Israels 50-årige okkupasjon gir store miljøskader

I byen Wadi Fuqin, utenfor Betlehem på den palestinske Vestbanken, luker tobarnspappaen Ibrahim Sukkar ugress for hånd på åkeren sin. Ovenfor, på en høyde, brer den israelske bosetningen Beitar Illit’s hvite villaer og høyhus seg ut.

– Vi, grunnvannet, kildene våre og avlingene rammes hardt av avløpsvannet fra bosetningen, sier Ibrahim.

Den 10. juni har det gått 50 år siden Israel okkuperte Vestbanken, inklusiv østre Jerusalem og Gaza, etter seksdagerskrigen i 1967. Israel trakk seg ut av Gaza i 2005, men okkupasjonen av Vestbanken fortsetter uten at noen ende er i sikte. Okkupasjonen innebærer flere brudd på folkeretten, men den har også negative konsekvenser for natur og miljø. I strid med internasjonal rett har Israel bygd 149 israelske bosetninger på Vestbredden. De fleste ligger på høyder. Mange av dem slipper ut kloakk på de palestinske markene nedenfor, deriblant Beitar Illit.

– Våre marker lenger ned i dalen, nedenfor hovedavløpsrøret, går ikke å dyrke lenger. Wadi Fuqin har alltid vært kjent for sin høye kvalitet på jordbruksprodukter, men nå tror mange at våre produkter har blitt forgiftet av kloakk, sier Ibrahim.

Forferdelig stank

32-årige Adel M Hroub titter forbi. Han peker på mørkebrune flekker i skråningen bosetningen ligger på.

– Flekkene ser brente ut, ettersom avløpsvannet inneholder kjemikalier, sier han. Et stykke lenger bort ligger en uttørket kilde omringet av noen døende oliventrær.

– Her kan ingen dyrke eller bruke vannet lenger. Israelske myndigheter har tatt prøver på vannet i byens hovedkilde for vann. Det er ikke giftig, men her er det ingen prøver som er tatt, sier han. Landsbybeboerne har ingen helseproblemer.

– Men av og til er stanken fra kloakken forferdelig. Det påvirker selvsagt hvordan vi har det, sier Adel.

Etter Oslo-avtalen mellom Israel og den palestinske paraplyorganisasjonen PLO (Palestinas frigjøringsorganisasjon) i 1993 ble Vestbredden delt opp i A-soner, som er under palestinske myndigheters kontroll, og B-soner der Palestina har ansvar for siviladministrasjonen og Israel for sikkerheten.

Over 60 prosent av Vestbanken er likevel C-soner, som er under total israelsk kontroll, og det er her majoriteten av bosetningene ligger. Nærmere 94 prosent av Wadi Fuquin’s marker er C-soner. Landsbybeboerne legger mye energi på å klage hos den israelske siviladministrasjonen, som administrerer de okkuperte områdene, over avløpsvannet fra bosetningen.

– Men dette er en militær okkupasjon, så ingenting forandres, sier Adel. Selve byen ligger i en B-sone og har cirka 1400 innbyggere. De er ikke tilsluttet noe avløpsnett, noe bare rundt tretti prosent av de palestinske husholdningene på Vestbredden er.

– Husholdningsavløpet ledes til betonginngjerdede groper i markene utenfor husene. Når de er fulle kommer en tankbil og tømmer dem. Siden tømmes det skitne vannet lenger ned i dalen. Det er naturligvis ikke bra for naturen, sier Adel.

Ikke noe avløpsnett

I Ramallah, basen for det palestinske selvstyret på Vestbanken, forteller Samhan Samhan, ingeniør i den Palestinske Hydrologigruppa, at mange husholdninger har septiktanker for avløpsvannet, men selv det tømmes til slutt i naturen.

– Det verste er at jord, planter og vannkilder forurenses. På sikt risikerer vi at selv grunnvannet forurenses, sier Samhan.

Det finnes bare om lag ti operative renseanlegg på Vestbredden. A- og B-områdene er tettbefolkede, derfor bør renseanleggene ligge i de tynt befolkede C-områdene.

