Kommuner i hardt vær: På Røst består teknisk etat av én mann

Dette er historien om en ensom kommuneingeniør. Han bor i øysamfunnet Røst sammen med 544 andre innbyggere. Disse skal ha vann i rørene og varme og strøm i husene. De skal få avfallet sitt hentet og som skal gå, sykle og kjøre på veier uten hull, som blir brøytet om vinteren og feid om våren. Innbyggerne ha et brannvesen å ringe til. De skal ha tilgang til barnehager, sykehjem, kommunehus og idrettshaller som ikke faller fra hverandre. Og de skal få behandlet søknaden om å bygge ny veranda til huset.

Alle disse oppgavene, og mye mer, skal leveres av kommunens tekniske etat. Den ledes av Tom Ragnar Pedersen. Alene. Han har en sekretær i halv stilling og en uteavdeling. Men han er eneste ingeniør i kommunen og dermed faller en tung bør på hans skuldre.

08:30 Bilen

Tørrfisklukta henger tungt over det lille samfunnet som ligger på tuppen av Lofotens sør-vestlige arm. Kommunen er en av Norges minste, men under Lofotfiske fordobles folketallet. Rundt 300 båter kommer til Røst for å fiske skrei i sesongen som varer fra begynnelsen av året og til påske. Det eksporteres fisk herfra for 600 millioner kroner i året.

Dette er en travel sesong også for teknisk etat, som har ansvar for havnene. Kommunen skal kreve inn havneavgifter, registrere båtene, ha oppsyn med og vedlikeholde havna. De tilreisende fiskerne medfører økt vannforbruk og mer avfall.

Når Refleks besøker Røst er sesongen godt overstått, og bare fisken henger igjen til tørk. Men selv om tempoet i fiskeindustrien har stilnet, er hverdagen fortsatt hektisk for kommunalteknisk sjef.

09:20 Rådhuset

– Hei hei... Ja, det kom en melding ja, jeg så det… Akkurat ja…

På et kontor preget av driftsinstrukser, bestillinger, byggetillatelser, kart, normer, lover og forskrifter, mumler Tom Ragnar Pedersen inn i telefonrøret. Som regel er han på kontoret fra halv åtte om morgenen. Da får han en liten rolig stund før telefonen begynner sin daglige sang. Strømmen av innringere styrer som regel dagen.

– En arbeidsdag inneholder en sving innom flere fagfelt. Du kan sitte å skrive en sak til kommunestyret, og så ringer det noen som ønsker å diskutere kloakk. Da må man hoppe i mellom forskjellige oppgaver, sier ingeniøren. Enhetslederen har jobbet i Røst kommune siden 1994, med et par opphold da han var brannsjef i en annen kommune og prosjektleder i Mesta. Han vendte alltid tilbake etter et par år.

Fordelen med å jobbe i en liten kommune er nærhet til beboerne, forteller Tom Ragnar. – Jeg kjenner hver eneste en. Hvis noen ringer og har et problem, så kan jeg enkelt sette meg inn i det. Han kan raskt se på en sak om den vil bli konfliktfylt. Han vet hvor skoen trykker. Det er både en fordel og en ulempe. For Røsts innbyggere er han både Tom Ragnar og leder for teknisk enhet i kommunen. Det er ikke alltid så lett for dem å skille mellom hvem han er når han for eksempel tar en avgjørelse i en byggesak.

Brannsjef: Tom Ragnar Pedersen. (Foto: Aurora Hannisdal.)

Kommunereform

En hovedbegrunnelse for kommunereformen i Norge er at kommunene over tid har fått betydelig større ansvar for velferdstjenester som stiller store krav til fagkompetanse og kapasitet. Samtidig meldes det om at kommunene sliter med å levere disse tjenestene, fordi de har få ressurser og fordi det har vært vanskelig å rekruttere den rette kompetansen.

Hovedtrenden de siste årene har vært at kommunene har fått flere lovpålagte oppgaver samtidig som den statlige detaljstyringen har vokst. