Klimapolitikkens tyngdelover

Stortingsflertallet vedtok mandag at Norge skal være klimanøytralt i 2030. Høyre og Fremskrittspartiet stemte i mot – med en begrunnelse om at målet er urealistisk og at det kan koste rundt 20 milliarder årlig.

Det nye mandag var at noen partier faktisk protesterte mot et ambisiøst mål om å redusere klimautslippene. Vanligvis pleier Stortinget å samle seg bak vedtak som ligger langt frem i tid – uansett hvor realistiske de er. Praksisen startet i valgkampen i 1989, da partiene konkurrerte om å love størst mulig kutt i CO2-utslippene innen år 2000. Så kom Kyoto-avtalen i 1997 med klare målsetninger for norske klimagassutslipp i 2010. Deretter oppsto det konkurranse blant partiene om hvor fort vi skal nå målet om klima-nøytralitet. Først var det 2050, men nå er det altså skjøvet frem til 2030.

Allerede nådd

Teknisk sett nådde Norge målsetningen om kutt i 2010, og vi kommer til å nå målet i 2030 fordi vi kan kjøpe klimakvoter, men den eksplisitte hensikten med målene blir ikke oppfylt. Tanken var at vi skulle ha et djervt mål å strekke oss etter, slik at vi kunne sette i gang tidlig med å snu det norske samfunnet i retning mot nullutslipp.

Dette er også tankegangen bak den ene djerve målsetningen som ble vedtatt av et samlet Storting da energimeldingen ble behandlet mandag. Alle partier stemte for at «alle nye biler, bybusser og lette varebiler som selges etter 2025» skal være nullutslippskjøretøy.

Når Stortinget er så tydelig, regner det med at innkjøpere og selgere innretter seg etter den nye virkeligheten og at de forbereder infrastrukturen og produsentene på det nye. Men det skjer bare, dersom målsetningen er troverdig. Det har representanter for bilprodusentene allerede sagt at den ikke er, og de er antagelig blitt styrket i troen etter å ha hørt representanter for regjeringspartiene som i de siste dagene har understreket at de ikke er villige til å forby diesel- og bensinbiler etter 2025.

Det er gjenkjennelig: Med en gang politikerne blir spurt om de er villige til å bruke tøffe og antatt upopulære virkemidler for å nå målet, viker de unna. I hvert fall de som er i store partier og kjemper om å tiltrekke seg sentrumsvelgere som bare er middels interessert i klimaspørsmålet.

Mandagens debatt, kombinert med Stortingsdebatten tirsdag om ratifikasjon av Paris-avtalen, gjør det fristende å formulere norsk klimapolitikks to tyngdelover. Den ene er at man kompenserer manglende vilje til å gjøre noe i dag med stor vilje til å gi løfter om fremtiden. Den andre er at det bare er mulig å bruke positive virkemidler i klimapolitikken. Gulrøtter er bra, pisk er det politisk umulig å bruke.

Ambisjon

Venstre har en ambisjon om å oppheve den andre tyngdeloven allerede innen regjeringens budsjettkonferanse i slutten av august. Innen da skal et utvalg med representanter fra regjeringen og samarbeidspartiene ha blitt enige om tiltak som kan bidra til et grønt skatteskift i 2017. Skiftet skal, i følge budsjettavtalen fra i fjor, være så kraftig at man får «betydelige reduksjoner» i klimautslippene. Et skatteskift er per definisjon både pisk og gulrot - det innebærer at man senker skatter og avgifter på klimavennlig adferd og øker dem på adferd som bidrar til utslipp.

Det er vanskelig å tenke seg et virkningsfullt skatteskift uten at bensin og diesel blir vesentlig dyrere – noe Fremskrittspartiet frem til nå har satt foten ned for.

Dersom Siv Jensen og hennes partifeller fortsetter å nedlegge veto mot ordninger som gjør bruken av fossildrevne bilera dyrere, blir Venstres klimatroverdighet kraftig svekket. Selv om det kan argumenteres med at elbilrevolusjonen har lyktes utelukkende med bruk av positive virkemidler, så har Venstre så til de grader sluttet opp om, og fremmet tanken, om et skifte. Partiet er også i prinsippet Stortingets mest tilbakeholdne når det gjelder å bruke oljepenger. Nestleder og finanspolitisk talsmann Terje Breivik vil ikke være med på en politikk der man ensidig bruker lavere avgifter eller subsidier for å endre folks adferd. Da blir det for lite penger igjen i statskassen til andre gode samfunnsformål.

Hvordan Høyre og Fremskrittspartiet tenker om det resonnementet vet vi ennå ikke. Høyres finanspolitikere er helt sikkert enige med Breivik i at det er viktig å få en klimapolitikk som ikke i vesentlig grad svekker budsjettbalansen, men Erna Solberg og Siv Jensen kan la andre hensyn veie tyngre. For Frp handler det om å holde valgløfter og å passe på en av partiets viktigste symbolsaker. For Erna Solberg er det samarbeidet med Frp som står på spill.

Ytterligere svekket

Dersom Venstre ikke får vesentlig gjennomslag i forhandlingene frem mot budsjettkonferansen i august, kommer også regjeringens troverdighet i klimapolitikken til å bli ytterligere svekket. Om det er mulig.

Klimaminister Vidar Helgesen møter gang på gang påstander fra en samlet opposisjon om at han er for lite offensiv. Det gjorde han også i Stortinget på mandag og tirsdag. Hans begrunnelse for å advare mot nullutslippsmålsetningen for 2030 var nemlig ikke bare basert på økonomi. Han argumenterte også med at landene som har undertegnet Paris-avtalen foreløpig ikke har vist tilstrekkelig vilje til å gjennomføre den. Han synes dessuten det er dumt av Norge å forplikte seg til ambisiøse mål nå, når vi vet at det i 2018 skal være en første etappe i forhandlingene om å innfri Paris-målene. Diplomaten Helgesen mener det ville ha vært lurt å spare offensive posisjoner nå, slik at vi har noe nytt og offensivt å komme med i 2018-forhandlingene.

Forhandlingstaktisk er det sikkert riktig tenkt, men i rammen av norsk klimapolitikk er det galt tenkt. Der gjelder tyngdeloven om at det er om å gjøre å være ambisiøs nå – forutsatt at det er et mål og ikke et virkemiddel man snakker om.