Erik Røste
Kommentariatet uke 47
Magne Lerø om Nina Kristiansen som vil ha oss til å tro at vi er som russerne, Ola Bernhus som garanterer at han ville trukket seg om han var i Erik Røstes sko, Berit Aalborg om livet som tvillingmor, Elin Ørjasæter som provoserer igjen med å by på seg og sitt, og kvinnekjenner Trygve Hegnar som vet hvem som er verst av Donald Trump eller Bill Clinton
Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, lar seg ikke bevege av tårer. «Det er mange grunner til ikke å stole på Therese Johaug. For vi har hørt historien før», skriver hun i Aftenposten. Er skiløperen norsk, tror vi på henne. Er hun finsk eller russisk, tror vi hun lyver. Slik er det, slår hun fast. Det hjelper ikke om folk sier de aldri har hørt om noen som får idrettskarrieren sin ødelagt av et sår på leppa.
Problemet ifølge Kristiansen er at det kan bli for mye av det gode. Vi har så mye tillit til hverandre i Norge, like stor tillit som de har til sine utøvere i Finland, for eksempel. Nordmenn, finner, svenske og russere – vi er av samme ulla. Forskningsredaktøren mener nok hun har forskningen på sin side. Rettssikkerheten har hun imidlertid hoppet bukk over. Det handler om at hver enkelt sak skal vurderes for seg, ikke behandles i nasjonale kategorier og «samme ulla»-argumentasjon.
I dopingens verden er det vitenskapen som gjelder. Her dømmer en heller en uskyldig enn å la en mulig skyldig gå fri. Er et ulovlig stoff påvist uansett av hvilken årsak, er det bare å sette i gang med forhåndsdømmingen umiddelbart med mindre man straks kan bevise vitenskapelig at man ikke er skyldig. Den som har drevet det lengst, er presidenten i det internasjonale skiforbundet, Gian Franco Kasper, som sier til Dagbladet at det ikke er tvil om at Johaug er skyldig. Han vil endatil gi henne strengeste straff, fire års utestengelse. Hvis dommen her i landet blir for mild, vil den bli anket til strengere og høyere internasjonale makter. I likhet med Kristiansen lar heller ikke han seg bevege av tårer.
Når noen vitterlig har begått en feil, innrømmer det og «legger seg flat», er det vanlig at noen tviler på om en virkelig angrer og mener alvor med unnskyldningen. Hvis man kan varte opp mer en tåre i øyekroken, hjelper det på. Tårer er utrykk ekthet, et bevis for at man snakker sant. I så fall har Therese Johaug bevist sin uskyld. Slik er det ikke der dopingjegerne rår grunnen.
Så mange tårer som Johaug leverte, har vi aldri sett på en pressekonferanse. Johaug slo endatil neven i bordet for å understreke sin uskyld. Et slikt slag, har ikke det norske folk sett siden april 1985 da Lars Skytøen slo jernneven sin i bordet i protest mot NHO som satte i gang lock out. «Samme ulla», her også vil vel Kristiansen si. Russere driver også med slikt. I 1960 slo Nikita Khrusjtsjov skoen sin i bordet på talerstolen i FNs generalforsamling. Han ble ikke trodd i den kalde krigen som hersket den gang. I dagens kalde dopingkrig, kan heller ikke Johaug regne med å bli trodd i Russland.
