Portrettet: Ansgars verden

Hva hun sa!? Det tror jeg ikke jeg skal beskrive med ord. For å si det sånn; Jeg følte det røyk ut av ørene hennes...

Næringsminister Ansgar Gabrielsen snakker om sin parti- og statsrådkollega Kristin Clemet, og tar en kunstpause. På kanten til å humre over tildragelsen, og med et utilslørt tilfreds drag over munnpartiet.

Vi kan levende forestille oss hvordan den innbitte kvoteringsmotstander og ex-NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon)-direktør Clemet reagerte på Gabrielsens solospill langt ute på kvinnefronten. For han hadde ikke funnet grunn til å klarere utspillet verken med eget parti eller resten av regjeringen.

For dette var nemlig en sak hvis tid var kommet. I hvert fall i Ansgar Gabrielsens verden.

I dag har ikke Kristin Clemet lyst til å bruke tid på å kommentere episoden, i hvert fall ikke overfor Økonomisk Rapport. Muligens har hun mer enn nok med å holde styr på illsinte lærere.

Tidligere har kvinnelige likestillingsministre fra Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet målbært saken om å flere kvinner inn i styrerommene, men det har ikke ført til så mye annet enn ord, utredninger og høringsrunder med forutsigbare høringsuttaler fra øst og vest.

Fast fisk ble det først da en mannlig næringsminister fra regjeringspartiet Høyre tok opp hansken.

Bondevik II-regjeringen kastet i fjor en tidsinnstilt kvoteringsbombe inn i de norske styrerommene, som har gitt lille Norge atskillig oppmerksomhet i det store utland.

Om ikke styrene i de vel 600 almennaksjeselskapene (ASA’ene) i Norge fylles opp med minimum 40 prosent kvinner innen 2005, så er det ingen vei utenom lov om kjønnskvotering i styrerommene.

Det skjedde for ganske nøyaktig et år siden, dagen før kvinnedagen 8. mars.

Da hadde Anniken Huitfeldt nettopp tatt et durabelig oppgjør med den påståtte gubbekulturen i Arbeiderpartiet. Hun hevdet blant annet at partiets unge kvinner ble oppfordret til å danse med de eldre i partiet for å skaffe seg innflytelse i Arbeiderpartiets styre og stell.

Det fikk Ap-gubben Thorbjørn Berntsen til å tenne på alle plugger. Han slo hardt og personlig tilbake, og gjorde det klinkende klart at «Den personen som har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt, må ha vært jævla full». Og ja da, det ble det jo et svare spetakkel ut av, som fortsatte i tabloidene lenge etter at gubben Berntsen og ungmøya Huitfeldt drakk forsoningspils på Justisen.

Det var da han slo til, midt i den opphetede debatten om gubbekulturen i Arbeiderpartiet. Ansgar Gabrielsen gjør det klart at tidspunktet ikke var tilfeldig valgt. «Timingen» var simpelthen perfekt.

- Jeg følte at saken var moden. Jeg hadde gått og tenkt på det i et par års tid. Jeg tror sterkt på mangfold og på folk som har en annen bakgrunn enn «mainstream», og jeg hadde en oppfatning om at det var for lite mangfold i en del styrer. Litt for mange styrer har vært litt for like hverandre, og det tror jeg ikke er bra i forhold til verdiskaping. Og rammen var ideell, med den der danse- og gubbedebatten i Arbeiderpartiet, humrer Gabrielsen.

- ...så da kuppet du like så godt en sak som tradisjonelt har stått langt høyere på Arbeiderpartiets politiske agenda enn Høyres....

- Ja, og jeg var for så vidt klar over at det ville være betydelig motstand i mitt eget parti. Jeg har jo selv også en ganske høy terskel for å forlate det prinsipielle standpunkt om at det er mange ting i livet man kan ha meninger om, men som ikke nødvendigvis må lovreguleres.

- Og hva fikk deg til å true med en ny lov? Når du egentlig er opptatt av å forenkle og rydde opp i jungelen av lover og regler...

