Hvordan unngå rankingfellen

En fåfengt strategi, for eksempel, er å ansette anerkjente utenlandske forskere hvis man ikke samtidig satser på langsiktig utvikling av egne krefter.

BIs fall i Financial Times-rankingen gjør at det er betimelig å sette søkelyset på hva som skal til for å sikre en ønsket faglig utvikling ved norske handelshøyskoler. Det er riktig, som rektor Tor Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI påpeker, at en vei å gå er å tiltrekke seg gode internasjonale forskere, som bidrar til økt kvalitet på undervisning og forskning. Det er vanskelig å være uenig i dette. Det norske forskningsmiljøet er for lite og for smalt til å kunne tilby brede utdanninger med internasjonalt renommé.

Spørsmålet er hvordan man oppnår å tiltrekke seg anerkjente forskere. En kortsiktig og naiv strategi er å «kjøpe» dem ved å tilby topplønn og lite eller ingen undervisning. Det er ingenting som tyder på at dette fungerer så lenge institusjonen selv ikke investerer langsiktig og målbevisst i utvikling av eget miljø. Forklaringen er nokså enkel. Anerkjente forskere prioriterer miljøer med ambisiøse og nyskapende teoretiske prosjekter. De forskere som har potensial til å være utviklende for en norsk skole på sikt, søker et miljø med agenda og tankegods som de også drar nytte av i sitt arbeid. Derfor er det ikke nok å tiltrekke seg et stort navn hvis ikke personen opplever å være i et miljø som har et eget utviklingspotensial. Jeg snakker her om forskere som er villige til å gjøre en innsats for å løfte en institusjon på en ranking, og ikke forskere som har opparbeidet et stort navn og vil hvile på sine laurbær med høy lønn og minimalt med undervisning.

Løsningen ligger, som i enhver suksessrik forretningsidé, å drive langsiktig og målrettet utvikling, og for handelshøyskoler betyr det å investere i langsiktig og målrettet faglig utvikling. Ikke minst betyr det å investere i refleksjonsfag parallelt med de som ses på som basisfag for en handelshøyskole. Basisfag (som markedsføring, kommunikasjon, organisasjon og ledelse) har sine røtter i refleksjonsfag som sosiologien, psykologien, filosofien, økonomien, og historien. Den feilslåtte strategien som en del skoler følger, er å kutte røttene til grunntenkning for å spare penger eller demonstrere at de passer som hånd i hanske med det de oppfatter som næringslivets behov. Det er imidlertid i fagenes røtter at det sitter innsikter som trengs for å forstå hvordan man leder i en kompleks og dynamisk verden. Det er også i røttene at potensialet ligger for å utvikle spennende agendaer for forskning, som så kan tiltrekke internasjonalt anerkjente forskere.

Noen av de tunge miljøene som ligger relativt trygt høyt opp i rangeringene, ligger der fordi de har arbeidet over mange år med å utvikle miljøer som står for noe mer enn bare publikasjoner. De anerkjennes ved at de har helhetlig tankegods som miljøet representerer og som publikasjonene knyttes til. Likevel foregår det nesten en bisarr utvikling ved mange handelshøyskoler som går i motsatt retning, hvor langsiktighet og dybde ofres for en nesten frenetisk jakt på artikkelpublisering. Det hersker derfor en oppgitthet blant mange av mine kolleger på handelshøyskoler i forskjellige land over det de beskriver som en intellektuell rasering fra skolenes ledelse. Her finnes det noen unntak, som for eksempel Copenhagen Business School, som holder fast ved en strategi om mangfold og utvikling i forskning og undervisning, reflektert gjennom sitt motto «Where university means business».

Å utvikle miljøer med tanker og prosjekter som i seg selv tiltrekker anerkjente forskere, tar tid. En byggesten i dette arbeidet er bevisst og ambisiøs satsing på doktorgradsstudenter. Her er NHH inne på en fornuftig strategi, med å tiltrekke seg store summer fra Oljefondet for en større, langsiktig og helhetlig satsning på doktorgradsprogrammet (Dagens Næringsliv, 25.10.10). Det er ikke minst her tidsfaktoren blir konkret. Doktorgradsstudenter bruker 3-5 år på å ferdigstille sine avhandlinger, og skal så prøve å få sitt arbeid publisert i internasjonale tidsskrifter, som tar typisk 2-3 år. Det tar så ytterligere 2-3 år før forskere andre steder begynner å sitere en publisert artikkel, hvis den i det hele tatt blir sitert (kun noen få prosent av artiklene, selv i de beste tidsskrifter, blir overhodet sitert av andre). Altså snakker vi om en usikker investering som tidligst gir avkastning i form av en gryende internasjonal anerkjennelse 10-12 år etter at doktorgradsarbeidet er påbegynt. Hvorvidt og av hvor mange et arbeid blir sitert avhenger nemlig av originaliteten og kvaliteten på tankene som artikkelen bygger på, som igjen avhenger av satsing i miljøet på skolen.

Samtidig er det en slik utvikling som tiltrekker interessante og anerkjente internasjonal forskere. Dette avhenger igjen av evne, vilje og mot hos ledere ved handelshøyskoler til å tenke annerledes enn det man gjør ved andre handelshøyskoler. Det handler om is i magen og evne til å sette seg inn i de utfordringer som møtes av ledere i den moderne verden. På denne måte kan man tiltrekke interessante forskere til et hjørne i Europa.