Jobbfikseren

– VI TRENGER FLERE arenaer der de som kommer hit, blir koblet sammen med mulige arbeidsgivere. Hvis du har vært ingeniør i 15 år, vil integreringen skje mye raskere hvis du raskt blir koblet opp mot et ingeniørmiljø, sier Aiman Shaqura.

Han har engasjement i stemmen. For måten Norge tar imot flyktninger på i dag, er ikke bra hverken for landet eller flyktningene selv, mener han.

– I dag går flyktninger med oppholdstillatelse gjennom et toårig introduksjonsprogram. Etterpå er målet at 70-80 prosent av dem skal ha jobb eller være i utdanning. Men to år er altfor lang tid!

SHAQURA ER SIVILØKONOM fra England og har startet fem selskaper, blant annet Moelv Bil, som fire år på rad har blitt kåret til gasellebedrift. I 2016 omsatte bedriften for rundt 50 millioner kroner. I tillegg gir han råd til bedrifter som ønsker å snu resultatene sine.

(Saken fortsetter under bildet.)

Men de siste årene er det kanskje prosjektene «Give a Job» og «Charge» som har fått aller mest oppmerksomhet.

«Give a Job» er et frivillig initiativ, uten ansatte, som skal gi flyktninger bedre jobbmuligheter. Nyankomne flyktninger og næringslivsledere samles til dagsarrangementer som består av en bedre middag og en jobbmesse. Flyktningene lager mat og serverer, og til gjengjeld vurderer næringslivsaktørene søknadene deres.

DE TO SISTE årene har Shaqura turnert med slike arrangementer fra sør til nord. Det neste er nå i februar.

– På ett arrangement booket vi over 80 jobbintervjuer på en dag. 10-12 personer fikk jobb, og mange fikk mentorer som skulle møte dem jevnlig og hjelpe dem å navigere i det norske systemet.

Da Shaqura nylig innledet på årskonferansen til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), var det «Charge» han snakket om. Det er et såkalt inkubator- og akseleratorprogram for innvandrere med flyktningbakgrunn:

Hver sjette måned inviteres folk med ideer til en oppstartsbedrift om å søke. De mest lovende søkerne inviteres til en tre dagers «bootcamp», der de får hjelp til å utvikle ideene. Etter dette skjer det nok en utvalgsprosess, der rundt halvparten går videre til et seksmånedersprogram. Her jobber de videre med ideene innad i bedrifter.

– Kanskje starter de med en måned hos PR-byrået Trigger, så går de til KPMG for å lage finansielle strukturer og til Dagens Næringsliv for å få hjelp til kommunikasjon. Vi vil at de skal få en kompetansepakke fra eliten i norsk næringsliv, og at de skal etablere relasjoner, sier Shaqura.

HAN SNAKKER MED en svak Toten-aksent. Selv kom han til Norge i 1991, etter at hans palestinske familie hadde vært på flukt i ti år og tolv land. For første gang hadde de et fast bosted.

– For meg var Toten mulighetenes land. Der skulle det plukkes, jordbær og potet og kålrot og tomflasker. Jeg banket på dører på gårder og spurte gamle damer om de trengte hjelp til noe. Det viktigste en trenger når en kommer til et nytt sted, er arbeid.

Selv om han bare var et barn, var han vant til å jobbe. Han hadde blant annet vært med å selge tørt brød til hønsebønder for småpenger. Etter hvert sysselsatte han søsknene sine også og tok selv litt av fortjenesten fordi han hadde skaffet dem jobben.

DRIVKRAFTEN HANS VAR å skaffe penger til skoleturer. For selv 60 kroner var mye for familien, og Shaqura måtte bli igjen når resten av klassen skulle stå på slalåm eller dra på andre aktiviteter.

– Først og fremst ville jeg jobbe meg fram til en situasjon der jeg hadde mer å si for mitt eget liv. Å kunne være selvstendig har vært en enormt stor drivkraft, både da og senere.

Men bare enkelt var det ikke.

– Jeg fikk jo slengt dører i ansiktet og ble bedt om å pelle meg hjem til Sahara. Noen slike opplevelser var sterke for meg.

HAN TROR LIKEVEL at han og familien fikk en tillit fordi de bidro i lokalmiljøet. Det stilles høye krav før flyktninger får tillit i Norge, mener han.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Det skal så lite til, bare et hårstrå i en suppe, for å ødelegge tilliten, sier han.

– I dag er det mange med innvandrerbakgrunn som er skeptiske til hvordan framtiden ser ut for oss som vil ta vare på navn som ikke er Per eller Ole. Vil det være rom for slike som oss i Norge, som nordmenn, men med noen få ulikheter? Hvor hardt må vi jobbe for at det skal bli en styrke?

MANGE AV DE bedriftene Shaqura samarbeider med, sier at de mangler arenaer å treffe innvandrere på. Noen tar del i initiativene hans på grunn av fordelene mangfold kan gi, andre ser inkludering som et samfunnsansvar.

– Det er mange eksempler fra utlandet på at mangfold øker bunnlinja. Etnisitet er en liten del av det, her spiller også kjønn og seksuell legning inn.

Samtidig må bedriftsledere som satser på mangfold, være mer tålmodige.

– Det er litt høyere risiko. De må forvalte ulikhetene bra slik at selskapet får mest mulig utbytte av det. Da kan mangfold styrke innovasjonskraften, gi konkurransefortrinn og føre til at det tas bedre beslutninger fordi en ser ting fra ulike perspektiver, sier Aiman Shaqura.