Iran er nøkkelen til stabilitet i Midtøsten

I februar er det tre år siden «Den arabiske våren» tvang president Hosni Mobarak til å gå i Egypt. Opprøret, som mange mener startet i Tunisia ved at en ung grønnsakshandler brant seg selv til døde i protest 17. desember 2010, har radikalt endret hele det politiske Midtøsten-kartet.

Fire statsledere er skiftet ut, frie valg har vært avholdt i Tunisia, Egypt og Libya. I Egypt har det også vært valg. Der ga hæren først fra seg makten, og tok den siden tilbake, samtidig som valgets vinner, Det muslimske brorskap, ble forbudt.
Syria, deler av Libanon, Sinai-ørkenen og Libya opplever en delvis statskollaps.

Styrkeforholdene i regionen og bånd mellom lokale og regionale stormakter, samt forholdet til globale supermakter er i støpeskjeen på nytt – etter mange år med noenlunde geopolitisk status quo siden Camp David-avtalen skapte fred mellom Egypt og Israel i 1979.
Midtøsten-forskere peker på flere mulige utviklingstrekk i regionen etter at Den arabiske våren, som mange nå kaller «vinteren,» endte i militærkupp i Egypt og borgerkrig i Syria. Blant annet har russerne trappet opp interessen for regionen, spenningsnivået mellom sunnier og sjiaer er økt, Iran og USA har kommet nærmere en atomavtale, Tyrkia er tvunget til forhandlingsbordet med sine kurdiske opprørere og Saudi-Arabia og de rike Gulf-statene har økt sine politiske og økonomiske investeringer i nabolandene, spesielt Egypt. Resultatet av alt dette, er umulig å spå – men mange prøver.

Ingen vinnere i våren

– Ingen av stormaktene i Midtøsten, hverken Iran, Israel, Saudi-Arabia eller Tyrkia, har til nå vært tjent med Den arabiske våren slik den hittil har utviklet seg. Det har heller ingen av de globale stormaktene USA, Russland, EU eller Kina, sier Henrik Thune, seniorforsker og leder av NUPIs program for Midtøsten-politikk til Ukeavisen.

Thune var prosjektleder og rådgiver i utenriksminister Jonas Gahr Støres politiske sekretariat da den arabiske revolusjonen brøt løs. Han sier at «de aktørene som vant tidlig i våren, har tapt til slutt» og at brorskaps-bevegelsen i Egypt og ellers i Midtøsten er den største enkeltaperen til nå.

– Det som har skjedd i Egypt kan kalles en klassisk kontrarevolusjon til revolusjonen, sier han.

– Våren har økt den sekteriske spenningen mellom sjia- og sunnimuslimer, særlig i Irak og Syria. Kampen om den politiske kontrollen som startet borgerkrigen i Syria er blitt til en kamp mellom sjia og sunni, og Saudi-Arabia og Iran kjemper indirekte på hver sin side i Syria-krigen, sier han.

– De eneste som kan sier å ha tjent på utviklingen er ikke-statlige grupper som lever av svake stater, blant annet Al-Qaida og lignende ekstrem grupperinger i Irak, Syria og Libya, samt noen sjiagrupperinger og en rekke lokale krigsherrer. Dette er alvorlig for Midtøstens sikkerhet og for verdens energisikkerhet, mener Thune.

– Det eneste gode som kommer ut av kaoset er et økt samarbeid mellom stormaktene om å regulere situasjonen, sier han og viser blant annet til atomavtalen mellom Iran og andre land og hvordan kaos i Syria har skapt forhandlinger i Tyrkia mellom regjering og kurdiske opprørere.

– Amerikanerne er blitt mer avhengig av Iran enn før for å parkere uroen i Midtøsten. USA har fått større interesse for Iran samtidig som Iran har fått større interesse for USA på grunn av tendenser til statskollapser og kaos. Ikke minst i Irak og fordi Irans støttespillere i Syria er blitt satt ut, sier Henrik Thune.

Her får han støtte av Midtøsten-forskeren Cecilie Hellestveit, folkerettsforsker ved International Law and Policy Institute (ILPI) i Oslo.

– Mye tyder på at den arabiske våren vil bringe Iran og USA nærmere hverandre. Det er den eneste naturlige utviklingen. I 15 år har man sett på tilnærming mellom USA og Israel og Iran som den eneste naturlig utviklingen. Iran er et gigantland i Midtøsten, de er indoeuropeere, de har en stor middelklasse, i motsetning blant annet Egypt som har en stor underklasse. Dessuten har Iran et veldig høyt utdanningsnivå.

