Ikke bare næringsliv og milliardærer

Den nye regjeringen la frem sitt budsjettforslag i forrige uke. Mantraet er å få ned forskjellene. På sidelinjen står et SV som er presset fra ytre venstre. Det er ikke mye man får gjort på få uker når man nettopp har overtatt regjeringskontorene, sies det. Støre har også fra tid til annen vært påpasselig med å påpeke at endringer må skje gradvis for å gi forutsigbarhet. Hvor gradvis og forutsigbart det er å øke skatten på utbytte og aksjegevinster med 3,52 prosentpoeng på én gang, kan sikkert diskuteres.

Sentralt i kampen mot forskjellene er også Støre-regjeringens forslag om å øke formuesskatten, og det ble gjort også ganske kraftig. Både reduksjonen av den såkalte verdsettingsrabatten for aksjer og økningen av satsen er begge tatt med 40 prosent av det som er Arbeiderpartiets mål.

Det kan sikkert diskuteres om formuesskatt er riktig overfor de virkelig rike, hvorav vi har inntil et par i den sittende regjering, men faktum er at skatten rammer en betydelig gruppe mennesker utover disse. Retorikken rettes mot milliardærene, for det slår godt an, men man kan si at en del av øvre middelklasse får bære en større byrde. Kronebeløpet er av naturlige årsaker mindre, men byrden er større i en annen forstand: de har ikke så mye å ta av; en større andel er typisk i eiendeler som ikke gir så høy avkastning, dvs. egen eiendom, som riktignok får såkalte verdsettingsrabatter, og bankinnskudd.

De fleste som nevner hevingen av bunnfradraget med 150.000, 50.000 mer enn Solberg-regjeringens forslag, lar det mer eller mindre passere ukommentert. Det er som om dette virkelig skulle skjerme pensjonister og andre småsparere. Dette bunnfradraget har ikke beveget seg veldig mye oppover. Noen år har det attpåtil nominelt stått stille. I tillegg har boligprisene hatt en kraftig prisoppgang, godt hjuplet av en sentralbank som har stimulert lånefinansiering.

Hvorvidt Senterpartiet har noen sympati for pensjonister og andre folk i pressområder (les: byer) med nedbetalte boliger, er muligens et åpent spørsmål. Hvis de imidlertid alle skulle flytte på landet, ville det by på noen utfordringer, og ikke minst ville prisstrukturen blitt en annen.

I 2014 kom Scheel-utvalget med sin utredning, NOU 2014: 13. Utvalget foreslo ikke å fjerne formuesskatten. Men siden Scheel-utvalget kom med sin utredning, har OECD utgitt en rapport om nettopp formuesbeskatning. I denne rapporten fra 2018 sies det blant annet:

«Supporting wealth accumulation by households with medium or low levels of wealth is also critical to narrowing wealth gaps, which implies that the design of taxes on capital or on capital income should not discourage households in the middle or at the bottom of the wealth distribution from saving.

If the wealth tax applies to (part of) the middle class, it might have regressive effects. For instance, taxpayers with a large portion of their assets in regular savings accounts, for which the rate of return is close to zero, are taxed for a return they generally did not realise, while wealthier taxpayers who have invested a lot of their savings in shares tend to realise higher gains than they are taxed for.»

Det er rundt 10 prosent av befolkningen som betaler formuesskatt. Det er dermed statistisk sett ikke et midlere nivå på deres formue, ihvertfall ikke deres ligningsformue. Allikevel tilhører mange av dem (øvre) middelklasse, da de ikke er del av den økonomiske overklassen.

I 2020 kom skatterettsprofessor Ole Gjems-Onstad med en kortfattet bok om den norske formuesskatten. Der er blant poengene at den norske formuesskatten kan være et disincentiv for deler av middelklassen til sparing. I tillegg til det direkte disincentivet nevnes også muligheten for at folk lar være å spare fordi privat kapital ugleses i samfunnsdebatten.

Det handler ikke bare om næringsliv og milliardærer, men også om folk som har spart et langt liv.

Rett før årets fellesferie nedsatte Solberg-regjeringen et skatteutvalg som skal komme med en utredning innen november neste år. Det skal bli interessant å se om utvalget tar dette momentet fra OECD med i betraktningen.

Mens vi venter, har vi en Ap-/Sp-regjering, presset av et SV til venstre for seg, igjen presset av Rødt. Rødts Mímir Kristjánsson satt på Dagsnytt 18 23. september og klaget over de 400 rikeste, og han kunne fortelle publikum at de ekstremt rike drar ifra alle andre. Samtidig vil Rødt skattlegge alle hardere som tjener over 600.000 i året. Hvis de virkelig rike drar ifra, skal løsningen være å skattlegge (deler av) middelklassen hardere? Det kan nok endre på forskjellene, men om det får dem ned, kan avhenge av øynene som ser. Hvis de virkelig rike skattlegges hardt nok, er det de som har lave transaksjonskostnader ved utflytting i forhold til skattebyrden dersom sistnevnte skulle bli for stor.

Samtidig som regjeringen presses av SV og Rødt, kan den ikke presses for hardt. For både stortings- og velgerflertall er i sin helhet til høyre for Arbeiderpartiet.

Av J.K. Baltzersen, samfunnsdebattant og forfatter. Epost: jornbalt@pvv.org