Kjemper mot skam- og æreskultur

21 år gamle Sofia N. Srour deltok i debatt om den nye handlingsplanen «Retten til å bestemme over eget liv» på kvinnedagen 8. mars.

Hun er norsk-libaneser, muslim og feminist og har hatt flere kronikker på trykk der hun og andre arabisk jenter omtaler seg som de «skamløse jentene». De tar blant annet opp tema som æreskultur i minoritetsgrupper.

– Rasisme er et reelt problem. Tiltakene i handlingsplanen skal ikke føre til mer stigmatisering. Handlingsplaner skal være forebyggende slik at en kan starte tidlig for å unngå ekstrem vold som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, sier hun.

• Les også: Trapper opp kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Onsdag diskuterte Srour, sammen med Nasim Karim, forfatter av boka Izzat, Saynab Mohamud Mikalsen fra SEIF-Tromsø og Anne-Marte Stifjell fra Røde-Kors-telefonen hva som må gjøres i kampen mot negativ sosial kontroll, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Stifjell forklarer at de årlig mottar 350 telefoner fra folk som har bekymringer knyttet til tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Mange av disse er unge og 80 prosent er jenter.

Forandret loven

Nasim Karim ble i ung alder tvangsgiftet i Pakistan og var en av de første som klarte å komme seg ut av landet tilbake til Norge for å løsrive seg fra ekteskapet.

– På den tiden fantes det ingen lovverk for å bryte ut av et ekteskap som ikke var inngått av fri vilje. Hvis jeg ville ut, måtte jeg søke om skilsmisse. Det var ikke aktuelt. Jeg vil leve livet mitt på mine egne premisser, forklarer Karim.

• Les også: Tre måter å bygge mer rettferdige samfunn på

Hun utleverte seg derfor til media og holdt foredrag om tvangsekteskap for Stortinget. I 1993 fikk hun ugyldiggjort ekteskapet sitt og det ble samtidig opprettet en ny lov om tvangsekteskap i Ekteskapsloven.

– Det har vært en kamp hele veien for å slåss mot en mannsdominert kultur. Da jeg ville gifte meg var det ikke greit for han jeg ville gifte seg med var fra en annen kaste. Med livet på spill fikk jeg hjelp av den norske ambassaden til å komme meg ut av landet. Min egen far drev meg fremover – han gråt når jeg giftet meg og sa at dette skal vi ordne opp med, forteller hun.

Hun mener dagens handlingsplan setter ting på dagsordenen og er med på å forebygge denne type vold mot kvinner.

– I dag er tvangsekteskap tabu. Det var det ikke for 20 år siden. Fri vilje har kommer mye mer til, sier hun.

Systemet ser deg ikke

På 1990-tallet var det mange kvinner i det somaliske miljøet som jobber mot kjønnslemlestelse i Norge. I 1995 ble dette forbudet.

– Problemet er at systemet ser deg ikke på grunn av kultur, religion og hudfarge. I realiteten hadde vi ikke samme rettigheter som norske jenter. Flere ble sendt tilbake til hjemlandet for å kjønnslemlestes. Jentene «dro på ferie» og ble helt ødelagte, forklarer Saynab Mohamud Mikalsen fra SEIF-Tromsø og som aktiv i kampen mot kjønnslemlestelse

• Les også: – En har mislyktes fra dag én dersom jobbtilbud blir veldedighet

På 90-tallet gjorde Mikalsen og en rekke andre kvinner opprør og sa at de ikke fant seg i å bli oversett av norske myndigheter. De lagde sin egen handlingsplan med 29 punkter som de overleverte til regjeringen.

Sammen med samfunnsdebattant Kadra Yusuf viste Mikalsen hvordan imamer i Norge oppfordrer kvinner til å la seg omskjære på «Rikets tilstand» på NRK.

– Myndighetene ble sjokkert over at dette foregikk. Folke ble sinte på oss. Kjønnslemlestelse er ikke borte enda, men nå snakker alle om det. Det er ikke tabu lenger, sier Mikalsen.

Kamp på flere fronter

Sofia N. Srour forklarer at mange har misforstått betegnelsen «skamløse jenter».

– Vi tar en kamp på flere fronter. Både mot rasisme i storsamfunnet, men også mot skam- og ærekulturen. Når vi handler utenfor normene i de lukkede rommene får merkelapper som at vi blir for vestlige og har blitt skamløse, forklarer Srour.

Hun forklarer at det er slitsomt å gå rundt med merkelappen «evig utlending» og den sosiale kontrollen som begrenser ens egen frihet.

– Den sosiale kontrollen er psykisk vold og er ikke lett å fange opp. I dag gar vi fått større spillerom og tør å bruke stemmen vår. Vi skriver kronikker og bruker sosiale medier. Vi har klart å mobilere og organisere oss. Vi skal ha det bedre med oss selv og vår rolle i samfunnet, understreker Srour.