Klimaomstilling og grønn industrivekst

Stein Lier-Hansen er administrerende direktør i Norsk Industri.

SYNSPUNKT. I januar la Regjeringen frem en ny stortingsmelding om klima. Dette er en klimaplan for årene frem til 2030. Målet er å redusere klimagassutslippene med 50-55 % innen 2030.

Det langsiktige målet er 90-95 % utslippskutt innen 2050. I praksis må vi bruke de neste tiårene på å omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Klimagassutslippene fra norsk landbasert industri utgjør ca. 20 % av de samlede utslippene. Det er åpenbart at industrien må være en del av denne omstillingen.

Klimapolitikk er altså i stor grad industripolitikk.

I den nye Stortingsmeldingen heter det at i 2030 er målet at Norge skal ha en konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp. Regjeringen arbeider for at klimapolitikken skal skape vekst, og ikke bidra til at virksomheter og aktivitet skal flyttes ut av landet.

Dette er politikk vi er enige i. Klimapolitikken må legge til rette for ny industriutvikling og grønne arbeidsplasser i Norge. En god klimapolitikk reduserer utslipp globalt, nasjonalt og lokalt samtidig som den tiltrekker investeringer i eksportrettet lavutslippsindustri til Norge.

Vi har globale konkurransefortrinn innen prosessering av råmaterialer og metaller, integrasjon i maritim sektor, produksjon og resirkulering av batterier, produksjon av hydrogen, havvind, ny teknologi innen karbonfangst og lagring, etc.

Der andre land bruker fossil energi som innsatsfaktor, har Norge tilgang til store mengder fornybar kraft som kan brukes til industribygging. I tillegg har vi en arbeidsstyrke som er høyt utdannet, teknologisk kompetent og med lang industriell erfaring.

Dette gir norsk industri et fantastisk utgangspunkt.

Sluttrapporten fra Prosess 21 er illustrerende for klimaambisjonene til norsk industri. Prosess 21 er et forum oppnevnt av Nærings- og fiskeridepartementet hvor eksperter i norsk prosessindustri har gitt anbefalinger om hvordan vi best kan få til minimale utslipp i industrien parallelt med bærekraftig vekst. Resultatene viser at en intensivert, grønn industrisatsing kan doble eksportverdien fra prosessindustrien og samtidig halvere utslippene innen 2030. Et slikt resultat kommer imidlertid ikke av seg selv. Skal vi nå målene trenger vi virkemidler som utløser investeringer i lavutslippsindustri.

Norsk Industri har anbefalt at Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en helhetlig virkemiddelpakke for klimaomstilling og industrivekst. En slik virkemiddelpakke må bidra til utslippskutt i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri. Konkret har vi foreslått følgende tiltak:

• Inngåelse av en klimaavtale mellom industrien og myndighetene, med konkrete utslippsmål.

• Enova må likebehandle støtte til reduksjon i kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp

• Etablering av et system for såkalte differansekontrakter, som et supplement til Enova

• Etablering av et eget CCS-fond, som utfyller EUs støtte- og lånefinansieringsordninger

• Aktiv deltagelse i Europeiske støtte- og lånefinansieringsordninger

Til slutt: Vi er sterkt bekymret for avgiftssatsene som regjeringen varsler for ikke-kvotepliktig industri.

Industribedrifter med lavt effektbehov er skjermet fra EUs kvotesystem fordi de i mindre grad er i stand til å bære kostnadsbyrden klimakvotene utgjør.

En opptrapping av CO2-avgiften til 2000 kr/tonn CO2 i 2030 for ikke-kvotepliktig sektor vil gi vår eksportindustri en så stor konkurranseulempe at vi frykter at virksomhetene ikke vil overleve.

La meg være tydelig: Det gir ikke mening å ha samme avgiftsregime for privatbilisme og eksportindustri.

Dette er årsaken til at vi har foreslått at det tas i bruk klimaavtaler som virkemiddel. Det betyr at ikke-kvotepliktig industri vil forplikte seg til konkrete utslippsreduksjoner over tid, kombinert med at CO₂-avgiften trappes opp til å følge kvotepris.

Dette vil gi reelle utslippskutt samtidig som industrien bevarer sin konkurransekraft og kan bruke overskudd på reell klimaomstilling.