IA-avtale i tynnere tråd

Det er på ingen måter sjokkerende at arbeidsminister Anniken Hauglie (H) sier hun ikke vil forlenge dagens IA-avtale. Hun vil ha endringer, og det vil hun få. Det blir endringer hver gang avtalen skal fornyes. Problemet er at endringer gir særdeles magre resultater. Derfor kan det være at regjeringen er lei flikking på avtalen, altså at det skal kraftigere lut til - eller så kan avtalen kastes over bord.

Ifølge Hauglie har staten brukt 21 milliarder kroner på avtalen om inkluderende arbeidsliv siden den ble innført i 2001. Likevel er målene ikke nådd.

– Sykefraværet er bare halvert, og nedgangen har flatet ut siden 2012, antall funksjonshemmede i jobb har ikke økt en millimeter, og eldre arbeidstagere står lengre på grunn av pensjonsavtalen – ikke på grunn av IA-avtalen, sier Hauglie til Dagens Næringsliv og legger til at dersom staten skal bruke milliarder på en avtale, må det tenkes nytt. Hvis det ikke skjer, er hun åpen for å droppe hele avtalen.

IA-avtalen er en trepartsavtale mellom staten og partene i arbeidslivet. Målet med avtalen er å redusere sykefraværet, inkludere flere funksjonshemmede i arbeidslivet, og få eldre arbeidstagere til å stå lengre i jobb.

Hauglie vil be partene om å komme med innspill som kan gjøre at IA-avtalen kan gi bedre resultater. Det har de holdt på med i 16 år. Mye er prøvd. Det er snart ikke mer å finne på.

Vi er omtrent der vi var for fire år siden. Da konkluderte en av landets fremste sykefraværsforskere, Solveig Osborg Ose i Sintef, med at IA-avtalen ikke hadde nevneverdig effekt. Det var de som mente det beste var å skrote hele avtalen. Arbeidstakerne ville beholde den. Arbeidsgiverne så også fordeler med avtalen, men krevde at det ble mindre papirarbeid for arbeidsgiverne.

Robert Eriksson (Frp) var ikke blitt varm i trøya som arbeidsminister før han møtte partene i arbeidslivet for å forhandle om endringer i IA-avtalen. Det ble spådd at forhandlingene ville bli tøffe når det var en Frp-minister som satt ved den ene enden av bordet. Slik ble det ikke. Var det noe Eriksson ikke ønsket seg, var det bråk med arbeidsgivere og arbeidstakere før han var kommet skikkelig i gang som minister. Det ble endringer som arbeidsgiverne var fornøyd med og arbeidstakerne kunne leve med. Parter og minister feiret med bløtkake og meddelte strålende at de hadde gjort endringer i avtalen som burde kunne bidra til å få sykefraværet ytterligere ned.

Det har ikke skjedd. Avtalen er ikke god nok, sier Hauglie. Men hva skal partene finne på? De kan like godt returnere spørsmålet til Hauglie: Hvilke endringer ønsker staten?

De endringer forskere er enige om at vil virke, er å la arbeidstakerne få et beskjedent fratrekk i lønn når de er syke. Men det vil ikke staten ønske seg, fordi det er politisk kontroversielt. Velgerne vil ha full lønn når de er syke, med mindre man blir langvarig syk da og blir uføretrygdet. Da går en ned i lønn. Og hvis en står i fare for å miste jobben, får en full lønn om en blir sykemeldt og redusert lønn hvis en blir arbeidsledig.

Sykelønnsordningen er den mest generøse ordningen i det norske velferdssamfunnet. Vi har så mange oljemilliarder at vi kan ta oss råd til ordninger de i andre land bare kan drømme om. Derfor ligger også sykefraværet i Norge skyhøyt over andre land.

IA-avtalen er fornyet for fjerde gang og løper ut høsten 2018. Avtalen vil ryke dersom arbeidstakere eller arbeidsgivere pålegges ordninger som vil øke kostnadene. Leger vil hyle opp om de får enda et skjema de skal fylle ut. Så det spørs om ikke statsråd Hauglie må nøye deg med mindre endringer som en i beste fall kan håpe gir resultater.

Hvis regjeringen på sikt ser for seg at endringer i sykelønnsordningen som innebærer lønnsfratrekk for sykdom, kan det være et fornuftig første skritt å droppe IA-avtalen. IA-avtalen binder regjeringen til ikke å gjøre endringer i sykelønnsordningen. Bare å foreslå det vil bli utlagt som løftebrudd. Og løftebrudd bør en ikke driver med.