– Men det finnes mange hindre for å få tillatelse fra Israel om å bygge noe som har med infrastruktur å gjøre i C-områdene, sier Samhan.

Gjenvinning av avløpsvann

På den sørlige delen av Vestbredden, i Wadi Al-Arrub, som ligger i en B-sone, inspiserer personale fra den palestinske organisasjonen ARIJ et renseanlegg som ble åpnet i 2016. Selv i B-soner kan den israelske hæren stoppe prosjekter som klassifiseres som sikkerhetsrisikoer eller som krever for mye vann.

– Vi informerte aldri israelerne om renseanleggprosjektet. De kjenner til det, men har latt det være i fred. Sannsynligvis fordi det ligger en israelsk bosetning i nærheten av markene våre som er forurenset av avløpsvann, sier Jane Hilal, sjef for vann- og miljøavdelingen på ARIJ.

Avløpsvannet kommer fra Al-Arrub-leiren, som ble anlagt for palestinere som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i dagens Israel, under krigen som fulgte etter opprettelsen av den jødiske staten i 1948. Da det ble et avløpssystem i leiren, for 15 år siden, rant det skitne vannet ned i avlingene nedenfor. Det rensede vannet fra renseanlegget testes nå for å gjenvinnes til vanning av omkringliggende avlinger, noe som er uvanlig på Vestbredden. Om systemet spres, ville det gjort livet lettere for mange palestinske bønder. I Oslo-avtalen II, fra 1995, ble Israel tildelt 80 prosent av vannet fra den felles akviferen, mens Palestina bare fikk 20 prosent.

– Vannvolumet som ble tildelt palestinerne for 22 år siden ble beregnet ut fra hva folkemengden var da. Nå har den økt. Vann per innbygger minsker for hvert år. Det holder ikke til å vanne jordbruksavlingene, sier Elias Abu Mohor, ingeniør ved ARIJ.

Ifølge Jane er forurenset vann fra bosetningene det største miljøproblemet på den sørlige delen av Vestbredden, men også separasjonsbarrieren, som Israel startet å bygge rundt Vestbredden i 2002, og som skal bli 720 kilometer lang, påvirker økosystemet.

– Den har forstyrret faunaens og floraens naturlige spredning og bevegelse, sier Jane.

Brenner avfall

En studie i Betlehem-området, fra 2008 til 2013, viser at 13 av de 31 artene av pattedyr som fantes i området på 1960- og 1970-tallet hadde forsvunnet og fire hadde blitt sjeldne. Noen mil lenger nord, rett øst for Jerusalem, brer israelske bosetninger seg ut på åsene i et C-område. Nedenfor ligger byer av beduinskur. I byen Khan al-Ahmar bekrefter byens talsmann, Abu Khamis, at faunaen har forandret seg.

– Før fantes det mye rev og villkaniner her. Nå har alle ville dyr nesten forsvunnet, sier han.

Noe han ikke bare tror skyldes separasjonsbarrieren, men også at de har blitt skremt bort av israelske militærøvinger i området. Beduinene i byen tenker likevel ikke å la seg skremme bort, til tross for at de har en israelsk rivningsordre hengende over seg, og lever dårlig og uten vann- og avløp. Luften er fylt av en intens stank av brent søppel.

– I 2013 ba vi de palestinske myndighetene om å få søppelbokser som søppelbiler kommer og tømmer, men ingenting har skjedd. Vi har til og med bedt EU-kommisjonen om hjelp. Vi vil ikke brenne vårt søppel, men vi ser ut til å ha blitt fanget i en byråkratisk krangel, sukker han.

Ny søppelfylling

Selv om C-områdene er under israelsk kontroll er de palestinske myndighetene ansvarlige for søppelhåndteringen i samarbeid med JSC (Forent råd for fast avfallshåndtering). I Ramallah forteller Husain Abuoun, sjef på JSC, at man har store problemer. Oppdelingen av Vestbredden i ulike soner innebærer at søppelbiler blir stående fast i køer ved veisperringer. Det er en søppelfylling på nordre delen av Vestbredden, som ble åpnet for ti år siden, og en i sør fra to år tilbake.

