Kobler store mengder data om livskvalitet med offentlige budsjetter

Det som ikke måles, blir ikke gjort, sier både kritikere og tilhengere av målstyring. Men en ny gruppe politikere sverger i økende grad til måling og data - så lenge det som måles handler om livskvalitet. I New Zealand har de funnet mye som ikke måles. Det skal det bli slutt på.

Kort tid etter at den unge sosialdemokraten Jacinda Ardern tok over som statsminister i New Zealand høsten 2017, ble det klart at hun ønsket nye instrumenter å styre etter - og veldig mye mer data.

New Zealand skulle bli det første landet i verden som sydde inn mål for livskvalitet og bærekraftig utvikling i den årlige budsjettprosessen.

I regjeringserklæringen hun presenterte sammen med regjeringspartner De grønne (Green Party of Aotearoa New Zealand), het det at man skulle legge frem et bredt knippe med indikatorer for utvikling innen miljø og sosial og økonomisk bærekraft.

Jobben ble delt mellom Finansdepartementet og statistikkbyrået Stats NZ.

Man tok utgangspunkt i mål andre land har utviklet, blant annet FNs bærekraftsmål.

Måling av livskvalitet har lenge vært populært - særlig etter finanskrisen da man tenkte at BNP kanskje ikke var det beste overordnede styringsmålet.

I den norske Perspektivmeldingen fra 2017 heter det at det ikke er ønskelig å måle ressursbruk framfor resultater. For eksempel kan flere politifolk være bra, men et visst antall politifolk er ikke i seg selv målet. Målet er at færre skal bli utsatt for noe kriminelt og at færre skal føle seg utrygge.

Det er grunnen til at mange land forsøker å måle livskvalitet i dag, men i New Zealand ønsket man å gå enda litt lenger.

Da folket ble spurt om hva som var viktig for dem, fikk man raskt inn mange flere områder som burde måles.

For eksempel andelen voksne med Maori-bakgrunn som føler sterk tilhørighet til sine forfedres religiøse og sosiale samlingsplasser, såkalt marae.

Til slutt satt man igjen med 100 indikatorer som strekker seg over 22 områder med konsekvenser for menneskers livskvalitet.

Av disse har man så langt bare samlet inn data for 42. Men arbeidet pågår løpende.

Dataene som allerede er klare ligger nå tilgjengelige på nettsidene Living Standards Framework og Wellbeingindicators.

Tallene tegner et svært detaljert bilde at befolkningen.

Det er ikke bare at andelen husholdninger som bruker mer enn 30 prosent av inntekten på bolig er svakt økende, men kvaliteten på boligene ser ut til å ha blitt dårligere.

Og selv om det er en økende grad av at livet gir mening, er andelen newzealendere over 15 som opplever at det er lett «å være seg selv», svakt avtakende. Det særlig er newzealendere med asiatisk bakgrunn som opplever at dette har blitt vanskeligere.

Dataene viser også at andelen 15+ som tror andre newzealendere er til å stole på, er svakt avtakende.

Det er særlig de unge som er mistroiske til andre, men kvinner ser ut til å ha blitt mer skeptiske de senere årene, mens flest med asiatisk bakgrunn skiller seg ut med gjennomgående høy grad av tillit til naboen.

Mål uten data

Indikatorene som det ikke finnes data til ennå, sier gjerne noe om hva man har nedprioritert tidligere.

Her dukker det opp ting som adgang til natur, pendletid og måling av importerte CO2-utslipp gjennom import av varer og tjenester.

Fra 2020 kommer det en indikator som skal si noe om hvordan newzealendere opplever at de har det fra dag til dag i hjemmet. Føler man at man har nok klær og mat - er transportmulighetene gode nok, klarer man uforutsette kostnader?

Mål på sentrale ikke-kognitive evner har man heller ikke hatt. Dette er ting vi gjerne ønsker at barna får med seg fra skolen, som evne til å kommunisere tydelig, løse problemer og tenke kreativt.

Lenket til budsjettet

Norske samfunnsforskere og statistiskere vil nikke gjenkjennende til svært mange av New Zealands nye tall.

Det finnes nok data spredt rundt i forskjellige norske databaser til at man relativt enkelt kunne kopiert prosjektet.

For eksempel følger SSB allerede opp indikatorene som inngår i FNs bærekraftsmål. OECD har 24 indikatorer for Norge, og også Helsedirektoratet utgir en årlig rapport om livskvalitet.

Da en arbeidsgruppe ledet av Helsedirektoratet, utga en rapport om bedre målesystemer for livskvalitet i august 2018, pekte forfatterne på at de mange undersøkelsene som gjøres i forskjellige miljøer, er dårlig koordinerte og retter seg mot forskjellige grupper. Det var et stort behov for noe nytt.

Tanken er at gruppens arbeid skal lede til en bedre oversikt også i Norge.

Men det er med koblingen mellom livskvalitet og det offentlige budsjettet at New Zealand virkelig skiller seg ut.

For 2019 er man blitt enige om at fem områder skal prioriteres, blant annet barnefattigdom og klimaendringer.

Alle offentlige enheter som søker om penger, må nå legge frem effektene tiltakene får på indikatorene.

Finansdepartementetes verktøy for kostnad/nytte-analyser er også oppdatert for å ta hensyn til indikatorene.

For tiden vurderer myndighetene hvordan man kan bygge arbeidet med livskvalitet inn i lovverket.