Jakten på dagens nasjonale strateger

Etter at Slagstad ga ut De Nasjonale Strateger i 1997, som forklarer nærmere 200 år med norsk historie gjennom de lederne som i størst grad bidro til å forme samfunnet og samfunnets institusjoner gjennom sine ideer og sin faglighet, har han vært en ivrig samfunnsdebattant.

De siste årene har han særlig argumentert for at Norge mangler de store strategene i det offentlige, og at de som kanskje passer definisjonen operer i det skjulte som ansiktsløse byråkrater eller premissleverandører i de største konsulentselskapene.

Folk som arbeiderpartimennene Arve Bakke som bygget opp Statoil og Tormod Hermansen som var med å skape et internasjonalt Telenor og innføring av resultat- og målstyring i offentlig sektor, er det vanskelig å få øye på i dag.

Under sin innledning onsdag, på Deloittes Waterfront Ideas-arrangement, utdypet Slagstad tankene sine. Nå er det sykehusdirektør ved OUS, Bjørn Erikstein, som ønsker å realisere planene om en gigantsykehus på Gaustad som er den store såkalte doldis-byråkraten som operer uten å delta i det offentlige ordskiftet.

En annen stor strategisk aktør som er i ferd med å gjennomgå et hamskifte, er Sparebankstiftelsen.

– Sparebankstiftelsen som «driver med filantropi – ikke sponsing», vil fungere som et sentrum for «kulturproduksjon og samfunnsinnovasjon», inklusiv lokal avisproduksjon. Det er sivilsamfunnets tradisjoner som slik videreføres i tråd med Christiania Sparebanks tradisjonsrike, samfunnsbyggende rolle. Det var Christiania Sparebank som finansielt muliggjorde at Nasjonalgalleriet kunne åpne sitt bygg på Tullinløkka i 1882 – et bygg Kulturdepartementet nå av historieløse grunner vurderer å avvikle som kunstgalleri, sier Rune Slagstad til Aftenposten i forkant av foredraget.

Slagstad lurer også på om næringslivsleder og Venstre-politiker, Bernt Stilluf Karlsen, kan være en strateg i støpeskjeen. Karlsen har hatt en aktiv rolle i det store Barcode-prosjektet som styreleder i Oslo Havn. Utbyggingen av Bjørvika i Oslo kan synes liten sammenlignet med utviklingen av et nytt Statoil. Men det er store penger og store prosjekter det er snakk om. Operaen ligger der allerede sammen med Barcode-byggene, og fortsatt raser debatten om hvilke andre museer som skal bygges på tomten, og med for liten offentlig og politisk innvolvering for Slagstads smak.

Slagstad mener tiden er moden for nye nasjonale strateger som kan gi fagligheten sin rette plass. At leder av produktivitetskommisjonen, Jørn Rattsø, er en strateg, går han ikke med på.

Gudmund Hernes er karakterisert som kanskje Norges siste nasjonale strateg etter endringene i skoleverket som ble innført under hans styring av kunnskapsdepartementet på begynnelsen av nittitallet. Han mener Slagstad feilaktig konkluderer med at vi ikke har nasjonale strateger i dag og nevner en rekke store byggeprosjekter i hele landet.

– En må også se på det som skjedde med likestillingspolitikken under Brundtland, og Oljefondet fremstår som en stor og viktig samfunnsinstitusjon i dag, sier han.

Hernes er likevel enig med Slagstad i at det kan virke som politikere i dag har for lave ambisjoner.

Kristin Clemet peker på at de gamle strategene som Slagstad beskrev i boken sin, som Fredrik Stang, hadde det lett.

– Samfunnet er mer komplekst nå. Det er vanskeligere å ha kontroll på store samfunnsvridende prosjekter, sier hun.

Også Clemet peker på Arne Skauge og hans rolle i oppbyggingen av Oljefondet som en mulig kandidat til en nasjonal strateg. Hun nevner også Jens Stoltenbergs engasjement for handlingsregelen.

Spørsmålet om nasjonale strateger har forflyttet seg fra den offentlige arenaen til den private, blir ikke besvart av panelet eller Slagstad selv. Men han forteller at han personlig sendte en kopi av boken sin til Norwegian-eier Bjørn Kjos.

– Men jeg har ikke hørt noe fra ham. Ikke et takk engang, sier Slagstad.

Hans konklusjon er at samfunnets stadig tiltakende kontrollbehov er med på å innsnevre ledernes evne til å gjennomføre store prosjekter.

– Kontroll er en farsott som bryter ned handlekraften, sier han.