Juridisk villspor om tro

Det skjer alvorlige brudd på menneskerettigheten i en rekke land, og da snakker vi om de grunnleggende rettighetene som demokratiet baserer seg på. Det er dessuten utviklet en temmelig finmasket juridisk tenkning med røtter i en eller annen menneskerett.

Systemet overvåkes av eksperter på menneskerettigheter og domstolen i Strasbourg, som er overordnet høyesterett i land som er medlem av Europarådet. Det hører til normalen at alle land bryter en eller annen menneskerett som en engangshendelse eller som en permanent ordning.

Systemet er i krise fordi politikerne i flere land har mistet sansen for at en flokk skarpskodde jurister skal ha monopol på å definere grensene for alle menneskerettigheter. Statsminister Theresa May har tatt til orde for at Storbritannia bør melde seg ut av Europarådet om det er nødvendig for å få slått fast at den britiske høyesterett ikke er pålagt å følge det syn dommerne i Strasbourg forfekter med hensyn til hva menneskerettigheten betyr i praksis.

Andedammen hjemme

I vår hjemlige andedam har naboer til en bibelcamp på Sørlandet tatt til orde for at de de vil bringe støyen fra møteteltet inn for domstolen i Strasbourg. Noen mener det er en prøvelse å utstå salmesang hele sommeren igjennom.

«Juristene skal si ifra når overivrige politikere vil bruke pengemakten på en måte som bryter med retten til å utøve sin tro uten politisk innblanding.»

Likestilling er også en menneskerett, og Norge har skrevet under på den såkalte «Kvinnekonvensjonen». I dagens Vårt Land hevder førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter, Vibeke Blaker Strand, at dagens støtteordninger til trossamfunn er på kollisjonskurs med «Kvinnekonvensjonen». Strand har skrevet en doktoravhandling om diskriminering og religionsutøvelse, så hun burde vite hva hun snakker om. Men det skjer til stadighet at jurister går seg vill i politikkens verden.

– Norge har en av verdens rauseste ordninger for støtte til trossamfunn, men stiller nærmest ingen krav. På en del områder mener jeg vi ikke bare kan, men bør stille strengere krav, sier hun. Dermed er hun over i politikkens verden som en støttespiller til SV, som vil knytte betingelser til støtten til trossamfunn. Strand hevder staten har plikt til ikke å støtte en praksis som behandler menn og kvinner ulikt. Staten kan bli holdt ansvarlig for menneskerettighetsbrudd, hevder hun.

Vibeke Blaker Strand kan da starte med å frata verdens største trossamfunn støtte; Den katolske kirke. De har ikke kvinnelige prester en gang. Det er mangel på kvinnelige predikanter i flere frikirkelige forsamlinger. Og innen islam forfektes et kvinnesyn som ligger milevis fra dagens likestillingsideal. Skulle Blaker Strand vinne fram, blir det mange millioner å spare for staten.

Da SV lanserte ideen om at staten skal stille krav til trossamfunn for at de skal få støtte, ga en annen forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Ingvill Thorson Plesner, klar beskjed om at tanken om å stille betingelser til støtte til trossamfunn er så problematisk at den bør droppes.

Ellers hviler forestillingen om statsstøtte til trossamfunn delvis på en misforståelse. Utgangspunktet er at Den norske kirke får en bevilgning som tilsvarer om lag 800 kroner per medlem. Staten er opptatt av å behandle alle trossamfunn likt. Derfor får de enkelte trossamfunnene støtte ut fra sitt medlemstall. En annen måte å se det på er at staten krever inn en medlemsavgift på vegne av alle landets trossamfunn. Hvis ikke staten vil gjør den jobben, kan alle tros- og livssynssamfunn gå sammen om å kreve avgiften inn. Skatten kan da bli redusert med tilsvarende beløp.

Støtteordninger

Stat og kommune har en rekke støtteordninger som det stilles betingelser til. Hensikten er gjerne at staten vil bidra til å realisere et formål. Det ytes for eksempel betydelig støtte til tiltak som kan fremme likestilling. Tros-og livssynssamfunn kan søke slik støtte på lik linje med andre.

Staten må selvsagt gi lover som alle tros- og livssynssamfunn må holde seg innenfor. Når det gjelder å avveie religionsfriheten i forholde til andre hensyn, kan juristene få boltre seg. Men når det gjelder støtteordninger til trossamfunn, bør juristene holde seg unna.

Det er fristende for jurister å teoretisere om menneskerettighetene langt inn på politikkens område. Politikernes oppgave er å sette juristene på plass når de går seg vill i den teoretiske jusens verden. Og juristene skal si ifra når overivrige politikere vil bruke pengemakten på en måte som bryter med retten til å utøve sin tro uten politisk innblanding.