Ja vel, sånn er altså Norge

Etter flere år i TV Norge, har komiker Harald Eia vendt tilbake til NRK. Og det er vel bare i NRK det er mulig å lage «powerpoint-tv», slik Eia gjør i sitt nye program «Sånn er Norge».

«Finnes det ikke et mer betent, om ikke sexy tema», spør Dagbladets anmelder. Vel, om ikke sexy, så er de fire første delene av «Sånn er Norge» ganske politisk betent:

Harald Eia gir sosialdemokratiet en etterlengtet opptur.

«Hva er typisk norsk?», spør Harald Eia, og svarer med statistikk: Det er ikke typisk norsk å være god. Det er det mange andre som er også. Det er ikke typisk norsk å alltid snakke om været. Det gjør de til og med i Syden. Ikke en gang Janteloven er spesielt norsk – de fleste land har sine egne varianter av den.

Det unike norske er vår uavhengighet og vår frihetstrang, «forsker» Eia seg fram til gjennom statistikk og globale undersøkelser. Vi flytter hjemmefra tidligere enn i andre land, vi frykter sjefen mye mindre og vi vil klare oss selv – uavhengig av foreldre, familie, religion, arbeidsgiver og sosial klasse – i større grad enn i de fleste andre land.

«Hvordan kan det ha seg?», spør Eia entusiastisk. Hemmeligheten han avslører er staten.

Staten gjør oss fri. Staten gir oss trygghet og sikkerhet slik at vi våger å velge fritt.

Omtrent sånn var konklusjonen av de første to programmene. Og i det tredje la han til at årsaken til at nordmenn er blant verdens lykkeligste kommer av to ting: ja, vi er rike, men vi har også små forskjeller mellom folk. Det er mindre avstand mellom fattig og rik i Norge enn i andre land. Det gjør oss lykkelige.

Og i den foreløpige siste episoden trekker Harald Eia opp en selve kronjuvelen for enhver sosialdemokrat når han skal forklare årsaken til rikdommen og de små forskjellene, til den den sunne økonomien og det effektive næringslivet: Den norske modellen.

Og med den også trepartssamarbeidet og frontfagene. Det er dette som har skapt det moderne Norge – ikke oljen.

Man kan nesten høre en samstemt norsk venstreside stemme i et rungende: Sug på den, liberalistjævler! Harald Eia er sosialdemokrat!

Høyresidens tankesmie Civita har allerede forskanset seg i situasjonsrommet, og kvesset debattpennene. «Eia er for lettvint». «En sterk stat er ikke det samme som en stor stat». «Det er ikke noe spesielt åndelig over sosialdemokratiet». Og: det er ikke sosialdemokratiet Eia hyller, det er protestantismen.

Ja, da – du kan sikkert finne forklaringer i Høyre-politikk, Hans Nilsen Hauge, været og Luther – men jeg er helt sikker på at Eias analyser om «Sånn er Norge», slår mye bedre an i Arbeiderpartiet enn i Frp, Høyre og Venstre.

For ikke å bli ensidig her: Det virker som om Civitas konkurrent på venstresiden, Agenda, ikke har ikke fått med seg Harald Eias nye program. De holder fortsatt på med å lese Thomas Pikttey’s siste bok.

(Rettelse etter første publisering: Agenda ER ferdig med Pikkety-boka. To av deres folk har faktisk gitt Eia råd og sosialdemokratisk veiledning og takkes for hjelpen i rulletekstene. Unnskyld, unnskyld.)

Men Magnus Marsdal, helt ute på venstrevingen i tankesmien Manifest, har tatt poenget, og trykker Eias budskap til hjertet i en kronikk i VG.

Hvorfor gjør Harald Eia dette? er det lett å spørre. I sin tid ble Eia og makker Bård Tufte Johansen beskyldt – og hedret – for å bidra til «liberal humor» (til forskjell fra den «venstrevridde»).

Kanskje har han bare litt dårlig samvittighet etter årelang og til tider legendarisk herjing med sosialdemokratiske ikoner – som holdningskampanjer fra Helsedirektoratet (kvinner som sliter med uønsket adferd ved egen omsorg…), fylkeskommunen (Bård Tufte Johansens Kjetil Moslet), Einar Gerhardsen (Gerhardsen-ungdommen), arbeiderklassen på Oslo Øst (Oslolosen), og kjønnsforskere (Hjernevask).

Så når Harald Eia, med hovedfag i sosiologi og greier, lager «faktabasert humor» som nærmest gir det norske sosialdemokratiet oppreising i beste sendetid (ok, på onsdag kveld …), så felles det nok noen rørte, røde tårer rundt om i by og land.

Hva som er Eias motiver bak serien, får han svare på selv, men «Sånn er Norge» viser at det er noen ting vi bør prøve å forsvare og holde fast ved.

Kanskje vi ikke skal være så flaue over dugnadsånd og TV-aksjon, eller «medbestemmelse» og «sterke fagforeninger»?

Nylig ble det på norsk vis lagt fram en laaang rapport – Klimakur2030 – med konkrete tiltak for å nå de klimamålene Stortinget har vedtatt skal skje innen 2030.

Skal vi greie å nå de målene, må vi stille på dugnad alle som én. Og vi må godta å spleise på regninga.

Krangling vil det hel sikkert bli. Men vil vi klare det uten å begynne å slåss?

Som DPs «husekspert» Svein Tuastad pleier å si om norsk politikk:

«I Norge brenner vi ikke bildekk, vi kaller inn til møte».

Sånn er også Norge.