Idrettens nye kontrollregime

Da idrettspresident Tom Tvedt mandag for andre gang møtte kulturminister Linda Hofstad Helleland for å fortelle hva han hadde tenkt å foreta seg for å sikre større åpenhet i forbundet, hadde han så lite å komme med det ble et problem for kulturministeren. En statsråd som går tungt på banen og ber om endringer med støtte i det politiske miljøet og i mediene, bør ikke bli stående igjen som en taper. Her gjelder det å vise handlekraft. Statsråder skal vinne de sakene de tar fatt i.

Demokratisk bevegelse

Idrettsforbundet er en demokratisk bevegelse. Å innføre den typen åpenhet som kulturministeren krever, er en omfattende endring av praksis. Idrettspresidenten har ikke fullmakt til å endre praksis på en ukes tid uten saksbehandling. Derfor har de nedsatt et utvalg ledet av John G. Bernander som skal legge fram et forslag om større åpenhet i idretten.

Dette ville ikke Hofstad Helleland vente på. Hun ville ha en seier raskt. Hun skulle jobbe om natten, sa hun, for å få gitt beskjed om hvordan det blir framover.

Når en statsråd bestemmer seg for å overkjøre en demokratisk bevegelse, må en vite hvor langt en kan gå uten å møte for sterke innvendinger av prinsipiell og juridisk art. Hun knytter kravet om åpenhet til den årlige bevilgningen Norges Idrettsforbund får fra staten. Den utgjør nærmere 90 prosent av inntektene. Åpenheten hun krever kan derfor kun gjelde for sentraladministrasjonen i Norges Idrettsforbund. Kretser og lokalplan unntas for at de ikke skal måtte bruke tid på byråkrati.

– Jeg lytter til grasrota og forbundene i norsk idrett som ønsker mer åpenhet. Norges største folkebevegelse som mottar betydelig offentlig finansering må tåle at det er åpenhet rundt de offentlige midlene de mottar, sier Helleland.

Det kan en lese som en kritikk av den ledelsen idretten selv har valgt, Helleland mener det er hun og ikke Tvedt som lytter til grasrota og forbundene.

På rekordtid har Kulturdepartementet innført et ny praksis i forvaltningen. Det er nå legitimt å stille krav om åpenhet ned på bilagsnivå dersom en får en meget stor del av inntektene fra det offentlige. Hvor går grensene? Nivået på støtten til en del miljø- og bistandsorganisasjoner ligger ikke langt unna. Og hva med mediene som mottar pressestøtte? Tom Tvedt er inne på dette i Dagens Næringsliv lørdag. Han har utfordret VG-redaktør Torry Pedersen til å legge fram sine reiseregninger. Mediene nyter godt av noen milliarder i momsfritak og støtte.

Idrettens problem er at idretten på toppen er fullstendig kommersialisert, mens dugnadsånden fortsatt lever lokalt. Idretten har endt opp med en organisasjon som ikke henger sammen kulturelt. På toppen av særforbundene driver en business og ikke forvaltning. Her sitter det langt inne å bøye seg for Hellelands kontrollregime. Idretten har basert seg på tillit. Den er svekket. Men den vil ikke øke med åpenhet om reiseregninger.

Hvis alle bilag skal kunne offentliggjøres, vil antallet artikler om pengebruken øke betraktelig. Det blir det ikke nødvendigvis mer tillit av. Det kan bety stadig uro og økende mistillit. For dette handler om to verdener som ikke hører skikkelig sammen lenger – den kommersielle eliteidretten med sine svindyre krav og den lokale, dugnadsbaserte masseidretten.