Jakten på den norske ghettoen

Spør man en velmenende politiker, forsker eller byråkrat om hvor man finner de norske ghettoene, blir man først møtt med stillhet og gjerne et intenst blikk. Deretter følger en rask avklaring: Norge har ikke ghettoer. Vi bruker ikke det ordet her.

Byråd for byutvikling i Oslo, Miljøpartiet De Grønnes Hanna E. Marcussen, forklarer:

– Først vil jeg si at vi i Oslo, og Norge for øvrig, ikke bruker betegnelsen «ghetto» om de mest utsatte lokalområdene. Den viktigste grunnen er at det vil bidra til å stigmatisere og ytterligere forsterke utfordringene de aktuelle områdene står overfor. En annen grunn er at et slikt begrep kun fokuserer på utfordringer i områdene, først og fremst kjennetegn ved befolkningen.

Ghetto-listen

Den slags skrupler holder man seg ikke med i Danmark. Der innførte man i 2010 en egen «ghetto-liste» basert på et utvalg statistiske kriterier.

I utgangspunktet er det ikke så lett for et boligområde å lande på listen. Minst 40 prosent av de som bor der, må stå utenfor arbeidsmarkedet. Og gjennomsnittsinntekten kan ikke være høyere enn 55 prosent av snittet i regionen. Dessuten må 2,7 prosent av voksne innbyggere ha noe på rullebladet (se liste).

Likevel har danskene klart å finne frem til 22 steder rundt omkring i hele landet som de klassifiserer som ghettoer.

Danmark har ikke hatt høyere innvandring enn Norge de siste tiårene. Andelen innvandrere er heller ikke høyere hos dem enn den er hos oss. Og mens det er fritt frem å flytte til samme område i Norge, har danskene styrt bosetting.

Så hvorfor har vi ikke ghettoer i Norge også?

En grunn er at vi ikke leter etter det. I hvert fall ikke på en like støyende måte som man gjør i Danmark.

Mens man i Norge først og fremst fokuserer på bydeler og kommuner med mange tusen innbyggere, har danskene tatt frem forstørrelsesglasset og gått helt ned på boligområde. Det eneste kravet er at det bor minst 1000 personer der. Det gjør det mulig å se på enkelte boligprosjekter, og da er det lettere å få frem det ekstreme.

Ghetto-planen

Det er Mjølnerparken i København et eksempel på. Dette var et et av de første boligområdene hvor man satte opp overvåkningskameraer for å forhindre kjellerbrann. Det er også hjemstedet for gjengen Brothas som har vært i krig med Hells Angels. Dansk-palestineren Omar Abdel Hamid el-Hussein som utførte terrorangrepet på Krudttønnen i 2015, bodde her med lillebroren sin under oppveksten. Flere av skiltene her er på arabisk.

Passende nok var det i Mjølnerparken den danske statsministeren Lars Løkke Rasmussen, omringet av sikkerhetsvakter, nylig la frem sin kontroversielle «ghetto-plan».

Planen består av 22 tiltak som har som mål å utslette alle danske ghettoer innen 2030. Ifølge nyhetsbyrået Ritzau ble planen til etter at flere danske regjeringsmedlemmer i fjor kom sammen for å «smide nogle ret vilde idéer på bordet».

En av dem var Økonomi- og innenriksminister Simon Emil Ammitzbøll-Bille. Ved fremleggelsen pekte han på planens fire Ber som innsatsen skal dreie rundt: Boligmassen, beboersammensetningen, beskyttelse av borgerne og barn.

Planen går ganske hardt til verks (se tekstboks). I tillegg til moderne tiltak som de fleste europeiske storbyer forsøker seg på, som fysisk oppussing av slitne byrom, skal leietakere kunne sies opp, og man skal kunne få strengere straffer hvis de utføres i ghettoene. Politiets tilstedeværelse skal selvsagt styrkes. Det skal også undersøkes om kommunene bør få bedre tilgang til data om beboerne. Årsaken skal være ønsket om gripe raskere inn i barnevernsaker.