Bernhus på Røste-jakt
I Aftenposten har de ennå ikke kommet over at Rune Bjerke fortsatt er konsernsjef i DnB. Han sa han tok ansvar for alt som skjedde i bankes regi, herunder at bankens filial i Luxembourg har brutt det etiske regelverket og opprettet selskaper i skatteparadiser for betalingssterke kunder. Men han trakk seg ikke. Hvordan går det an å ta ansvar, men ikke trekke seg? Dette funderer sportskommentator Ole Bernhus over i Aftenposten. Det er ikke Therese Johaug han er opptatt av. Hun sier også hun har ansvar for hva hun får i seg av forbudte stoffer, men erklærer seg komplett uskyldig. Det Bernhus ikke får til å stemme, er at lederen for skistyret, Erik Røste, fortsatt er president når Martin Johnsrud Sundby har fått i seg for mye astmamedisin og idrettslege Bendiksen glemte å sjekke om salven han ga til Therese Johaug var ok. Da må det være noe galt med systemet, mener han. Og hva er da mer passende enn å velge den som sitter på toppen i systemet som syndebukk. Han burde ha meldt seg frivillig. Det ville i alle fall Bernhus gjort om han var i hans sko. «Ledere i arbeidslivet har en arbeidsinstruks der ansvaret er beskrevet. Jeg har selv vært i en slik posisjon i perioder, og jeg har sett det som en selvfølge at jeg må gi opp stillingen dersom jeg ikke håndterer det ansvaret jeg er pålagt. Bare slik kunne mine arbeidsgivere sikre at jeg gjorde jobben min. Også i politikken ser vi at den ansvarlige må gå, hvis situasjonen er alvorlig nok», skriver han.
Røste har ikke sett noe til en arbeidsinstruks som pålegger ham ansvar for feil som leger gjør. At politiske ledere trekker seg når noe galt skjer, hører til sjeldenhetene. Regelen er at de fortsetter. Jens Stoltenbeg sa han tok ansvar for 22.juli-terroren. Men han trakk seg ikke som statsminister. Det får VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, fortsatt ikke til å stemme. Hun fikk kjøre reprise på argumentasjonen om hvor urimelig og uansvarlig det var av Stoltenberg å ikke trekke seg da han ga ut boken sin. Men verden er altså ikke slik at ledere trekker seg fordi pressen maser om det. Regelen er at de blir sittende for å rydde opp og gjøre ting bedre, under en forutsetning: At de som har gitt dem ansvaret fortsatt har tillit til dem og vil at de skal fortsette.
Erik Røste fortsetter som president i Norges Skiforbund fordi det ikke har vært noen toneangivende personer innen skiidretten som har tatt til orde for at han bør trekke seg. Snarere tvert imot. Fylkeslederene har støttet massivt opp om ham. Det er ikke noe poeng å innkalle til ekstraordinært Skiting for å velge ny president når det er Røste de vil ha. Det er slik demokratiet i organisasjoner fungerer.
Pressen elsker å jakte på syndebukker når noe galt skjer. En jakt som etter en stund ender med at syndebukken trekker seg, blir sett på som et tegn på at pressen gjør jobben sin – man holder noen ansvarlig. Denne gangen trakk idrettslegen, som vitterlig har ansvaret for den katastrofen som har rammet Therese Johaug, seg med en gang. Pressen ble snytt for en jakt. Så da valgte de seg ut Erik Røste. Men den ansvarlige for skilandslaget, Vidar Løfshus, står egentlig nærmere til for hogg. Han sier også til VG at han vurderer sin stilling og at han vil gå på dagen dersom Skiforbundet gir beskjed om at de ønsker det skal skje.
Men også han dynges ned av støtte internt. Både utøvere og tillitsvalgte mener han gjør en god jobb og at han ikke kan klandres for den tragedien som har rammet Sundby og Johaug.
– Det er noen på utsiden som vil ha mitt hode på et fat, sier han til NTB. Det er ofte slik.
Mathismoen er blitt pappa
For riktig å få snert i argumentasjonen, viser Ola Bernhus til hva han selv ville gjort hvis han hadde hatt ansvar for noe annet enn å skrive at andre må ta ansvar. Å henvise til seg selv og eget levd liv som sannhetsvitne ser vi stadig mer av kommentariatets virksomhet. Det skal vi nok komme tilbake til i denne spalten. I Aftenposten virker det som om de prøver de seg varsomt fram. «For fire uker siden fikk vi en gutt. Han skal vokse opp på en klode som er blitt både trangere og varmere», slik innleder Ola Mathismoen sin kommentar fredag om klimautslippenes konsekvenser for havet. Så vet vi altså det. Mathismoen er blitt pappa. Gratulerer. Og nå skriver han om klima med den omtanke, nærhet, beskyttelse og ansvar for den oppvoksende generasjon som kjennetegner den moderne pappaen.