- Vi har brukt uhorvelig mye ressurser på å sette kvinner i stand til å gjøre disse jobbene. Halvparten av dem som tar høyere utdanning i dag, er kvinner. Det er empirisk belegg for å si at det blir bedre ytelse i et styre hvor man har mangfold og kvinner representert. Da er det ingen grunn til at noen skal få unnslå seg disse tingene. Jeg hadde registrert at næringslivet hadde brukt syv av sine selv gitte ti år på å få frem flere kvinner uten at det hadde skjedd noe som helst. Jeg følte at det var en sperre der, og følte også at det var noen som utviste uvilje mot å finne frem til kvinner. Jeg så at det var nødvendig å ta i bruk helt andre virkemidler. Jeg tror tiden vil vise at det var riktig.

Nå har ikke Ansgar Gabrielsen for vane å kaste prinsippene over båten i utide. Snarere tvert i mot. Tidligere statsminister Kåre Willoch skal ha karakterisert Ansgar Gabrielsen for Texaneren fra det dype syd.

Gabrielsen vokste opp i den fordums fiskehavnen Lillehavn i Lindesnes kommune, omtrent så langt syd du kan komme i kongeriket Norge. Selv på en rolig dag blåser det rimelig friskt ute på Norges sydspiss.

- Lindesnes er ikke noe sted for pingler. Det var et veldig macho miljø å vokse opp i, med fiskebåt og fiskeindustri. Jeg lærte å jobbe tidlig.

Ansgar Gabrielsen ble født inn i familiebedriften Terje Gabrielsen AS, som hadde drevet med fiske og fiskeforedling gjennom mer enn 100 år. Og han var ikke mer enn fire-fem år gammel før han måtte bli med mor og bestemor, og ta sin tørn i god haugiansk ånd.

- Vi ble satt til å brette esker, som ble fylt med en halv kilo klippfisk som ble sendt til Amerika. Jeg tror vi fikk to øre esken. Det var som å vokse opp på en gård, det var tidlig opp og sent i seng. Og det var mye jobbing.

Ansgar Gabrielsen valgte bort familiebedriften i en alder av 27 år, og begynte å selge forsikring for Storebrand. En dag kom konsernsjef Jan Erik Langangen i Storebrand til Mandal for å legge ned Storebrands lokalkontor, og overlot representasjonen til Ansgar Gabrielsen & kolleger, som åpnet assuranseforretning med virksomhet i 4-5 kommuner.

«Tillit», svarer Gabrielsen når vi ber ham avsløre sitt sleipeste salgstricks. Hva annet kunne vi vente fra en sørlending, oppfostret i pinsebevegelsen, en tro han har holdt fast ved, og som han praktiserer gjennom søndagsgudstjenester i Filadelfia-kirken i Oslo.

Ved siden av fiske og pinsemenighet, ble unge Gabrielsen tidlig utsatt for friske politiske diskusjoner. Pappa Gabrielsen var endog ordfører i Lindesnes kommune for Høyre, en tradisjon Ansgar Gabrielsen noen år senere videreførte. Han var 32 år første gangen han kunne slå ordførerklubben i bordet, og beholdt klubben gjennom seks år.

- Jeg tror faktisk vi greide å få kommunen til å leve opp til slagordet jeg fikk innført på konvoluttene fra Lindesnes kommune; Den positive kommunen på sydspissen. Det var lite politiske spenninger. Jeg var aldri fornøyd med flertall. Det var ikke nok i de store sakene, hevder Gabrielsen, som i 1993 ble valgt inn på Stortinget, og mot sitt ønske ble plassert i Sosialkomiteen. Det hadde han neppe vondt av.

Da Kjell Magne Bondevik skulle skipe sin Bondevik II-regjering 19. oktober 2001, ble Ansgar Gabrielsen satt på som statsråd i Nærings- og handelsdepartementet.

Han legger ikke skjul på at oppveksten på Norges sydspiss preger ham.

- Hvordan arter det seg når texaneren i deg får fritt spillerom?