Store forskjeller

Det nordiske miljøet for utvikling av utsatte områder er ikke stort og man lærer ofte fra hverandre. Samtidig er det ganske store forskjeller på hvordan det jobbes med utsatte lokalområdet i Oslo og Danmark.

Med lupe ser Oslo-byråd Marcussen likevel noen likhetstrekk.

– Det klareste likhetstrekket er prioriteringen av tidlig innsats rettet mot barn og unge. Tilnærmingen i Oslo har imidlertid vært mer preget av å utvikle gode attraktive tilbud som folk ønsker å benytte, samt å innrette tilbudene ut fra hva som er brukernes behov og forutsetninger, sier hun.

Marcussen peker på at flere av tiltakene i den danske planen handler mest om å tvinge gjennom endringer i befolkningssammensetningen lokalt.

– Innsatsene i Oslo har ikke som mål å bytte ut befolkningen. Områdesatsingene skal sikre at de aktuelle lokalområdene oppleves som gode og trygge steder å bo og vokse opp, uavhengig av hvem som bor der, sier hun og peker på en viktig forskjell:

Boligsystemet i Danmark skiller seg fra norske forhold ved at det er betydelig større grad av utleie, organisert gjennom store offentlige eller halvoffentlige boligselskap.

Forskningen har vist at utleieboliger gir høyere andel beboergrupper med ulike levekårsutfordringer.

– Dette gjør at danskene kan ta andre grep for å endre både beboersammensetning og boligmasse. Når de snakker om mulighetene for å «avvikle» hele boligområder, er dette et virkemiddel vi ikke regner som verken mulig, nødvendig eller ønskelig i Oslo, sier Marcussen.

I norsk boligpolitikk har det i hele etterkrigstiden vært lagt opp til at flest mulig skal være i stand til å eie egen bolig. Andelen kommunale utleieboliger i Oslo er derfor langt lavere enn i Danmark og de fleste andre europeiske land.

Den største utleieren i landet, Boligbygg KF, har for tiden 12600 utleieboliger rundt omkring i Oslo. Behovet for flere er stort, men innkjøp av nye og eventuell utbygging er satt på vent etter at Dagens Næringsliv avdekket problemer med innkjøpsrutinene.

Ser på befolkningen som problem

Spesialkonsulent for områdesatsinger i Oslo Kommune, Per-Øystein Lund, mener danskene har flere virkemidler til å styre hvem som skal bo hvor - både gjennom boligselskapene, men også politisk.

Han peker på at det er store forskjeller mellom Danmark og Oslo når det gjelder hvordan man definerer utsatte områder.

– I Danmark brukes kun kjennetegn ved befolkningen. Det signaliserer at det er befolkningen som er problemet, sier han.

I Norge ser man også på andre ting, som egenskaper ved nærområdet.

Også i 2010 ble det lagt frem en dansk Ghetto-plan. Men antallet ghettoer gikk ikke ned av den grunn. Faktisk er det sjette gang man legger frem målrettet politikk på området siden 1994, ifølge Dansk TV2.

Så langt har ghetto-planen blitt møtt av kritikk fra venstresiden. Men i meningsmålinger utført etter at planen ble presentert, har regjeringen gått frem. Den gjengse danske er fortsatt tilfreds med en streng innvandringspolitikk.

Skutt i Bjørndal

Mandag morgen denne uken ble en mann av polsk bakgrunn funnet skutt i et garasjeanlegg i Seterbråtveien på Bjørndal i Oslo. Politiet fant også skader på mannen som ikke er skuddrelaterte og mistenker skytingen for å være en del av et gjengoppgjør. Tidligere på natten ble tre personer pågrepet for skyting på Lambertseter noen kilometer nord.

Det er svært langt fra Mjølnerparken til Bjørndal i Søndre Nordstrand helt sør-øst i Oslo langs E6. På østsiden ligger Østmarka med sine store skogområder, på vestsiden blokkene på Holmlia. I sør kommer snart politiets nye beredskapssenter.

De siste fem årene har Bjørndal vokst friskt. Faktisk er det nå et av de stedene i Norge med flest barn per innbygger. De om lag 9000 menneskene som bor i Bjørndal holder til i koselige villaer, eller i blokker som i Seterbråtveien.

