Klimakamp blir oljekamp

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. For noen måneder siden ble det ansett som utenkelig at det i nær fremtid skulle bli reell debatt om å stanse all leting og alle nye utbygginger av olje- og gassfelt. Petroleumsinntektene er for store. Er det én ting både politikere og observatører lærte etter at de store partiene i fjor vår ga en svært så generøs krisepakke til oljenæringen, så er det at velgere flest godtar dagens oljepolitikk.

Men det var da. Siden i vår har det skjedd så mye ute i verden at den norske klimadebatten fullstendig kan forandre karakter. Plutselig kan det store klimaspørsmålet bli ja eller nei til leting og nye utbygginger. Ikke bare på noen utvalgte områder som langs iskanten, utenfor Lofoten/Vesterålen/Senja eller langt ut i Barentshavet, men overalt.

Ødeleggende vær

Spørsmålet nå er ikke bare om det i sommer var siste gang det ble delt ut konsesjoner til oljeselskapene for å lete i nye områder. Nå er spørsmålet også om det skal bli full stopp i de såkalte TFO-tildelingene. De er i økende grad blitt brukt for å gi oljeselskapene større mulighet til å utvinne mer olje og gass fra de områdene som allerede er åpnet og i drift. Det kommer også til å bli spørsmål om stopp for de feltutbyggingene som nå er under planlegging, men som ennå ikke er godkjent av Stortinget.

Disse spørsmålene er ikke kommet helt opp på bordet denne uken, men de kommer til å komme innen valgdagen. Det er vanskelig å tro noe annet etter at FNs generalsekretær mandag sa at alle land må slutte å lete etter olje og gass. Det var en av hans oppfordringer da han kommenterte den nye rapporten fra FNs klimapanel. Den var mer dramatisk enn tidligere fordi den koblet en del av de ekstremvær-hendelsene vi har sett rundt i verden med de pågående klimaendringene, og fordi den forsterket konklusjonen om at det ikke kan være noe annet enn menneskelig aktivitet og sterkt økte CO2-utslipp som fører til oppvarming av kloden.

Den nye rapporten fra klimapanelet kom etter en sommer der det har vært, og fortsatt er, ødeleggende vær over store deler av kloden.

Så kan det sies at verken ekstremvær-hendelser eller dystre rapporter fra FNs klimapanel er noe nytt. Det spesielle for Norge nå, er at de ledsages av formaningen om å slutte med olje og gass. Et nytt bakteppe er også at IEA – det internasjonale energibyrået – før sommeren laget en rapport om hva som må til for å nå Paris-avtalens ambisjon om å bremse temperaturøkningen til en og en halv grad. Som kjent var et av funnene at det i et slikt scenario ikke kan brukes mer olje og gass enn det de eksisterende feltene kommer til å produsere.

Den norske oljebransjen har tidligere lagt stor vekt på det IEA sier. Samtlige norske politikere pleier også å sette sin ære i å være FN-lojale. Vi tror på en verdensorden med en sterkest mulig ordnende makt, og det bør være FN. I de aller fleste sammenhenger pleier Norge å argumentere med at det nettopp er innenfor FN-rammen at lille Norge kan gjøre en forskjell for verden. Eksemplets makt kan være stor.

Kommer til å bli ubehagelig

Det er det som kommer til å bli så vanskelig for alle de store partiene som denne uken argumenterte for at en stans i vår petroleumsaktivitet bare vil føre til at andre land trapper opp sin klimaødeleggende virksomhet. Norsk gass kan eksempelvis bli erstattet av polsk kull. Forskerne er uenige om hva som vil skje med verdens fossilbruk om Norge skulle slutte å produsere olje og gass, men de er alle enige om at i hvert fall noe av det som ikke produseres her da vil bli produsert andre steder.

Det spiller imidlertid ingen rolle, dersom vi skal holde oss til den typen argumentasjon som er vanlig her i landet. Vi er så små i verden at vi i andre sammenhenger aldri ser på de globale konsekvensene av våre handlinger. Norge peker alltid på at en rendyrket konsekvens-tenkning vil føre til at selv store land kan operere som gratispassasjerer.

Miljøpartiet de Grønne kommer til å stå først i køen av de partiene som kobler appellen fra FNs generalsekretær med den vanlige norske FN-holdningen. Det kommer til å bli ubehagelig for alle de andre partiene, men kanskje spesielt for SV og Ap. Meningsmålingene gir fortsatt ingen håp for de borgerlige partiene, og spriket mellom spesielt Venstre og Frp gjør at søkelyset på deres klimapolitikk derfor kommer til å bli rimelig svakt.

Interessen kommer til å dreie seg om de som høyst sannsynlig kommer til å overta makten etter valget – enten det blir i regjering eller som reelt støtteparti for en regjering. Både i Ap, Sp og SV har man allerede tenkt ganske mye på hvordan det kan være mulig å lage kompromisser dem imellom om klima- og oljepolitikken. En grunntanke har vært at det er mange enkeltspørsmål som skal svares ut og at det da er godt rom for alle parter til å gi og ta.

Oppdeling av den rødgrønne blokken?

Etter denne uken vrir debatten seg over mot absolutter. MdGs krav om en sluttdato for oljevirksomheten er det fortsatt lett for de andre partiene å overse. Det oppfattes som umulig å få velgerne med på at vi med ett enkeltvedtak i Stortinget skal bestemme at vi stanser en pengestrøm på opp mot hundre milliarder kroner i året.

Kravet om å stanse alle leting og ny utbygging er imidlertid også absolutt. Det vil faktisk på kort sikt føre til at vi får mer penger i statskassen ved at oljeselskapene får mindre utgifter. Deretter vil det føre til en mye raskere nedtrapping av oljevirksomheten enn det som ligger i myndighetenes planer, men det blir en nedtrapping og ikke en full stopp.

For SV skal det bli ekstremt vanskelig å forsvare et kompromiss med Ap og Sp der man ikke har fått gjennomslag for absolutt stans i leting og nye utbygginger. MdG, Rødt og et Venstre uten utsikt til makt vil beskylde SV for å være for ettergivende. De vil hevde at SV ikke er et ekte klimaparti.

Slik det har sett ut frem til nå, vil det være helt umulig for Arbeiderpartiet og Senterpartiet å godta en politikk der man stanser alle ny leting og utbygging. Fagbevegelsen og ordførere kysten rundt vil ikke godta en så rask nedbygging av Norges desidert mest lønnsomme næring.

De to partiene kan bli presset til å lage kompromisser både om klima og olje med Høyre istedet for med de genuint rødgrønne (Rødt/MdG/SV). Det vil være et grusomt slag for de grønneste i Ap. AUF og de radikale tillitsvalgte i storbyene vil få kjempeproblemer med å forsvare sitt eget parti.

Resultatet kan bli nye opphetede interne kamper, velgerflukt og kanskje også en reell oppdeling av den rødgrønne blokken i politikken.