- Da Willoch satte på merkelappen, var det i forbindelse med mitt ufravikelige syn på eiendomsrett. Jeg har et veldig konservativt syn på råderetten over det som er ens eget. Jeg tror det har noe med at den sørlandske bonde, småbruker og fisker har vært selveiere opp gjennom historien. Vi var ikke husmenn. Det sitter veldig godt i ryggmargen at vi ikke skal ha folk i fra Oslo til å finne ut hva vi skal gjøre og ikke. Vi har tatt vare på det beste, og greid å gjøre landsdelen attraktiv uten hjelp fra folk i fotformsko og lilla skjerf. Det ønsker vi å fortsette med. Jeg er også konservativ i forhold til erstatningsretten. Når først det offentlige må gjøre et inngrep, så skal grunneier ha full erstatning.

Denne ufravikelige tro på eiendomsrett har fått Ansgar Gabrielsen til å havne på kollisjonskurs med partikollega og miljøvernminister Børge Brende i synet på utbygging i strandsonen, kanskje særlig i den sørlandske strandsone. Der Brende vil ha restriksjoner, ønsker Gabrielsen i større grad at grunneieren må få rå over sitt.

- Desto mer overraskende at det nettopp var en næringsminister fra Sørlandet som skulle gripe inn i aksjonærenes eiendomsrett....

- Terskelen for en slik inngripen må være meget høy. I denne saken følte jeg at vi hadde nådd den terskelen.

Ramaskrikene lot ikke vente på seg da Gabrielsen & Co tok ut sikringen av kvoteringsbomben, og lar den tikke mot 2005. For hvordan skulle det nå gå med aksjekursene når styrerommene fylles opp av kvinnfolk over en lav sko? Og var det slik at man måtte gå til eskortebyråer for å få tak i villige kvinner, undret man. Noe av bruduljen har lagt seg, og sakte, meget sakte, er det blitt valgt inn noen flere kvinner i ASA-styrene.

- Jeg har satt som ambisjon at vi skal komme opp i 20 prosent i løpet av 2003. Det innebærer at de selskaper som ikke har noen kvinner i styret, minst finner en dame, og da er vi raskt oppe i 20 prosent fra dagens 6 prosent. Så det er ikke de store skrittene som skal tas før det blir litt forbedring her. Og jeg har gjennom dette året opplevd en klar holdningsendring i næringslivet. Det er få som i dag står opp og uttrykker den grad av negativitet som de gjorde for et år siden.

- Hvordan er arbeidsdelingen hjemme hos Gabrielsen?

- Det er ingen uke hvor jeg ikke setter på vaskemaskinen. Det er ingen uke......Jeg gjør jobben hjemme!, svarer han kontant, før han må medgi at det ikke alltid har vært slik.

Næringsministeren har vært gift med sin Lisbeth fra Mandal gjennom 25 år, og de har produsert ikke mindre enn fire barn, omtrent det dobbelte av landsgjennomsnittet. Underveis har Gabrielsen hele tiden hatt jobber som krever lange dager.

- Da ungene var små, tok kona veldig mye hjemme. Men nå, når vi begge er i jobb, vil jeg kalle det en 50/50 deling. Vi gjør som regel rent i huset på lørdag morgen, og jeg tar min del.

- Hva er dine spesialiteter på kjøkkenet?

- Ja, altså,....Kjøkkenet...., starter Gabrielsen, og lar blikket sveipe over sin egen apparisjon. - .....du kan nesten se det på omfanget,....at der har jeg spesielle interesser. Men også kunnskap for den saks skyld. Som en av to gutter på ungdomsskolen valgte jeg skolekjøkken og ikke sløyd. Jeg var lei av å feie flis.

-...og når Gabrielsen skal stelle i stand noe ekstra godt? Hvilke retter går det gjetord om?

- Njaaaa. Jeg tror nok ikke det går så mye gjetord om det. Men jeg synes det er godt med en fårestek, med hvitløksbåter i skiver som er dyttet inn. Ellers liker jeg meg best når jeg kan lage til et eller annet som har med fisk å gjøre. Meg og kona, vi er ofte sammen på kjøkkenet.

Det var altså for ganske nøyaktig et år siden, at Ansgar Gabrielsen for alvor ble rikskjendis etter sitt overraskende kvinnekupp, og antall medieoppslag der Næringsministeren figurerer i hovedrollen viser en nærmest eksponensiell utvikling.