– En tredje skal åpne i Ramallah-området, men vi har møtt på store problemer fra den israelske okkupasjonssiviladministrasjonen. Den krever at vi skal omfatte bosetningene i søppelhåndteringen, noe både vi og våre tyske finansierer vegrer oss for å gå med på, sier han. Å forsyne bosetterne med vann og avløp ser han som å legitimere deres tilstedeværelse. I januar 2015 fikk JSC tommelen opp for søppelfyllingen. Da protesterte den palestinske befolkningen i området.

– Senere protesterte også de israelske bosetterne. De vil innlemmes i prosjektet, men vegrer seg mot å gå med på at søppelfyllingen anlegges på utvalgt sted, sier Husain. Saken ligger nå hos Israels Høyesterett. Dom ventes i løpet av sommeren 2017.

– Om de dømmer til vår fordel kommer det så til å ta cirka to år før fyllingen blir operativ, sier han.

Miljøkatastrofe

Vestbreddens 2,8 millioner innbyggere produserer cirka 2200 tonn fast avfall per dag. Statistikk over hvor mye som havner på de offisielle søppelfyllingene varierer fra 50 til 80 prosent. I påvente av en ny søppelfylling transporteres søppelet fra Ramallah-området til fyllingen på nordre Vestbredden.

Mye av avfallet havner likevel på noen av de 58 uoffisielle søppelfyllingene.

– De uoffisielle søppelfyllingene er katastrofale for miljø og grunnvann. De må stenges, men da må den nye søppelfyllingen åpne. Nå er det ingen andre alternativer, sier Husain.

– Et annet problem er at israelske entreprenører dumper giftig avfall på Vestbredden for å unngå høye håndteringskostnader i Israel. Den israelske hæren, som kontrollerer så vel grenseoverganger som C-sonene, har de senere årene slått hardt ned på avfallssmuglingen, noe Husein mener har bidratt til å redusere den.

– Dette er et felles problem for både israelere og palestinere. Vi drikker av det samme grunnvannet, sier han.

Industriforurensninger

George Kurzom, miljømedieprogramsjef i organisasjonen MA’AN i Ramallah, sier at Jordan-dalen, der over 85 prosent av markene er C-områder, er særskilt hardt rammet av okkupasjonen.

– Den israelske utnyttingen av vannressursene er mest intensive der, sier han. George sier at jordbruk er den fremste økonomiske interessen for Israel der, men at store områder også benyttes under militærøvelser.

– De skadene som den israelske okkupasjonen medfører på økosystemet og miljøet på vestbredden er verre enn de som forårsakes av tørke og klimaforandringer, sier han.

Det er 16 israelske industrisoner på Vestbredden. De israelske Geshuri-kjemifabrikkene i Tulkarm på nordvestre del av Vestbredden har fått mye kritikk både nasjonalt og internasjonalt. Ifølge blant andre den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq, er forekomstene av kreft og astma-sykdommer høyere blant befolkningen der enn på de øvrige delene av Vestbredden.

George etterlyser uavhengige internasjonale utredninger om okkupasjonens påvirkning på miljøet og på menneskers helse. Spesielt er han urolig over mistanker om dumping av israelsk radioaktivt avfall i et område rett sør for Hebron på Vestbredden. Han viser til det at mange barn fødes med misdannelser. I noen steiner er det dessuten hull som har blitt fylt med sement og palestinske forskere har målt høyt innhold av radioaktivitet.

– Det kan komme av dumping av radioaktivt avfall eller forurensninger fra kjernekraftsreaktorer i Israel. Vi har i flere år jobbet for at et nøytralt internasjonalt forskerteam skal undersøke stedene, men fram til nå har vi ikke fått noe gehør, slutter han.

Teksten er oversatt fra svensk av Anne Marit Jordahl.