Kan Norge igjen bli gründerlandet?

Nicolai Strøm-Olsen, Startup Migrants.

SYNSPUNKT. I gamle dager var Norge et land med mange gründere. De startet små og mellomstore bedrifter og utgjorde ryggraden i norsk næringsliv.

Med en liten adel, men flust av fiskere, små lokale rederier, selveiende bønder og store distanser mellom folk, var Norge avhengig av et minstemål av foretaksomhet i befolkningen.

Foretaksomheten kom ikke bare helt av seg selv. Den ble stimulert fra flere hold. Vestlandets predikant, Hans Nielsen Hauge, bidro til å bygge opp vekstbedrifter i hele landsdelen.

Sparebankene spilte også en betydelig rolle ved å finansiere småbedrifter over hele landet.

Denne gründerånden, og risikovilligheten, ble en del av vår kulturarv. Espen Askeladd, den norskeste av alle eventyrskikkelser, var i høyeste grad en person som tenkte utenfor boksen.

Og det lønte seg. I 1867 vandret en sprudlende Peer Gynt ut i verden, bekymringsløs og fandenivoldsk.

Norge endrer seg

Gründerånden varte lenge i Norge. Mellom 1990 og 2005 var Norge et av Europas mest foretaksomme land, ifølge Global Entrepreneurship Monitor.

Rett etter bankkrisen og murens fall på starten av 90-tallet var produktivitetsveksten også blant de høyeste i Europa.

På midten av 2000-tallet snudde det. Færre hadde lyst til å starte sin egen virksomhet, og etter hvert falt produktivitetsveksten.

En grunn til at gründerånden bleknet, kan være at lav arbeidsledighet førte til at færre trengte å skape sitt eget levebrød. Samtidig trakk en større offentlig sektor potensielle gründere ut av privat sektor.

Fremover kan det bli annerledes.

Oljenæringen virket en god stund som en magnet på foretaksomme mennesker. Generelt høye lønninger gjorde at moderat vellykkede gründere tjente relativt lite i forhold til fast ansatte.

En kombinasjon av et grønt skifte og alvorlig oljeprisfall gjør at oljeindustrien ikke lenger er like attraktiv for unge talenter.

Arbeidsledigheten i Norge vil trolig bli høyere enn vi sett på lenge. Høy arbeidsledighet fører stort sett alltid til mer av det vi kaller levebrødsgründerskap.

Drømmen om en klassereise

Generelt er det slik at land hvor det er enkelt å starte og drive en virksomhet, har flere gründere enn land hvor der det er vanskelig.

Av de store europeiske landene er Storbritannia ledende. I Norden har Sverige gått forbi Norge og blitt det mest foretaksomme landet.

Det er likevel noen fascinerende interessante unntak, ifølge Global Entrepreneurship Monitor. De baltiske stater er relativt næringsvennlige. Polen eller Ungarn er blant de vanskeligste landene i Europa å starte virksomheter i.

Ifølge Verdensbanken er det hele 128 land i verden hvor det er lettere å starte en bedrift enn i Polen. Likevel går det godt i begge disse landene.

Det virker som det er en form for «ta igjen det tapte»-dynamikk som spiller inn i Øst-Europa. Alle de sentraleuropeiske landene gikk gjennom en stor omveltning da Berlin-muren falt.

På begynnelsen av 90-tallet falt brutto nasjonalprodukt kraftig før det hentet seg inn igjen. Det er de som var barn eller unge voksne på begynnelsen av 90-tallet som i dag står bak veksten i gründerskap.

Gründerånden kan være et resultat av nødvendighet, men kanskje også et genuint ønske om å bli mer velstående enn sine foreldre, å ta igjen det tapte i forhold til Vest-Europa.

Den samme dynamikken ser vi blant innvandrere i hele Vest-Europa – som har opplevd en stor omveltning idet de valgte å flytte fra sitt hjemland.

I alle land er innvandrere og deres barn mer foretaksomme enn ikke-innvandrere. Lederen for den svenske stiftelsen IFS, Rafael Bermejo, mener foretaksomheten skyldes ønsket om en klassereise.

Innvandrere som har kommet til Sverige, er mye mer opptatt enn svensker av å ta igjen det tapte – og å tjene penger.

I Tyskland tjener gründere med innvandrerbakgrunn 50 prosent mer enn fast ansatte innvandrere. De klatrer opp i middelklassen.

God politikk betyr noe

Over hele verden har styresmakter iverksatt de sterkeste tiltak i fredskrig. Selv den største optimist innser at arbeidsledigheten vil bli høy.

Norge og Vest-Europa kan få sin egen ta igjen det tapte dynamikk, men det kan også gå galt. Selv om folk ønsker å bygge velstand, og starter virksomheter av nødvendighet, betyr det ikke at de lykkes. God politikk betyr noe.

Det kan være interessant å sammenligne Norge og Sverige. Selv om lovgivningen er god i begge landene, er skattesystemet i Sverige bedre rigget for vekstbedrifter.

Det er viktig når bedriften først er kommet i gang og vokser. Den mest oppsiktsvekkende forskjellen mellom Norge og Sverige, er ved første øyekast ganske kuriøs: Det er flere nordmenn som starter enkeltmannsforetak. Svenskene velger oftere å starte aksjeselskap. Det krever en litt større satsing, men aksjeselskap gjør også at gründerne tar mindre økonomisk risiko.

Det er ikke enklere å starte bedrifter i Sverige enn i Norge. Forskjellen kan rett og slett skyldes at gründerne er bedre forberedt når de starter virksomheter.

Oppfølgingen av levebrødgründere er god i Sverige. De svenske gründersystemene minner ikke så rent lite om hvordan idretts-Norge er bygget opp.

Frivilligheten i breddeidretten blir gradvis mer profesjonalisert, før de aller beste kommer opp i kommersiell verdensklasse.

I Sverige samarbeider næringsliv, offentlig sektor og sivilsamfunnet om å finne talenter og gi dem råd og veiledning om å starte opp (breddgründerskap).

Det fører til at det er enklere for gründere å komme i kontakt med likesinnede. Investorer og venturekapitalistene tar seg av de som klatrer hele veien til toppen. Systemet er ganske likt over hele landet.

Fra gründer til arbeidsgiver

Det krever bare noen tastetrykk i Brønnøysundregisteret å starte et aksjeselskap i Norge.

Problemet er at systemet som skal hjelpe frem gründerne, ikke klarer å samle seg. NAV har forskjellige praksiser og engasjement for å hjelpe gründere fra kontor til kontor.

De lokale næringsforeningene er tidvis ganske lukket for utenforstående. Som gründer er det lett å føle seg ensom i Norge.

Vi vil få en bølge av gründere snart.

Noen vil kanskje ha fantastiske ideer som kan bli industrieventyr. Andre ønsker å starte noe som gir en trygg inntekt.

Målet må være at de som starter en liten bedrift for å dekke husleien, ender opp med å lage en bedrift som kan ansette noen til.

Det forutsetter at kommuner, næringsliv og sivilsamfunn går sammen som gode hjelpere for de tusen Askeladder, og at vi alle heier på det som vokser frem.