Hvor demokratisk er det med flertallsregjering?

Martin Apenes er rådgiver innen samfunnsanalyse i kommunikasjonsbyrået WergelandApenes.

SYNSPUNKT: Tenk deg at du bor i en bygård der det er elleve leiligheter. I årsmøtet har hver leilighet en stemme. Seks av leilighetene ønsker større gjennomslag og har bestemt seg for å stemme likt i de seks sakene som skal avgjøres. De møtes på forhånd for å bli enige seg imellom. De bestemmer seg for at hver og en får «viljen sin» i en sak og at resten av gruppen stemmer likt.

Bundet mandat

Første sak handler om tørkeloftet skal brukes til nye boder eller felles takterrasse. Fire av de seks synes uteplass er noe tull og selv om de tre andre i seksmannsgruppa og de øvrige fem leilighetseierne gjerne vil ha takterrasse blir det stemt ned.

Bedre går det ikke med saken om bytte til ståldører eller restaurere de originale. Her er seksergruppen delt på midten, men avtalen de har seg imellom sørger for 6-5 i favør av utskifting, selv om det kun er tre leilighetseiere som vil ha stål.

I saken om parkeringsplass i bakgården eller plen står fire knallhardt på asfalt, og selv om det i realiteten er sju for plen og fire for asfalt blir det ingen grønn bakgård denne gangen.

I de to neste sakene er det to personer som overstyrer de fire andre. Dermed blir det bildelingsordning i stedet for elsykler og nytt elektrisk anlegg i stedet for nye bad. Dette til tross for at det egentlig er ni leilighetseiere som vil ha henholdsvis elsykler og nye bad.

I den siste avstemningen står det mellom balkonger til alle eller nytt tak. Det er kun en som vil ha nytt tak, men i og med at denne leilighetseieren er i seksergruppa støtter de andre fem lojalt opp, selv om det er ti leiligheter som egentlig vil ha balkonger.

Misnøye

Etter årsmøtet serveres vafler, men ingen vil ha. De fleste er skuffet over det samlede resultatet og bitre over at det ikke ble en reell og åpen diskusjon. Hadde alle kunnet stille med åpent mandat hadde det blitt dundrende flertall for takterrasse, originale dører, plen i bakgården, elsykler til alle, nye bad og balkonger. Styrelederen argumenterer for at den den valgte prosessen gir mer styringsdyktighet, men ser også at en ubundet stemmegivning ville gitt større grad av enighet.

Med den avstanden som er mellom Ap, Sp og SV i en del saker er det nødt til å bli hestehandler som kommer til å være unntatt offentlighet. Regjeringens såkalte underutvalg og de lukkede regjeringskonferansene kommer til å gjøre det umulig å følge meningsbrytningene. Resultatet blir en fattigere offentlig debatt, et mindre potent Storting og regjeringspartier som utad fremstår som enige, selv om det rives og slites på innsiden. I tillegg får partiapparatene mer makt på bekostning av folkevalgte. Flere saker vil bli avgjort av partiorganene og vil være ferdig tygget før de kommer til Stortinget.

Mindretallstyranni

Saker som samler et lite mindretall kan allikevel bli vedtatt og ordninger som få vil ha risikerer vi å beholde. Kontantstøtten er et eksempel. De fire neste årene kan bli en «ørkenvandring» både for posisjon og opposisjon.

I Norge har vi et valgsystem som prioriterer representativitet i motsetning til f.eks Storbritannia som har et valgsystem som gir overrepresentasjon til valgvinnere gjennom flertallsvalg i enmannskretser. Når man i Norge snakker om at «velgerne har gitt en tydelig beskjed» bør det handle om Stortingets sammensetning, ikke om hvilken konstellasjon som kan strippe Stortinget for makt og innflytelse.

Selv om det å styre landet ikke er det samme som å drive et borettslag viser eksempelet over effekten av å kombinere representativitet og styringsdyktighet. Ingen blir fornøyde.