Befolkningen er tre ganger så stor som både Irak og Syria, og på alle vis et mer utviklet samfunn enn de arabiske landene, sier Hellestveit.

– Dersom Iran overtar større oppgaver som regional håndlanger for USA, vil det ta et enormt press av Israel, som har hatt den rollen i snart 30 år siden revolusjonen i Iran i 1979. Amerikanerne skifter nok litt teft nå. De kaster opp kortene og ser hva slags muligheter som byr seg, mener folkerettsforskeren.

Amerikansk tilbaketrekking

Hellestveit tror mange vil se en tilnærming mellom Iran og USA som et sikkert tegn på at USA nå trekker seg stadig mer ut militært og diplomatisk av Midtøsten.

– Økt energiuavhengighet gjennom amerikansk olje- og gassproduksjon bidrar også til den utviklingen, mener Hellestveit, men her er Henrik Thune uenig.

– Tendensen til statskollaps i flere stater vil heller drive amerikanerne til å beholde et engasjement som hindrer at det kommer et tomrom der Al-Qaida befester seg, sier han.

– Obama har riktignok hatt som sitt store mandat å få USA ut av Irak og Afghanistan, men dette avhenger av hva som følger når de trekker seg ut. Amerikanerne vil måtte revurdere sin strategi på grunn av det som skjer i Irak. De kommer til å gå sterkere inn i Midtøsten igjen på tross av sin økte energiuavhengighet, er hans analyse.

Historisk perspektiv

Blant annet vil USA frykte statskollapser, tror Thune.

– Statsmakten er uten kontroll i deler av Syria, Irak og Libya, Sinai-ørkenen og i deler av Libanon. Det som har skjedd de siste tre årene er derfor stort, også sett med historiens øyne. Det kan virke som om Midtøsten alltid har vært kaotisk, men det har alltid vært en stat til stede. Frem til nå, sier han.

Både Thune og Hellestveit legger vekt på knivingen mellom Iran og Saudi-Arabia som en viktig akse i Midtøsten-politikken. Religionshistoriker Hanne Eggen Røislien i Cyberforsvaret mener det blir for snevert:

– Det er mye snakk om Iran og Saudi-Arabia og deres innbyrdes maktkamp om å bli regionens tyngdepunkt. Det mener jeg i beste fall er en overforenkling. Det ligger langt flere forhold til grunn enn regionalt kappløp. Men må se på de ulike regimeendringene hver for seg i mye større grad enn mange analyser gjør i dag, sier hun.

– Begrepet «arabisk vår» er uheldig. Dette er ikke en kort, helhetlig fellesarabisk prosess. Det er veldig store forskjeller mellom de ulike landene i den arabiske verden. Hvor ulikt det har gått i de forskjellige landene etter «våren» viser dette, sier hun.

Det forskerne derimot enes om er at Tunisia, der Den arabiske våren startet, er det eneste land man så langt har synes å lyktes med å etablere mer demokrati.

– Det er likevel en altfor stor utålmodighet i vestlige medier om hva Den arabiske våren skal avstedkomme av resultater. Man spør seg hvorfor ikke Libya er et velfungerende demokrati knappe to år etter at landet veltet et totalitært regime som hadde sittet 40 år ved makten. Vi burde heller ta utgangspunkt i hva slags system disse landene hadde før våren kom. I dag er det mulig å snakke om ting som det har vært lagt lokk på i flere tiår, sier Røislien.

Israel-Palestina

Derimot synes ikke våren å ha rokket ved noe vesentlig i Israel eller Palestina.

– Det har vært nesten bemerkelsesverdig stille fra Israel etter at regimeendringene inntraff i 2011. Israel har i stor grad sittet på gjerdet og sett an utviklingen, sier Hanne Eggen Røislien.

Det skyldes ifølge henne ikke bare våren, men også amerikanernes tilnærming til Iran og russernes økte rolle i Midtøsten og særlig overfor Israel.

– Vestlig diplomati trekker i stadig større grad mot Iran. Det er ikke lenger sikkert at Israel «for alltid» vil fortsette å ha USA som sitt sikreste utenrikspolitiske kort. Israel vurderer nye samarbeidspartnere. Dette har også sammenheng med at russiske utvandrere til Israel er kommet med i styre og stell i Israel selv, sier hun.

