– Kan jo jobbe litt fra hytta også

Selve symbolet på vekst og risikovilje i Norge, Norwegian-sjef Bjørn Kjos, var en av hovedattraksjonene under tirsdagens arrangement på Folketeateret i Oslo, Innovasjonstalen.

I en samtale med moderator Kimberly Larsen fortalte Kjos om hvordan han har opplevd å vokse fra han startet Norwegian med 130 ansatte i 1993. I dag har selskapet 11.000 ansatte.

Ville overleve

Men 72 år gamle Bjørn Kjos er ingen A4-næringslivsmann. Han svarer ikke alltid «etter boka».

– Hvilke mål for vekst hadde du? spurte Larsen. Tidligere på dagen hadde alle lært at de som har seriøse ambisjoner for vekst, er de som vokser.

– Å overleve, svarte Kjos.

– Etter hvert som tida går, så skjønner du at hvis skal du overleve som flyselskap, så må du ha volum, konkretiserte han. – Det gjelder å få et fotfeste. Du må finne andre veier enn å møte de skarpeste konkurrentene med en gang. Du må kanskje gå utenom, fortalte Kjos, som også kunne avsløre at det var i startfasen han var mest redd for å mislykkes.

– Skal du greie deg må du slåss fra dag til dag, fortalte Kjos.

Mer begrensa doser

– Hva motiverer deg mest? spurte Larsen så.

– Det er alltid artig å få til det som alle dømmer deg nord og ned for.

– Det er en mer takknemlig oppgave å være utfordrer. Inntil den dagen du blir stor nok, da blir det verre. Da vil de andre ha deg vekk, sa Bjørn Kjos med henvisning til Norwegians langdistansesatsing.

– Det er alltid utfordringer. Men de kan bli litt mange av og til. Jeg liker utfordringer, men de kunne gjerne ha kommet i litt mer begrensa doser…

Ifølge fly-gründeren tar overlevelseskampen egentlig aldri slutt.

– Du har jo ikke noe valg når du har såpass mange ansatte. Da må du ta de utforingene som kommer.

Dårlig vekstkultur?

Kimberly Larsen kommer stadig tilbake til dette med «kultur for vekst» i Norge. Det virker som om hun vil ha Kjos til å si noe om at det er vanskelig å få til vekst her i landet.

Men Bjørn Kjos er ikke helt med på dette med «sult og attitude» og så videre. Han synes Norge er «fullt av kjempeflinke folk». Men at vi kanskje er litt for få, slik at all kunnskapen blir sentralisert i Oslo og Bergen. Det bekymrer ham.

– Har vi det for godt i Norge? prøver Larsen.

– Nei. Jeg synes det er kjempeflott at vi har det godt jeg, svarer Kjos. Så tar han hintet:

– Vi kan jo jobbe litt fra hytta også.