Inntekten for de som bor her er ikke høy, men den er til å leve av. I snitt tjener man 70 prosent av en typisk Oslo-lønn på 500.000. Nesten halvparten stemte på Arbeiderpartiet ved forrige kommunevalg. Et klassisk arbeiderklassestrøk, skulle man tro.

Samtidig er andelen beboere med ikke-vestlig bakgrunn på over 50 prosent. Og på nesten samtlige levekårsmål kommer Bjørndal dårligere ut enn resten av Oslo. Her har man lavere utdanning, fattigere barnehusholdninger og flere står uten fullført videregående skole enn de fleste andre steder i byen. Og likevel er det noen steder som er enda mer utsatt.

Norske ghettoer?

I forarbeidene til Oslo Sør-satsingen som er helt i startgropen og som byrådet har bevilget 125 millioner kroner til i år, går det frem at selv om Bjørndal skiller seg negativt ut, skal innsatsen begrenses til to andre områder i første omgang. Det er Holmlia Syd og Bjørnerud, hvor over 70 prosent av boligene er blokker og levekårene er enda litt dårligere.

Ifølge analyser utført av kommunen peker Holmlia syd seg ut med sin høye andel kommunale boliger og andel ikke-vestlige innvandrere med kort botid i Norge. Bjørnerud peker seg ut med sin høye andel beboere på leiemarkedet. Om lag hver fjerde barnefamilie på Bjørnerud lever i langvarig fattigdom, og 38,6 prosent har lav utdanning.

Mer nøyaktige stedsanalyser skal være klare i oktober 2018. Groruddalsatsingen er den store inspirasjonen. Nylig ble den store satsingen som startet i 2007, forlenget med ti nye år. Det var her man først tok i bruk levekårsindikatorer for å indetifisere delbydelene med størst problemer.

Deretter gjorde de aktuelle bydelene en kvalitativ vurdering av andre kjennetegn ved de områdene som kom dårligst ut i levekårsstatistikken for å gi et bredere bilde av utfordringer og muligheter. Områdene ble vurdert ut fra demografi, boligrelaterte forhold, fysiske forhold, sosialt liv og offentlige og private tilbud.

Ser på grunnkrets

I disse analysene er planen at man skal gå helt ned på grunnkretsnivå i statistikken. Dette er som regel problematisk. I distrikts-Norge trenger det ikke bo flere enn en person i en grunnkrets, og da blir ikke personvernet godt nok ivaretatt.

Men i Søndre Nordstrand inneholder grunnkretsene rett i underkant av 1000 personer, slik at man kommer svært nær inndelingen man har gjort i arbeidet med de danske ghetto-listene.

I delbydelen Bjørerud er det fem grunnkretser, Bjørnerud, Rudshøgda nord, vest og sør og Tangen. I delbydelen Holmlia Syd heter grunnkretsene Åsbråten, Rosenholm, Holmlia Senter, Toppåsenområdet og Asperud.

Når stedsanalysene er man også litt nærmere et svar på om Norge har steder som ville kvalifisert til å stå på den danske ghetto-listen.

– Jeg vil ikke utelukke at enkelte grunnkretser i Oslo kan fylle noen av de danske kriteriene, men det generelle bildet er likevel at man både i Danmark og Sverige står overfor mer massive utfordringer i de utsatte områdene, enn man gjør i Norge, sier Marcussen.

Frivillighet i Norge, pisk i Danmark

Spesialrådgiver Lund peker på at alt i alt synes det som om den danske regjeringens ghettoplan har en annen tilnærming til utsatte områder enn man har hatt i forbindelse med områdesatsinger i Oslo.

Og det gjelder ikke bare ordet «ghetto» og synet på befolkingen som problem mer enn løsning. Danske tiltak er også mer preget av tvang og pisk.

– I Oslo har det vært viktig å fokusere både på utfordringer og muligheter i de aktuelle områdene. Selv om områdene har en høy andel av grupper med lav inntekt har lokalbefolkningen vært en viktig ressurs i utviklingen av områdene, sier Lund.