Kommentariatet

En bør ikke kaste stein når en sitter i glasshus. Det får så være. Jeg skriver kommentarer hver dag, og det nok av de som synes jeg mener for mye. Jeg har tenkt å kritisere andre kommentatorer for det de mener og kanskje gi noen ros. Kaktus og blomst altså. Den nye spalten «Kommentariatet» skal være klar hver mandag morgen og ta for seg noe av det det folk i «synseadelen» har bragt til torgs den siste uken.

Avisenes kommentarer har endret karakter de siste tiårene. Mens journalistikken bringer fram likt og ulike, skulle en tro kommentarenes rolle var å forklare, nyansere og skille vesentlig fra uvesentlig. Gang på gang ser vi at kommentatorenes rolle er å driver fram en sak, levere byggesteiner til den medieskapte virkeligheten. De fungerer som høyttalere for journalistikken og ser ut til å ha fått oppgaven å skape dramatikk rundt det journalistene skriver. Framfor å belyse og forklare, bidrar kommentatorer like ofte til å forvirre ved å ta saker ut av sin sammenheng og gjøre dem større enn det saklig sett er grunnlag for. En fillesak kan en kommentator gjøre til en skandale.

Emosjonell energi

Kommentatorer blir i økende grad satt til å tilføre saker emosjonell energi framfor å holde dem på det saklige planet. Noen peiser også på med sarkasmer og fiffigheter på sosiale medier der saker med emosjonelt potensial raskt tar av. Til slutt sitter vi igjen med ei suppe av fakta og synsinger som kun er egnet til forvirring og perspektivforskyvning.

Politikere bidrar også til at saker emosjonaliseres og tiltar dimensjoner det ikke er saklig grunnlag for. Det er det ikke så mye å gjøre med. De er opptatt av å tekkes velgere og få markert seg. Det er alltid en del politikere som fisker i de populistiske farvann. Mediene rolle skulle være en annen. Vi skal bringe fram likt og ulikt, store saker og små saker, men vi skal også bidra til at folk forstår og at saker settes i perspektiv.

I «Johaug-saken» har vi igjen sett eksempler på hvordan enkelte kommentatorer bidrar til å hause en sak opp til astronomiske dimensjoner. Mediene elsker å jakte på syndebukker med det mål at de skal «ta ansvar» og trekker seg. Denne gangen var det en lege som påtok seg ansvaret og trakk seg da saken ble kjent. Da fant mediene andre å jakte på. Skipresidenten sto lagelig til for hogg. Kommentatorer kastet seg også på et yndlingstema for tiden; systemsvikt, kultursvikt og toppledelsens ansvar.

Vi så det i Telenor-saken. Telenor har bøttevis av systemer for å sikre kvalitet og hindre korrupsjon. Det samme har DNB. Men retningslinjer og systemer garanterer ikke mot at noen kan gjøre feil.

Verden er ganske komplisert. Kommentatorers oppgave bør være å vise kompleksiteten i saker framfor å henfalle til forenklinger og berede grunnen for jakt på syndebukker.

Sensasjoner

Journalistikkens oppgave er å beskrive verden slik den framstår. Det blir ikke alltid en dekkende framstilling, for mediene velger det spesielle og sensasjonelle framfor det som er ordinært og hverdagslig. Kommentatorens oppgave er ikke å forsterke skjeve oppfatninger som journalistikken kan bidra til, men å korrigere og nyansere.

Pressen er på sitt beste når kritikkverdige forhold avdekkes og de ansvarlige blir bedt om å forklare seg. Pressen er på sitt verste når blodtåke senker seg over redaksjonene og man jakter i flokk selv i en sak som det er mediene selv som skaper.

I kampen om lesernes oppmerksomhet er kommentarer blitt viktige i medienes merkevarebygging. De fargelegger journalistikken og blir opptatt av å samle seg tilhengere. I mange medier framstår kommentatorene som viktigere enn redaktørene. Det er i økende grad de som blir lagt merke til. I mindre grad rettes oppmerksomheten i dag mot det redaktørene skriver på lederplass. Men vi skal nok ta en tur innom lederspaltene også.

Det er viktig å ha et kritisk blikk mot kommentatorer og redaktører og stille spørsmål om de driver leseren mot det som er sant og vesentlig eller om de er mer opptatt å bygge medieskapt virkelighet.