Kirkekoloss på leirføtter

Frp varsler at de ikke vil støtte regjeringens forslag til ny finansieringsmodell for trossamfunn. De reagerer særlig på at staten skal gi like stor støtte til lutheranere som til muslimer. Når medlemstallet i Den norske kirke går ned og bevilgningen opprettholdes, legger statsråd Kjell Ingolf Ropstad opp til at staten skal øke støtten til alle trossamfunn, herunder muslimene.

Per Willy Amundsen sier til Aftenposten at han er provosert over KrF og kaller det historieløst å sidestille den kristne kulturtradisjonen med en fremmed religion som islam.

Han har et poeng. Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland(H) ville heller ikke at støtten til andre trossamfunn automatisk skulle økes som følge av at antallet medlemmer i Den norske kirke synker.

Når medlemstallet synker, er det ikke urimelig at bevilgningene går ned. Det vil ikke skje så lenge KrF utgjør det politiske flertallet. Men det vil skjer i kommunene. Kirken kommer til å trekke det korteste strået når medlemstallet synker og kostandene knyttet til eldrebølgen eksploderer.

Når bevilgningene til menighetene, der størrelsen ikke er lovfestet, skal føres ut over kommunens grenser til organer utenfor menigheten som skal ha arbeidsgiveransvar for alle ansatte i et geografisk område, vil det også føre til reduserte bevilgninger. Det samme blir resultatet når kommuner slår seg sammen.

Regjeringen åpnet for at staten kunne fullfinansiere Den norske kirke.

Da ville en kunne løst problemet ved å dele kirkebevilgningen i tre; en del til medlemmene som dekker normal «medlemsaktivitet», en del til bygging og vedlikehold av kirker og en del til de spesielle oppgaver Den norske kirke har som folkekirke.

Det er ikke urimelig at folkekirken får noe ekstra. Det koster å være landsdekkende.

Det er langt rimeligere å holde til en by enn å drive menighet i utkant-Norge. Hurtigruten får statsstøtte for at den skal legge i havn på steder der det ikke er lønnsomt. Distriktsstøtte er en innarbeidet ordning som ulike bransjer får nyte godt av.

Men et flertall i kirken forsto ikke sitt eget beste. De lot en historisk sjanse gå fra seg. De vil ha støtte både fra kommunene og staten. De andre tros- og livssynssamfunnene kan glede seg over at staten overtar det finansieringsansvaret som kommunene i dag har.

Lederskapet i Den norske kirke er ikke i stand til å frelse seg selv fra det som truer vekst og nyskaping; det stadig omseggripende byråkratiet.

Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon legger opp til at kirken skal få fire forvaltningsnivåer, det nasjonale med Kirkemøtet, det regionale med bispedømmerådene, prostiråd gjerne lå flerkommunenivå og menighetsråd på lokalplan.

I dag har kirken over 400 organer som utøver arbeidsgiveransvaret. De kan klare seg med å samle den kompetanse som trengs for å drive en profesjonell personalforvaltning på bispedømmeplan. En utredning vil ventelig vise at de kan spare flere titalls millioner på det.

Når de heller vil slå sammen dagens fellesråd og prostiråd og la de ansette både prester og øvrige ansatte, er det et forsøk på et kompromiss i den maktkampen som har foregått i årevis.

I boken «Rådet som forandret kirken» beskriver Jan Arild Holbæk, som har fulgt utviklingen i Den norske kirke tett i flere tiår som journalist i Vårt Land, hvordan Kirkerådet har vært en drivende kraft i å gi Den norske kirken større selvstendighet. De som har mistet makt, er biskopene.

Menigheten i Den norske kirke har organisert seg i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) som i flere saker endte opp som en motpol til Kirkerådet. KA har ivret sterkt for at kirken skal finansieres både fra staten og kommune i frykt for at kun statlig finansiering vil bli en for sentralstyrt kirke. Nå forsøker de å finne et kompromiss for organisering av folkekirken.

Tidligere biskop Andreas Aarflot som i flere tiår har vært en drivende kraft i selvstendiggjøringen av Den norske kirke, slår alarm mot å gå i den retning Kirkerådet beveger seg.

Kristin Gunleiksrud, leder for Kirkerådet, ber ham la være å bidra til polarisering. Hun vil ha orden i rekkene.

En som har fulgt reformarbeidet i Den norske kirke like lenge som Aarflot, er tidligere ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes. Han synes ikke det er grunn til å juble over at Opplysningsvesenets Fond skal brukes til vedlikehold av kirker. Det er kommunenes oppgave, sier han til Vårt Land. Selv om forpliktelsen til bygging og vedlikehold av kirker er lovfestet, er etterslepet over 10 milliarder kroner. Så mye er en lovbestemmelse verd.

KA ser ennå ikke ut til å ha gitt opp å få Stortinget til å lovfeste de nye prostirådene.

Det skal mye til å få politikerne med på å lovfeste det som mange oppfatter som mer kirkebyråkrati enn nødvendig. Det en er lite opptatt av er at menighetsrådene er i ferd med å utvikle seg til tannløse arrangementskomiteer ettersom det meste av styringen skjer i fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet og Kirkemøte.

Den norske kirke er en koloss på leirføtter med store indre spenninger og sviktende oppslutning i befolkningen.

Det beste som kan skje, er at kirken får færrest mulig styringsnivåer, færrest mulig styrer og råd på nasjonalt og regionalt plan, færrest mulig byråkrater og at bispedømmeråd, Kirkeråd og kirkemøte bestemmer minst mulig over menighetene.

For store organisasjoner som baserer seg i stor grad på innsats fra frivillige må vokse nedenfra og i liten grad styres ovenfra.