I anti-globaliseringsvinden

Havnearbeidernes tap i Høyesterett har gitt EØS-motstanderne i LO vind på mølla. Transportarbeiderforbundet har brettet opp armene og gjør seg klar til målbevisst kamp for at LO-kongressen skal gå inn for å hive hele EØS-avtalen på båten. De kan få med seg flere LO-forbund. Fellesforbundet er tilhengere av EØS-avtalen, men det virker ikke som de vil engasjere seg tungt i kampen på ja-siden. Det kan gå som det gikk i kampen mot EUs tredje postdirektiv. Både ledelsen i LO og Ap mente direktivet var til å leve med. Men motstanden og frustrasjonen var så sterk nede i LO-organisasjonen at ledelsen ble feid av banen. LO-ledelsen så på det som et arbeidsuhell. Et uhell er noe som kan forebygges. Det er slett ikke sikkert den typen mostand mot overnasjonal myndighet som brer om seg, kan det.

I Ap er det de som forstår at det er sterke krefter i gang. «Dette er ikke til å leve med», sier Lise Kristoffersen (Ap) til Klassekampen. Det er det nok. Høyesterett kan ikke politikerne gjøre noe med. Saken er over. Havnearbeiderne kan ikke kreve enerett på lossing. Det er fri etableringsrett der EØS-avtalen gjelder. De i fagbevegelsen som snakker om at de vil bringe saken inn for en internasjonal rett, snakker over seg.

LOs forutsetning

LO-ledelsen fikk sist et flertall på Kongressen til stemme for fortsatt EØS-avtale. Det klarte det ved å legge til en forutsetning; at norske tariffavtaler og ILO-konvensjonen skal gå foran EØS-avtalen. Dommen i Høyesterett viser at det er motsatt, det er EØS-avtalen som gjelder. Trine Lise Sundnes, leder i Handel og Kontor må gjerne mene at det er «ganske spesielt at Høyesterett setter ILO-konvensjonen til side til fordel for EUs konkurranseregler». Denne dommen er ikke mer spesiell enn det som ellers kommer fra Høyesterett. LO-kongressen har tatt feil. Det er tungt for LO å ta det inn over seg.

Alternativet til å melde seg ut av EØS, er å kreve at avtalen skal reforhandles. Jan Olav Andersen i El og IT-forbundet går inn for det. Det kommer EU aldri til å bry seg med. EU har nok av problemer de skal løse og de må bruke massevis av tid på å forhandle brexit med britene.

Det blåser en antiglobaliseringsvind over Europa og EU. Det snakkes med ny glød om nasjonalt selvstyre. Frp har oppdaget det for lengst. Nestleder Per Sandberg har gjort det klart at han mener Norge bør droppe EØS-avtalen. Men han bedyrer at han er for frihandel. Frp er tross alt et liberalistisk parti, men det skal kombineres med utspill som sikrer Frp innpass der populismen rår. Siv Jensen vil ha en viss orden på troppene sine. Hun er ikke rede til å slå inn på en proteksjonisme av Donald Trumps merke. Alarmklokkene har begynt å ringe i næringslivskretser i USA. De er veldig fornøyd med signalene om betydelig lavere skatter, mindre reguleringer og at staten vil investere for å få fart på økonomien igjen. Men er meget skeptisk til at Trump vil straffe bedrifter som setter produksjonen ut til andre land og snakker om å innføre straffetoll over en lav sko. De frykter Trumps proteksjonistiske eksperiment skal mislykkes.

Ny bankkrise

En ny bankkrise er under oppseiling i Italia. Det ser ut til at den italienske stat må redde verdens eldste bank, Monte dei Paschi di Siena. Det kommer ikke til å skje slik EU-krever. Vi vil få et nytt eksempel på at når det er krise, er det nasjonalstaten som teller. Brussels makt er svekket.

Det neste store slaget om globalisering og nasjonalstatens selvstendighet vil stå i Frankrike til våren. Her stiller Francois Fillon som Republikanernes kandidat til presidentvalget. Motkandidaten blir etter alle solemerket å dømme Marine Le Pen fra Nasjonal Front. Fillon står for en temmelig hardkokt høyrepolitikk, riktignok ispedd initiativ for å sikre franske interesser der markedskreftene blir for sterke. Marine Le Pen kommer til å samle bred støtte fra arbeiderbevegelsen fordi hun vil ha Frankrike ut av euroen, nedbygge Brussels makt og ha folkeavstemning om EU.

Sitte stille i båten

Det EU vi i dag kjenner, kan avgå med døden i 2017. Det går an å sitte stille i båten og håpe det beste. Det er denne posisjonen Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har inntatt. De forsvarer EØS-avtalen og snakker omtrent som de alltid har gjort om globalisering og handel. Selv om Frank Bakke-Jensen er blitt ny EU- minister, er det ingen ting som tyder på at Erna Solberg ønsker at EU skal høyere opp på den politiske dagsordenen. Det vil bety å eksponere en voksende uenighet mellom Høyre og Frp.

Jonas Gahr Støre ser heller ikke noen gevinst i å sette globalisering, EØS og EU høyere opp på dagsordenen. Han må ta det som kommer. Faren er at han blir for passiv. Det vi gi det voksende antallet EØS-motstandere vind i seilene. Hvis det skulle ende med at LO-kongressen sier nei til EØS og motstanden øker innad i Ap, blir det ikke enkelt å skulle danne regjering med Sp. Det kan ende med at EØS-spørsmålet stilles åpent og at Norge forsøker å henge seg på «brexit»- prosessen i eller annen fasong.

Om Erna Solberg og Jonas Gahr Støre ikke kaster seg inn i EØS-debatten med liv og sjel, bør de i større grad reflektere offentlig over det skiftet vi ser i holdningen til globalisering og nasjonalstatens posisjon. Det er lite som tyder på at alt blir som før i Norge.