investering» i stedet for bistand. Vi får ikke nødvendigvis en økonomisk avkastning, men vi er med på å gjøre verden til et bedre sted, øke velferden i land, skape stabile systemer og skape arbeidsplasser. Det tjener alle på, sier Glennie.

Mottakerne vil ikke se på seg selv som at de må «reddes». De må også føle eierskap til prosjektene som bistand bidrar til. Det er lokalsamfunnet som må sitte i førersete for egen utvikling. Tillit mellom mottaker- og giverland er alfa omega. Tålmodighet er viktig og endring tar tid, er Glennies konklusjon.