Og Gabrielsen har overtatt eieransvaret for en rekke av de bedrifter der Staten er tungt inne på eiersiden. Ingen har større eiermakt på Oslo Børs enn Ansgar Gabrielsen. Og med Bondevik II blir landbruk og fiske også regnet som næring, og ikke utelukkende særinteresser som sorterer under egne departement.

- Trives du i rampelyset?

- Jeg har ingen ting i mot rampelys, men jeg er ikke av den typen politiker som oppsøker showprogrammene på TV. Det lærte jeg av Kristin Clemet da jeg ble valgt inn på Stortinget i 1993. For meg var det naturlig å avslå invitasjonen fra Fredrik Skavlan om å være med i «Først og sist». Underholdningen får andre ta seg av.

- Du liker å ha makt? Eller innflytelse om du vil?

- Jeg har aldri hatt aversjon mot det. Men jeg synes ikke makt i seg selv er berusende. Men jeg er opptatt av å være med på å gjøre hverdagen bedre for oss alle. Og da skal man ikke underslå det faktum at når man sitter i en stol som denne, så har man makt.

Så god han er. Denne sørlending, som ikke lar seg beruse av verken alkohol (erklært avholdsmann) eller makt.

- I tillegg har jeg alltid hatt en iboende rettferdighetssans for enkeltmennesket. Vi får jo henvendelser her på ting og tang der det kanskje er begått urett i byråkratiet. Skulle det være begått urett, tar jeg ikke fem øre for å snu opp ned på det som er gjort. Jeg er veldig opptatt av ombudsrollen jeg har som politiker. Vi må sette av tid til å ta opp enkeltsaker. Det er også med på å forme byråkratiet.

- Høres jo riktig så flott ut, så da har du vel noen gode og konkrete eksempler på skrivebordet ditt?

Gabrielsen gir svar på tiltale. Fisker frem saksdokumenter der blekket knapt er tørt og som viser at Næringsministeren personlig har skåret gjennom, og gitt maskinsertifikat til en sjømann på Vestlandet stikk i strid med tidligere vedtak.

- Hva synes embetsverket om å bli overprøvd?

- Jeg har et meget kompetent embetsverk som gir råd. Svært mange av de rådene blir fulgt. Men du kan si det sånn. Det er ikke en god uke hvis jeg ikke har kommet til andre konklusjoner enn det embetsverket måtte ha kommet frem til.

Det ble ropt høyt på Ansgar Gabrielsen da Statoil vraket Kværner Rosenberg, og gav bort en storkontrakt på Snøhvitfeltet med en verdi på rundt 1,5 milliarder kroner til det spanske verftet Dragados.

- Snøhvit var lenge et vakkert lite eventyr. Men det var før det spanske verftet Dragados kom og kuppet en Statoilkontrakt på Snøhvit...

- Ja, det går vel ikke an å snakke om Snøhvit uten å komme inn på de syv dvergene, vet du. Nei, ja. Snøhvit. «What about it»?

- Det har ikke manglet på dem som vil ha næringsministeren på banen, og gjøre sitt for å opprettholde norske arbeidsplasser...

- Snøhvit gir oss en bekreftelse på at konkurransen er kjempetøff for norsk verftsindustri og offshorerelatert industri. Statoil sier at prisforskjellen på Kværner Rosenberg og Dragados skyldes lønns- og kostnadsbildet i Spania målt mot vårt, og eventuelt tillagt lovlig støtte skal det ikke mye fantasi til å forestille seg at det i utgangspunktet kan dreie seg om en betydelig forskjell. Men jeg forstår bekymringen i industrien og hos de ansatte. Noe kan politikerne gjøre, gjennom rammebetingelser. Noe må også de ansatte gjøre, gjennom å ikke være fullt så aggressive i lønnsforhandlingene. Hvis vi bevilger oss høyere lønnsvekst enn våre konkurrenter, får det betydning for konkurransekraften, sier Ansgar Gabrielsen.

- Men det var aldri aktuelt for deg å bruke eierrollen til å instruere Olav Fjell om å kaste ut spanjolene til fordel for Røkkeeide Kværner Rosenberg?