Hverken Thune, Hellestveit eller Røislien tror Israel/Palestina-konflikten påvirkes i særlig stor grad av Den arabiske våren.

– Våren medførte ikke noe opprør i De palestinske områdene, og utløste ingen tredje intifada. Tvert imot, jeg tror ikke våren var noen stor seier for palestinernes sak. Den viste bare at regimer som var store på retorikk i Palestina-saken ikke var i stand til å følge opp i praksis, sier Røilien.

Størst omveltning har de mange og plutselige regimeendringene hatt for den palestinske sonen Gaza, som styres av det mer islamsk radikale Hamas enn på Vestbredden, som styres av Fatah.

– Våren førte blant annet til at Hamas distanserte seg fra det syriske regimet ved å trekke sitt lederskap ut derfra. Hamas lente seg til Egypt, men da Mohamed Morsi og Det muslimske brorskap falt, fikk de palestinske selvstyremyndighetene, ledet av Fatah, igjen det politiske førersetet i Palestina, forklarer Jørgen Jensehaugen, stipendiat ved Institutt for historie ved NTNU med doktorgrad i Israels fredsforhandlinger.

– Gaza er blitt enda mer isolert. Dette kan slå begge veier. Hamas kan både gå i en mer moderat retning fordi de ser at de ikke tjener på voldelig motstand, eller de kan gå i motsatt retning fordi blokaden av Gaza skjerper frontene, mener han.

Når det gjelder Israels forhold til Syria, «finnes det ikke noe forhandlingsbord i dag.»

– Den syriske siden av Golanhøydene, langs grensa til Israel, er i dag infiltrert av ulike grupper. Syria har mistet kontrollen allerede, sier Jensehaugen.

Krigen i Syria har sørget for at syrerne nå mister sine kjemiske våpen, som har vært en konstant trussel mot israel, påpeker Kai Egon Kverme ved Institutt for orientalske studier på Universitetet i Oslo.

– Syrerne er dessuten fullt opptatt med å krige internt, så det er foreløpig slutt på den indirekte krigføringen mellom Syria og Israel som tidvis føres på libanesisk grunn, sier forskeren, som har Syria som et spesialfelt.

– Syria et av de stedene der det har utviklet seg verst etter 2011, ikke minst etter at Assad-regimet har vært villig til å ta i bruk al-Qaida for å destabilisere situasjonen i landet, mener Kverme;

– Den sommeren Vesten anerkjente den syriske opposisjonen som det legitime regimet i landet, åpnet Bashir al-Assad fengslene og slapp ut flere hundre fanger som satt fengslet for å ha deltatt i al-Qaida-aktiviteter. Også andre kriminelle slapp løs. Det var som å åpne slusene. Det kastet landet ut i kaos, og åpnet i praksis en tofrontkrig, sier han.

Ikke-spredning

Den arabiske våren ser ikke ut til å fortsette å slå regimer over ende. Til tross for noen opptøyer i Marokko, Jordan og Kuwait er det lite som tyder på at våren fortsetter å spre seg.

Status for Jemen, sier Kverme, er at våren har brakt landet inn i en overgangsprosess, mens våren i Bahrain ble slått brutalt ned, ikke minst takket være hjelp fra Saudi-Arabia. Bahrain er land med sjiamuslimsk flertall, og sunnimuslimsk lederskap. Kverme mener det sunni-muslimske Saudi-Arabia har gått helt i baklås når det gjelder Bahrain fordi Iran gjør krav på landet.

– Våren kommer heller ikke til Libanon, fordi Libanon ikke trenger den. Libanon har et folkevalgt parlament og høy grad av ytringsfrihet. Man kan i stedet si man hadde en vår i Libanon allerede i 2005, da store folkelige protester tvang syrerne, som hadde okkupert Libanon i mange år, til å trekke seg ut selv om Hizbollah fortsatt fungerer som en stat i staten, sier han.

Irak har en særegen bakgrunn på grunn av USA invasjon og okkupasjon. Heller ikke Jordan – omgitt av det fiendtlige Israel på en side, og kaotiske Irak på en annen, og med hundretusener av syriske, palestinske og irakiske flyktninger innen sine grenser – ser ut til å «smittes» av våren.

– Ingen av flytningene har ønske om å velte regimet, og ikke jordanerne selv heller. De ser regimet som en beskyttelse mot de mange flyktningene, særlig palestinerne, sier Kverme.

