Hvorfor grave seg ned i problemene, når man kan gå rett på løsningene?

Mariann Crantz er organisasjonspsykolog.

SYNSPUNKT. Mange er velkjent med den tradisjonelle gap-analysen i møte med utfordringer. Den handler om å kartlegge nå-situasjonen, deretter identifisere målet, og så planlegge og gjennomføre handlinger i gapet mellom de to mot måloppnåelse. Metoden er i mange sammenhenger nyttig. Den forutsetter imidlertid et steg som kan være problematisk: Kartlegge og forstå problemet (nå-situasjonen).

I gap-analysen ligger en antakelse om at det er nødvendig å kartlegge nå-situasjonen og få problemene på bordet, før endringsarbeidet kan starte. Man må vite hva problemene består av, hvem som er involvert, hvor lenge problemene har vart, og hvordan problemene oppleves. Tanken er at problemet kun lar seg løse, dersom årsakene blir fjernet. Vedkommende det gjelder må få innsikt i problemet, for å endre seg. Man må sørge for at personen(e) blir konfrontert med det som er problematisk.

Organisasjonspsykologen Gro Johnsrud Langslet, som har skrevet boken «LØFT for ledere», oppdaget at situasjonen kunne bli verre av «å grave seg ned i problemet». Folk fikk lett for å gå i forsvar, det utløste uenighet og konflikt i organisasjoner, mistenksomheten økte, syndebukker ble utpekt og ryktespredningen spredte seg i korridorene.

Hun stilte seg spørsmålet: «Er det slik at vi MÅ vite årsaken til problemet for å løse det?». Ja, det stemmer ofte i den fysiske verden. Vi vil at kirurgen skal vite nøyaktig hvor det skal skjæres, og vi vil at et verksted skal ha identifisert nøyaktig hvilken del som bør byttes, for å løse problemet. Men er det slik i den sosiale verden?

Nei! I den sosiale verden viser det seg at atferden i løsningen kan være en annen enn atferden som utgjør problemet. Mitt første møte med løsningsfokusert tilnærming var når jeg som nyutdannet psykolog skulle hjelpe en lærer med en gutt med atferdsproblemer. Læreren hadde gått etter han og sagt: «Ikke slå, ikke lag bråk i timen, ikke dytte andre!» osv. Hun ga problematferden full oppmerksomhet. Vi begynte å utforske hvilken atferd som var ønskelig, og da kom oppdagelsen av at det er en helt annen atferd som ligger i løsningen. Når læreren begynte å fokusere på løsningsatferden, og minnet gutten på: «Husk å rekke opp hånda i timen, husk å hviske, du kan rope på fotballbanen», så skjedde en positiv endring i gutten.

I den sosiale verden og i organisasjoner er som regel atferden i løsningenen helt annen enn atferden i problemet, så hvorfor ikke gå rett på å skape denne atferden?

I løsningsfokusert tilnærming (LØFT) er man nysgjerrig på hva som er annerledes når problemet er løst. Det handler om å være på jakt etter partenes ønskemål og endringsønsker. Og å få tak i det partene ønsker å erstatte problemet med, framfor det som karakteriserer problemet. Jo mer detaljert man ser for seg sine ønsker og håp for fremtiden, desto klarere ser man for seg hva det innebærer å leve ut sine ønsker og håp, og hva som må til. Det handler om å konkretisere virksomme løsningsskritt.

«Problemer er frustrerte drømmer» i følge Lang & McAdam. De hevder at drømmen kommer først, og hvis du ikke hadde hatt en drøm (om hvordan du vil ha ting), som nå er frustrert, hadde du heller ikke hatt et problem! Et hvert problem eksisterer fordi man har et ønske om forandring. For eksempel i problemet «urettferdig», ligger samtidig drømmen om å bli rettferdig behandlet. Tanken er at ethvert endringsarbeid må begynne med å gjenskape disse drømmene.

Samtalemetodikken LØFT handler om å spørre etter hvordan det ville vært dersom problemet var løst. Hva vil være annerledes? Hvordan ville du merket det? Hva gjør dine kolleger annerledes? Når du merker det, hva gjør du da? Hva vil være det første lille tegnet på at problemet ikke eksisterte lenger? Osv.

Det handler om å identifisere de små stegene av atferd som skal til for å få ballen til å rulle i en positiv retning, ikke nødvendigvis de store handlingsplanene. Tilnærmingen er ressursorientert og anerkjenner at de som står i situasjonen sannsynligvis vet best hva som kan være løsningen. Det handler om å lokke frem folks ressurser og løsningskompetanse, hennes enn å være «eksperten» som gir råd.

I LØFT er utforskning av unntak en nyttig vei å gå: Har du opplevd noe liknende tidligere, som løste seg? Hva var annerledes da? Hvem gjorde hva forskjellig? Hva gjorde du annerledes da du merket at den andre oppførte seg mindre problematisk? Hvordan merket andre det? Hvordan klarte du det? Hva ga deg ideen? Hvorfor var det klokt? Hvor stor tro har du på at du skal greie å gjenta det som har vist seg å være klokt? Hva må skje for at du skal greie å gjenta det?

En rekke menneskelige mekanismer bidrar til at løsningsfokusert tilnærming kan vise til resultater. Sosialkonstruksjonismen ga erkjennelsen at språk skaper virkelighet.

Hvis et løsningsorientert språk benyttes åpnes et mulighetsrom, som ikke ville oppstått med et problemorientert språk.

Det blir lettere å se handlinger som kan skape positive ringvirkninger. I tillegg viser atferdspsykologien at det vi gir oppmerksomhet, gjentas, og dermed får vi mer av det. Alle som har hund eller små barn har sikkert oppdaget dynamikken i dette. Til slutt vil mestring og «en ball som ruller» mot den positive løsningen, gi en god følelse, og ofte føre til forsterket positiv atferd.

Det er imidlertid på sin plass med en advarsel: Løsningsfokusert tilnærming er kritisert for å «feie problemene under teppet». Mennesker som står i vanskelige problemer trenger å bli sett, validert og forstått i opplevelsen av problemet. Det å gå for raskt over på et løsningsfokus, kan føre til en kraftig motreaksjon, og virke mot sin hensikt.

Metodikken LØFT må brukes klokt ut fra når situasjonen er moden for tilnærmingen.

Les mer i boken «LØFT for ledere» av Gro Johnsrud Langslet.