Hvitt hus fullt av løgn

Joseph S. Nye er professor ved Harvard og forfatter av «Is the American Century Over?».

SYNSPUNKT: Innen 1. juni i år hadde USAs president Donald Trump kommet med 3259 usanne eller misledende påstander siden han inntok Det hvite hus, ifølge faktasjekkerne til The Washington Post, som kategoriserer og etterprøver alle suspekte utsagn prisdenten ytrer. Det er et gjennomsnitt på mer enn 6,5 usanne påstander hver dag, og en solid økning fra gjennomsnittet på 4,9 usannheter for hver av hans første 100 dager som president. I mai nådde han åtte daglige løgner. Trump prøver åpenbart å sette en rekord.

Trumps støttespillere rettferdiggjør løgnaktigheten med at «alle politikere lyver». Og det stemmer. Faktisk vil alle med litt selvinnsikt innse at alle mennesker lyver. Men mengden og typen løgner utgjør en forskjell. For mange løgner fornedrer verdien av tillit.

Løgn for fellesskapet

Ikke alle løgner er født like. Noen er egosentriske. En president kan lyve for å dekke over noe, unngå flauser, skade en rival eller ganske enkelt for bekvemmelighetens skyld.

Andre løgner tjener et høyere formål. Under noen omstendigheter har historikere faktisk applaudert det faktum at en president bestemte seg for å bedra offentligheten for det hen anså som et større eller senere gode. John F. Kennedy villedet offentligheten om rollen amerikanske raketter hadde i Tyrkia da avtalen som avsluttet Cubakrisen i 1962 ble inngått; men det var definitivt bedre for deres interesser enn en atomkrig.

Machiavellistiske bedrag er ofte en del av en forhandlingsstrategi, og Trump påstår at han behersker forhandlingens kunst fullt ut. Kanskje forklarer det løgnene om nordkoreanske våpen, europeiske tariffer, og Russlands president Vladimir Putins innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016. Men uærligheten om antallet som møtte opp for å overvære hans innsettelse, bestikkelse av kvinner, eller hans begrunnelse for å sparke FBI-direktør James Comey har ingenting å gjøre med statskunst. Det er utelukkende en egoistisk manipulering av andre og offentligheten.

Selv når en presidents motiver ikke er egoistiske, bør hen være forsiktig med å velge å lyve. Før man velger løgn som et verktøy for å styre staten, bør viktigheten av målsetningen vurderes, muligheten for andre alternativer for å nå det utforskes, og hvorvidt bedraget kan begrenses eller om det er sannsynlig at et mønster dannes analyseres.

Johnson og Nixon

Jo mer en leder fører offentligheten bak lyset, desto mer forvitrer tilliten, institusjonene svekkes, og skadende presedens etableres. Intensjonen bak Roosevelts løgner i 1941 var å vekke det amerikanske folket, men han skapte også presedens som Lyndon B. Johnson kunne bruke i 1964 til å få støtte i kongressen for Tonkin-resolusjonen, som førte til en dramatisk eskalering av Vietnamkrigen. Faren er at ledere forteller seg selv at de lyver for offentlighetens ve og vel, når de egentlig gjør det for politisk eller personlig vinning.

Johnson ville ikke fremstå som feig eller bli tegnet som mannen som tapte Vietnam. Han løy stadig til det amerikanske folket om utviklingen og påstått fremgang i krigen. Han ville også begrense krigen. Innen 1968 sa folk at den eneste måten å finne ut om han løy eller ikke, var å se om leppene hans beveget seg. Han bestemte seg for å ikke stille til gjenvalg.

Johnsons etterfølger, Richard Nixon, løy også om Vietnamkrigen, inkludert om utvidelsen til Kambodsja. Han fulgte opp med å lyve om dekkoperasjonen av innbruddet i hovedkvarteret til det Demokratiske partiet, som hadde blitt utført på befaling fra hans administrasjon. Da dette endelig ble avslørt av Watergate-lydopptakene, gikk Nixon av i 1 974 for å unngå riksrett.

Vane eller strategi?

Noen analytikere, som peker på president Trumps bakgrunn i privat sektor, mener at han lyver av ren vane. Andre tror at hyppigheten, gjentakelsene, og at han gjør det så åpenlyst, ikke reflekterer vane, men en politisk strategi der han med viten og vilje skader institusjoner som assosieres med sannhet. Uansett har Trump klart å svekke kredibiliteten til institusjoner som pressen, etterretningsbyråene, og det amerikanske justisdepartementet – alt blir relativt, og dette går rett hjem hos hans ekstremt lojale velgerbase.

Kan et Amerika etter Trump reise seg på ny? Det er verdt å huske at Johnson og Nixon ble etterfulgt av Gerald Ford og Jimmy Carter, som var merkbart mer ærlig, og at offentlighetens tillit til myndighetene økte noe under Ronald Reagan på 80-tallet. Men, som det store antallet løgner indikerer, har USA aldri sett en president som Trump.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---