Saudi-Arabia har vist noen tendenser til «arabisk vår», i form av sosial uro, men en av grunnene til at man ikke har sett større opprør og uroligheter, er at kongehuset har vært tydelig på at det slår inn på politiske reformer, ifølge Kverme

– Saudi-Arabia er et konservativt samfunn. Selv om regimet synes gammeldags, er det ingenting i mot andre retninger landet kunne tatt. Saudi-Arabia kunne for eksempel gå i en mer ekstrem islamsk retning, som vil få dagens strenge monarki til å blekne i forhold, sier han.

En komplikasjon i Saudi-Arabias forhold til våren og demokrati - og Iran - er ifølge Hellestveit landets sjiaminoritet, som i stor grad holder til i det oljerike nordøst – der det har vært tendenser til opprør.

– Hizbollah hadde tilstedeværelse i Saudi-Arabia på 80-tallet, minner hun om, og påpeker at på slutten av 1990-tallet begynte selv den amerikanske Kongressen å kreve flere rettigheter for sjiaminoriteten.

Etter 9/11 ble det fort slutt på slikt snakk, men i dag tror hun Saudi-Arabia frykter at Iran skal å komme med lignende krav, og at dette var blant motivene for å slå ned sjiaopprøret i Bahrain.

Også Kverme sier det pågår en maktkamp mellom «Saudi-Arabia og dets allierte, og Iran og dets allierte.»

– Irans posisjon var mye sterkere i Midtøsten før den arabiske våren. Da det var lettere for Iran å hevde seg som en folkets støttespiller og en motstander av Israel. Men det faktum at Iran ikke stiller opp for folket, men står ved det syriske regimets side, har svekket Iran som forbilde i regionen betraktelig, mener han.

Forsiktig optimisme

Hvor tror så Midtøsten-kjennerne at «Den arabiske våren» vil gå fra nå?

– På sikt er det vanskelig å tenke seg en utvikling der ikke større medbestemmelse vil finne sted, tross tilbakeslag og omveier. Veldig mye av dette vil avhenge av hvordan omverden og naboland forholder seg til utviklingen. Jeg er en delvis optimist, ikke minst på grunn Tunisia, som nå viser attributtene til et fullt utviklet demokrati med reell ytringsfrihet og folkevalgte organer, sier Kverme.

– Vanskeligheten med å forutse hvor det vi kaller Den arabiske våren går videre, er at det er så mange variabler. Revolusjonen som startet i 2011 mangler foreløpig en solid rollemodell. Tunisia er det nærmeste man kommer, men Tunisia har vært påvirket av uroen både i Egypt og

Libya, og delvis Mali, og økonomien deres er i en elendig forfatning. Det er langt frem til at de kan lede andre land, sier Hellestveit.

– De gamle regimene argumenterte jo nettopp med at det ville bli ustabilt dersom islamistene kom til makten. Det har de foreløpig rett i, men jeg tror dette er en enveis utvikling som på lengre sikt vil føre til en langsom demokratisering. Det er en ubønnhørlig snøball som nå har begynt å rulle og bare land som har hatt store kriger, som Irak og Algerie, vil være unntak her, tror Hellestveit.

Kverme påpeker at millioner av egyptere, spesielt, er blitt politiserte av den arabiske våren.

– Per nå er våren i Egypt i et backlash, men i et historisk perspektiv er kampen på ingen måte over, sier han, og får langt på vei støtte av Thune her:

– Denne endringen begynte med 22-åringene i middelklassen i Midtøsten. I dag er de i mindretall i de politiske valgene, men de er blitt viktig på en annen måte. De er politisert og for første gang i moderne tid bruker man i Midtøsten gatene til å uttrykke seg politisk. Midtøsten har for første gang fått en pulserende offentlighet, sier Thune som mener våren har gitt en «politisk vekkelse over en hel generasjon» og at det derfor er grunn til å tro at det vil skje en demokratisering over tid.

– Den historiske parallellen i Europa, som kanskje kan anvendes, er 1848, sommeren da en serie klassiske borgerlige liberale revolusjoner rullet over Europa. Middelklassen allierte seg med deler av arbeiderklassen og veltet regimer. 1848 ble etterfulgt av en klassisk kontrarevolusjon de fleste steder, tilbake til kongemakten, men på sikt fulgte demokratisering og sterke parlamenter. Allerede nå ser vi at de nye regimene i Midtøsten er vare for middelklassen, sier forskeren.

– Og det kan føre til reformer på sikt.