Aalborg med tvillinger
I Vårt Land tirsdag er det fritt fram for inderliggjøring og personlige opplevelser på kommentatorplass. Tirsdag skrev politisk redaktør Berit Aalborg gripende om hvordan det var å få tvillinger. Det hun vil fram til er at hun «som tvillingmor blir opprørt over at noen kan fjerne en tvilling og la den andre være tilbake». Permisjonsordningene i samfunnet er rigget for at vi kun skal få et barn om gangen. Hun tviler på om noe vil skje før en tvillingmamma eller trillingpappa blir barneminister.
I Vårt Land fredag er det Ane Bamle Tjelhaug sin tur. Hun forteller om alle de håpløse annonsene hun slipper og alle de spennende annonse hun får opp på Facebooksiden sin ved å skifte kjønn. En kostelig historie der hun konkluderer med at hun i denne verden faktisk foretrekker å være mann.
Ørjasæter om sin bror
Elin Ørjasæter vet alt om hvor virkningsfullt det er, og hvor slitsomt det kan bli å by på seg selv. Denne gangen skriver hun i Morgenbladet om at hun er vokst opp med en syv år yngre bror som var autist. I dag opplever mange foreldre det som et krav at barn med funksjonshemninger skal bo hjemme helt til de er voksne. «Men det å ha dem boende hjemme er et brutalt overgrep mot disse barnas søsken. Det er det jeg vil si. For disse søsknene vil aldri si det selv. Det kan de ikke. Til det er de alt for lojale. Våre «små søsken» ødelegger så alt for mange andres liv. Det er sannheten og noen må faktisk si det».
Det er ikke bare statlige støtteordninger Trygve Hegnar, redaktør i Finansavisen og Kapital, er ekspert på. Han mener også å ha god greie på kvinner. Og når det gjelder Bill Clinton og Donald Trumps forhold til kvinner, er han sikker i sin sak. Bill Clintons kvinnesyn og adferd var langt verre enn Donald Trumps, slår han fast i Finansavisen. Clinton snakker ikke bare nedsettende om kvinner, han brukte vitterlig en sigar der vi vet på en ung kvinne på skrivebordet i Det ovale kontoret, for så å slå fast «I did not have sexual relation with that woman.
Hegnar om kvinner i USA
Hegnar skriver at Trump kanskje ville overrasket som president, og da mener han i positiv forstand. Det skal ikke mye til. Men han tror Hillary Clinton vinner. Med Hegnar kan vi undre oss over at pressen kommer trekkende med Bill Clintons kvinnehistorier nå. Men i USA er det nå en gang slik at begynner noen å kaste dritt, så svarer motstanderen på samme måte. Og da er det ikke så nøye om det er kona eller ektemannen som rammes. Det vet Trumps kone også en del om.
Om en uke legger Venstre fram sitt alternative statsbudsjett. Da kan for alvor krisen bre seg ut over forhandlingene mellom de borgerlige. Hegnar skriver i Kapital at dette bare er en filledebatt om noen øre som bare skader. Hadde det vært opp til Hegnar hadde han funnet en løsning på fem minutter. Men det er nå en gang slik at Djevelen huker seg fast i detaljene. Mellom samarbeidspartnere i politikken er det som mellom ektefeller som er lei hverandre. Det kan være små ting som velter hele greia. Det er den berømmelige dråpen som får begeret til å flyte over. Eller som Anne Grete Preus synger: Av og til er en millimeter nok.