- Staten vil opptre som en ryddig og kommersiell eier i Statoil, og kan ikke drive industripolitikk, distriktspolitikk og hva det måtte være gjennom eierskapet. Vi må også ta hensyn til de flere titusener av mennesker som har kjøpt seg aksjer i Statoil i forvissning om Staten opptrer som en tvers i gjennom profesjonell eier. Det er styret og administrasjonen som har ansvaret for den forretningsmessige driften av selskapet, og jeg ønsker ikke å frata dem det ansvaret, sier Ansgar Gabrielsen.

Næringsministeren har imidlertid flere hatter enn eierrollen. Og Ansgar Gabrielsen lover å forfølge saken, om ikke til verdens ende, så i hvert fall til EU-kommisjonær Mario Monti in persona om det kan dokumenteres at det spanske verftet Dragados ikke driver med «fair play» i forhold til felles europeiske spilleregler på subsidiefeltet.

Gabrielsens departement har også satt i gang et arbeid sammen med både TBL (Teknologibedriftenes Landsforbund) og Fellesforbundet for å måle konkurransekraften til norsk verftsindustri og offshoreindustri mot Tyskland, Nederland, Spania, Italia og andre land vi konkurrerer med.

- Gir Snøhvit deg vonde drømmer og mareritt om natten?

- Hvis drømmene skulle dreie seg om spanjoler som bygger moduler til Snøhvit, så blir det ikke levendes. Nei, etter 20-25 år i politikken så vet jeg at jeg skal være uthvilt neste dag også når jeg har hatt en vanskelig dag på jobben.

- Bare navnet Dragados kunne jo skremme vettet av noen hver....

- Ja, det høres ut som et sånt sjøuhyre som ligger midt ute i atlanteren og lurer på norske korvetter. Det høres jo ut som dragen selv.

- Hva er næringsministerens største bekymring på vegne av norsk næringsliv?

- Min største bekymring er at vi skal fortsette med en negativ kostnadsutvikling i forhold til våre konkurrenter. Da fases eksportindustrien og konkurranseutsatt næringsliv ut. Gjennom syv sammenhengende år har vi bevilget oss større lønnsvekst enn land vi konkurrerer mot, og det kan leses i ledighetstallene.

- Det er ikke akkurat lystelige tider i næringslivet. Ledighetstallene peker opp mot nye høyder. Utflaggingen av norsk industri fortsetter med uforminsket styrke. Og varslene om konkurs, nedleggelser og permitteringer hagler....

- Det er ingen bedrifter som flytter ut av Norge fordi det er så utrivelig her, men fordi kostnadsbildet tvinger dem til å gjøre det. Det er et resultat av mange års synder, og burde ikke forundre noen. Går du barbeint tilstrekkelig lenge i snøen, så kommer feberen. Ikke den første timen, og kanskje ikke den neste, men den kommer. Sånn er det også for rammebetingelsene i næringslivet. Når da feberen kommer, så kan du sveipe rundt deg så mange tepper du bare orker, men feberen slipper ikke taket. Det tar tid å bli frisk igjen.

- Er det egentlig noe du kan gjøre for å friskmelde vårt hjemlige næringsliv? Hva er resepten?

- Jeg må bidra på mitt område, ikke minst i forhold til resten av regjeringskollegiet. Vi må dempe veksten i det offentlige forbruket. Vi vet hva som skal til for å få ned renter, kronekurs og lønnsvekst. Vi må ta et stramt grep om den økonomiske styringen. Ingen særinteressegruppe er opptatt av det. Hele høsten er det tog ut og inn av Stortinget for å få mer penger til akkurat sitt. Men summen av alle disse gode ønskene er en svekket konkurransekraft for norsk næringsliv. Så det gjelder å stå opp i mot, og kunne våge å bli upopulær i alle særinteressegrupper for at helheten skal bli rett. Den belastningen er jeg villig til å ta. Og den må tas hvis vi skal redde norsk industri.

- Du fisker ikke akkurat etter å bli landets mest populære politiker?

- Ikke på kort sikt, nei. Jeg er opptatt av det som er riktig i det lange løp. Så får ettertiden dømme hva man gjorde, og ikke neste måneds gallup.

