Hvor var kommunikatørene?

Nei, det er ikke navlebeskuende. Om jeg ikke tar feil, så har få andre profesjoner i offentlig administrasjon opplevd en tilsvarende vekst som kommunikasjonsprofesjonen. Noen steder utgjør kommunikasjonsstaben nå 4-5 prosent av medarbeiderne, og det er kun de som er kommunikasjonsrådgivere i navnet; kommunikasjon er i tillegg en kjerneaktivitet for svært mange i offentlig forvaltning.

Hva burde ha vært gransket? Vi ser at beredskapen har sviktet mange steder. Kommisjonen skal ha vært imponert over planverket, men bruken av dette har sviktet. Det overrasker ikke meg, etter å ha lagd planverk for flere organisasjoner. Planverket kommer på plass, men oppdatering og øvingen blir det så som så med. Ledelsen feier det til side, også å inkludere kompetansekrav i stillingsbeskrivelser for å sikre opplæring og rekruttering.

Kommunikasjonsledere har og må ha ansvar for kommunikasjonsberedskapen i en organisasjon. I en krisesituasjon handler det om kriseledelse. Krisekommunikasjon er en del av dette. For å bli god på krisekommunikasjon, må du øve. Øvelse gjør nemlig mester – du vil for eksempel oppdage at det er håpløst å samle alle involverte i ett rom! Det er tøysete å si at man ikke kan forberede seg på en terrorhandling som dette. Krisens art er nettopp at det er vanskelig å forutse hvordan den vil være – hadde man kunnet gjøre det, så kunne man ha unngått den. Men saken er, at ved å øve så klarer man å innarbeide et handlingsmønster som setter en i stand til også å håndtere kommunikasjonen rundt de 10-20 prosentene av mulige situasjoner som man ikke kan forutse – inkludert terroranslag.

Øvelse bidrar også til å bevisstgjøre rundt hva som kan skje – og iverksette tiltak i forhold til dette. Dette gjelder ikke minst å lage, vedlikeholde og tilgjengeliggjøre lister med kontaktinformasjon, og ikke minst gå opp stiene til samhandlingspartnere. Så utrolig enkelt – og åpenbart så vanskelig! Husker jeg ikke feil, var konklusjonen etter Åstadulykken at samhandlingen sviktet. Etter ulykken har samhandling stått på sjekklisten for beredskapsplaner i alle direktorater og tilsyn. At det sviktet på samhandlingen 22. juli, er det likevel ingen tvil om.

Hvor er den aktive, pågående kommunikasjonsledelsen som setter sin posisjon inn på å øve på beredskapsplanene, med tilhørende utvikling av dette? Det spør jeg meg om. Vi kommunikatører kunne og burde ha vært en pådriver i øvingsarbeidet. Vi har all kompetanse som trengs for å kjenne betydningen av øving, store staber for å gjennomføre øving og direkte tilgang til sjefene for å fortelle dem om betydningen av øving. Men, kanskje er vi i ferd med å bli store på mastergrader og små på praktisk kommunikasjonshåndverk.

Heller ikke kommunikatører kunne ha forandret det hele, men jeg er overbevist om at vi kunne ha forandret mye – også i ettertid, for det avdekkes nå at organisasjoner med store kommunikasjonsstaber har gitt villedende informasjon og fraskrevet seg ansvaret de selv har. Det må kommunikatørene ta en stor del av ansvaret for, ikke bare ved å murre over kaffekoppen.

Kommunikatører må rope høyere internt, vise styrke og integritet. I motsatt fall så havner vi vel der, at kommunikasjonsrådgivere blir mediepushere og web-skribenter og at kommunikasjonsbegrepet handler om samband og IKT.