I forsvar for Europa

SYNSPUNKTMichel Barnier er tidligere visepresident i EU-kommisjonen.

Selv om verden, i tiden etter 1989, beveget oss mot en mer fredfull og liberal verdensorden, er vi nå vitne til økt konkurranse, statlig hegemoni og kvasi-keiserlig ekspansjon blant stormakter.Russland eier ingen skam i det de bryter internasjonal lov og hevder sin regionale innflytelse i Øst-Europa. Kina forfekter bred strategisk konkurranse og promoterer en alternativ internasjonal modell. Og USA velger å forsvare egne interesser med unilaterale handlinger og økt press.

I møte med denne voldsomme geopolitiske oppvåkningen, er Europa nødt til å ta fremtiden i egne hender. Hvis vi ikke forsvarer våre egne interesser og verdier, vil EU og dets medlemsland bli enkle «bytter» i den nye globale (u)ordenen.

Det er på tide at europeere samarbeider om å etablere suverenitet på de arenaene hvor vi ønsker å være aktører, heller enn tilskuere:

Utenrikspolitikk og forsvar, økonomi og handel, digital teknologi og en bærekraftig klimapolitikk.

EU har imidlertid gjort betydelige fremskritt allerede, under ledelse av Europarådets president, Donald Tusk, og Europakommisjonens president, Jean-Claude Juncker. Vi har skjerpet handelspolitikken, som følge av økt risiko for handelskrig, og økonomien er i dag mindre sårbar for at fremmede aktører tar kontroll over sentrale ressurser. I tillegg har vi investert i sikkerhetstiltak som skal beskytte sentrale nettverk og infrastruktur mot eventuelle cyberangrep.

Men det som kanskje er mest overraskende, er den betydelige innsatsen som er gjort for å slå sammen forsvarsressurser.

Det som tidligere var et tabu, har nå blitt en politisk prioritet for Europakommisjonen. Det europeiske forsvarsfondet, verdt omtrent 13 milliarder euro, skaper blant annet nye muligheter for koordinert planlegging og anskaffelse av felles utstyr.

Men Europa kan – og må – gjøre mer innen forsvar. Å «outsource» Europas sikkerhet er ikke lenger et valg. Økte bevilgninger vil gjøre oss sterkere, med det er ikke nok. Europa trenger en plan – et politisk kompass. Det forventer innbyggerne.

Federica Mogherini, visepresident for Europakommisjonen og EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, stod i spissen for EUs globale strategi, som i 2016 satte et nytt felles mål for europeisk tilstedeværelse utenfor kontinentets grenser. Men ettersom andre globale makter raser avgårde, og trusler på tvers av landegrenser blir stadig vanligere, må denne strategien oppdateres og oversettes til en felles utenrikspolitikk og forsvarsplanlegging.

Det er derfor på tide med en strategisk forsvarsgjennomgang, inkludert en felles vurdering av de sentrale truslene Europa vil stå overfor frem til 2030; en strategisk veileder med tanke på vanlige prioriteringer blant EU og dets medlemsland; og en oversikt over hvilket felles utstyr og hvilken institusjonell struktur disse behovene krever.

I tillegg til å bekrefte NATOs kjernevirksomhet innen felles forsvar, må denne strategiske forsvarsgjennomgangen videreutvikle Europas kapabilitet og fremheve at vi er villige til å gjøre en felles innsats også utenfor EUs grenser.

Vi trenger en enhetlig front i møte med de nye asymmetriske utfordringene som terrorisme; cyberkriminalitet; feilaktige kampanjer; og kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske trusler.

Spesielt cyberkriminalitet, er en arena hvor vår sivile og militære kapabilitet må skaleres opp for å kunne matche fremtidens utfordringer. I tillegg burde en slik gjennomgang legge noen føringer for den europeiske forsvarsindustrien, som er et kjernekomponent for vår sikkerhet.

For å opprettholde disse tiltakene og sikre at de leverer i henhold til det nye ambisjonsnivået, må de gjenspeiles i utenrikspolitikken og forsvaret. EUs institusjoner og medlemsland er et felles team. Målet er ikke å utviske medlemslandenes suverenitet, men å gjøre alle – hver og en av oss – sterkere.

En felles utenriks- og forsvarspolitikk drar fordel av tilgangen til mangfoldige etterretningstjenester, væpnede styrker, utstyr og kamperfaringer, i tillegg til ulike regionale utsikter – mot Afrika, Midtøsten, Vest-Balkan og Europas østlige flanke – tildelt Europa gjennom historien og som følge av geografisk beliggenhet.

I henhold til dette rammeverket, burde villige og kapable medlemsstater også fungere som ambassadører eller ledende land på ulike arenaer. Det ville tillat fleksibilitet og stabilitet innen regionale formater eller initiativer, og lagt til rette for at medlemsland kan bruke sin innflytelse for å støtte både nasjonale og europeiske interesser.

Samtidig burde forsvaret være ordentlig institusjonalisert innen EU.

Med et forsvarsråd som utarbeider en plattform som sikrer koordinering og samarbeid blant forsvarsministerne, et operasjonelt hovedkvarter som planlegger og gjennomfører en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, en responsiv og effektiv kommandokjede, og et fullverdig forsvarsakademi.

Disse praktiske skrittene vil fremme en felles europeisk strategisk kultur, og bidra til at et europeisk forsvar blir en operasjonell realitet. Det vil også gjøre EU bedre rustet med tanke på å videre samarbeid med strategiske partnere – hovedsakelig Storbritannia, som vil forbli en sentral alliert og viktig partner etter at de har forlatt unionen.

På bekostning av presserende sikkerhetsutfordringer, har imidlertid interne bekymringer har hatt monopol på de europeiske ledernes agenda i altfor lang tid. Stabilitet i Afrika, fredsprosessen i Syria, krisen i Libya, Vest-Balkan, de østlige nabolandene og Arktis, fortjener mer av vår oppmerksomhet. Det samme gjelder potensielle muligheter for økt samarbeid med strategiske partnere.

Felles sikkerhetsutfordringer burde stå på Europarådets agenda hver tredje eller sjette måned. Gjennom jevnlige, strukturerte diskusjoner kunne ledere adressert strategiske trender og definert en felles handlingsplan, og tatt i bruk EUs forsvarspolitiske verktøykasse.

Samtidig, må EU bruke sine utenrikspolitiske verktøy – diplomati, handel, utvikling, nødhjelp og forsvar – på en mer sammenhengende måte. For å møte de kommende utfordringene, i en verden der Afrika og Asia vil få økt innflytelse, må Europa bryte ut av gamle spor og ta i bruk nye verktøy. For eksempel; i mars tok Tusk initiativ til en diskusjon blant EU-ledere om forholdet mellom EU og Kina. Det burde være en topp prioritet de kommende årene.

Men; nøkkelen til å lykkes med utenrikspolitikk, ligger i makten til å styrke den.

Selv om Europa utøver en betydelig andel myk makt, er vi langt mindre villige til å bruke hard makt.

Og ettersom stormaktspolitikken på nytt gjør seg gjeldene, er denne ubalansen ikke lenger bærekraftig. Europa trenger et annet bein å stå på – og våre innbyggere forventer en union som beskytter dem, er mer kapabel, og viser sin suverenitet.

Det er imidlertid bare mulig å oppnå, hvis medlemslandene og EUs institusjoner jobber sammen.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org