- Om du ikke retter blikket mot neste valg, er det jo ikke sikkert ettertiden får så mye å dømme deg på....

- Det er nå vi må greie å prioritere det langsiktige. Men i politikken er det jo slik at det er på kort sikt man skal gjøre seg lekker for neste valg. Hadde vi hatt valg hvert 10. år, så tror jeg det hadde vært større muligheter for å gjøre det som var fornuftig. Du blir for eksempel ikke premiert politisk for å satse på forskning. Det må være en av årsakene til at vi gjennom hele 1990-talet har forsket for lite. På tross av at hele Stortinget gjennom de 10 siste årene har ment at vi skulle øke satsingen på forskning og utvikling, så har det stått stille. Jeg pleier å bruke bildet om at en bonde som ikke har vært på åkeren om våren, trenger ikke å gå ut om høsten heller.

Økonomisk Rapport har fått toneangivende investorer, bedriftsledere og næringslivsorganisasjoner til å sette karakter på Ansgar Gabrielsens innsats som næringsminister.

- Du får god score på klar tale, ønsker, mål og intensjoner. Men får dårligere skussmål på praktisk handling, om vi ser bort fra din aksjon for å få flere kvinner inn i styrerommene....

- Jeg hører hva du sier.

Og for en gang skyld blir han skåren på tungebåndet.

- Ikke en gang Farsunds-investorene Tharald Brøvig og Terje Mikalsen har noen særlig tro på deg....

Nå er han på offensiven igjen, Ansgar Gabrielsen, som var en av de som talte sterkest i mot at Staten skulle gå tungt inn i IT Fornebu-prosjektet.

- Å ja. Ja. Terje Mikalsen, vet du, etter IT Fornebu, så er det langt mellom godordene der i fra. Jeg er grunnleggende skeptisk når investorer som Terje Mikalsen og Fred. Olsen liksom skal dele indrefileten med Staten. For jeg har ikke fått tilbud om å gå inn i andre gode prosjekter de måtte ha hatt, og som ettertiden har vist at de har cashet inn på. Jeg er veldig glad for at jeg brukte sunne instinkter og ryggmargsrefleksen som jeg har med fra småbedriftslivet.

- Terje Mikalsen var langt fra alene om ikke å gi deg all verdens karakter for hva du har fått utrettet i praksis...

- Som Næringsminister blir jeg gjerne utfordret på akuttsaker, og det får stor oppmerksomhet. Jeg har ikke virkemidlene som skal til for å motvirke enkeltkonkurser, det har aldri Stortinget gitt Næringsministeren. Men det er i enkeltsaker det ropes opp om at Næringsministeren må gjøre et eller annet. Da er det for sent. Det skulle man ha gjort i de 5-7-10 foregående år, og lagt til rette for rammebetingelser som sikrer konkurransekraft. Min påstand er at vi i løpet av de halvannet årene vi har vært i regjering, har forbedret rammebetingelsene mer enn det noen gang har vært gjort tidligere i norsk historie innenfor et tilsvarende tidsrom.

- Oj! Det var da riktig så beskjedent....

- Nei, men altså, det er nå min påstand. Jeg har utfordret en del miljøer på å finne ut hvilket annet tidsrom det eventuelt skulle være, hvor det ble gjort større forbedringer. Til tross for det, opplever vi absolutt mørke skyer der ute i horisonten.

- Men troen er i behold, troen på lysere tider?

- Vi har kompetansen, vi har naturressursene, vi har det øvrige som skal til. Men vi må passe på at ikke kostnadsnivået fortsetter å utvikle seg negativt. Det er definitivt muligheter for norsk industri globalt. Men det betinger at vi ikke utvikler oss til en oljeøkonomi, men agerer som om vi ikke hadde oljen i det hele tatt.

Og Ansgar Gabrielsen har på ingen måte tenkt å slippe roret. Men hva skal han gjøre om han noen gang skulle bli pensjonist? Da vil han tilbake igjen til fiskebåten, og gjøre livet utrygt for kveiten utenfor Lindesneskysten. Og da er han tilbake der han kom fra, texanerland i det dype syd, stedet som har formet Ansgar Gabrielsens verdensbilde.