Klimatrøbbel i høst, jobbtrøbbel neste år

Dårlige økonomiske tider gir én god mulighet og mange store problemer for regjeringer i det oljerike Norge – noe som vises til fulle i det forslaget til statsbudsjett for neste år som ble lagt frem torsdag. Den positive effekten er at det er mulig, og riktig, å trekke titalls milliarder ekstra ut av oljefondet for å stimulere til økonomisk aktivitet og jobbskaping. Selv med lav oljepris kan det fortsatt gjøres uten at oljefondet blir mindre. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) har nå så store verdier i aksjer og obligasjoner at rentene mer enn veier opp for det som tas ut for å dekke opp for et økende underskudd i statsbudsjettet.

Enn så lenge. De beregningene som finansminister Siv Jensen la frem på torsdag viser at alle regjeringer etter denne kommer til å få det adskillig vanskeligere. Mens regjeringen fra i år til neste år foreslår å ta ut mer enn 15 milliarder kroner ekstra fra oljefondet, kommer det etter 2017 bare til å være mulig å bruke 6,5 milliarder ekstra hvert år. Regjeringen bruker nå tre prosent av den antatte verdien på oljefondet. Det er ett prosentpoeng mindre enn handlingsregelen tilsier, men det er omtrent på linje med den avkastningen det for tiden er rimelig å forvente på utenlandske verdipapirer.

Dårlig sysselsettingsvekst

Arbeiderpartiets reaksjon på budsjettfremleggelsen torsdag levner ingen tvil om deres strategi for neste års valgkamp. Den kraftige økningen av oljepengebruk skal kobles med de dårlige tallene for sysselsettingsvekst. Det har i de siste årene vært en trend med at en stadig mindre andel av den yrkesaktive befolkningen er i jobb. Tallene er ikke så dramatiske, men så lenge trenden er tydelig, har Ap godt grunnlag for sin påstand om at regjeringens resultat av rekordhøy oljepengebruk aller mest har vært skattelette, og ikke nye jobber.

Budsjettforslaget bærer preg av at regjeringen forbereder seg på Ap-angrepene. Det er nesten ikke noen nye skattelettelser (1,7 milliarder), og det brukes mer penger enn noen gang på en tiltakspakke for å øke sysselsettingen (4 milliarder). Dersom det kommer et skikkelig oppsving i jobbskapings-tallene neste år, kan det kanskje holde. Om det ikke kommer, må Siv Jensen og Erna Solberg nøye seg med den argumentasjonen de brukte i Stortinget denne uken: Vi har demmet opp for det mest alvorlige oljeprissjokket på 20 år, da er det urimelig å kreve at man skal ha den samme sysselsettingsveksten som i tiden før oljeprisfallet.

Frem og tilbake

Slik kommer argumentene til å gå frem og tilbake i valgkampen, om regjeringen overlever budsjetthøsten. Det regner alle med at den vil gjøre, selv om det er ytterst få i Stortinget nå som klarer å se hvordan det skal skje. Opptakten til budsjettforhandlingen har nemlig vært utenom det vanlige. Det har aldri skjedd før at statsminister og finansminister innkaller til pressekonferanse en uke før budsjettet legges frem for å fortelle at de egentlig ikke har noe mer å gå på i den ene saken som betyr aller mest for regjeringens viktigste samarbeidspartner.

Saken er det såkalte grønne skatteskiftet. Samarbeidspartneren er Venstre – partiet som denne uken fastslo at statsministeren ikke holdt avtalen fra fjorårets budsjettforlik. Den gangen lovte Erna Solberg at hun i årets budsjettforslag skulle legge frem forslag til skatte- og avgiftsendringer som bidrar til betydelige utslipp av CO2-utslipp. Da Solberg forrige fredag fortalte hva hun ville legge frem, droppet hun ordet «betydelig». Deretter fastslo ekspertene at det var vel så sannsynlig at utslippene gikk opp som at de gikk ned med den avgiftspakken som gjør det dyrere å kjøre bil, men billigere å anskaffe den.

Venstre håpet i det lengste at det skulle komme andre ting i budsjettet som kunne gi troverdighet til regjeringens påstand om at den forsterker klimaforliket og faktisk får CO2-utslippene ned. Men det kom ikke, i hvert fall ikke slik Venstre ser det. Det hjalp ikke at Siv Jensen ramset opp en rekke enkelttiltak som mer penger til Enova, nye bymijøavtaler, mer biodiesel-innblanding og penger til fangst og lagring av CO2. Venstres ledelse måler ikke antall tiltak, de måler antatt reduksjon av tonn CO2.

Kjennere av budsjettprosessene i Stortinget kunne umiddelbart peke på en rekke poster og tall der det åpenbart er lagt opp til at Venstre og Kristelig Folkeparti skal kjempe frem forhandlingsseire. Venstre kommer helt sikkert til å få gjennomslag for en enda kraftigere og raskere innfasing av tvungen biodiesel-innblanding i bilenes drivstoff. Partiet kommer også til å få mer penger til tog og gang- og sykkelveier og til Enovas arbeid med å få ladestasjoner for elbiler over hele landet. For å nevne noe.

Kristelig Folkeparti kommer helt sikkert til å få mer penger til lærere i småskolen – der det var et overraskende tamt forslag fra en regjering som konkurrerer med Ap om å bruke ressurser på såkalt tidlig innsats i skolen. Krf får også noe mer penger til bistand. I forkant av budsjettfremleggelsen hadde regjeringen lansert gladnyheten om at den når målet om å bevilge 1 prosent av BNI (Bruttonasjonalinntekt) til bistand, men på budsjettdagen viste det seg at regjeringen legger opp til at minst ti prosent av bistandsmidlene skal brukes her i landet – blant annet til integreringstiltak. Det kommer ikke Krf til å godta.

Forhandlingene

Forhandlingene om bistandsbudsjettet kommer til å foregå uten at offentligheten følger med. All oppmerksomheten denne høsten kommer til å dreie seg om dragkampen mellom Venstre og Ap om bensin- og dieselavgifter. Der er i utgangspunktet umulig. Siv Jensen har erklært at det vil være uansvarlig å gå med på en sterkere økning enn det som ligger i budsjettforslaget – 15 øre per liter for bensin og 35 øre på diesel. Venstre-leder Trine Skei Grande har sagt at det er umulig å få ned utslippene nok om man ikke går inn for kraftigere avgiftsøkninger på drivstoff.

Der står saken, og slik kommer den til å stå i fem, seks uker fremover.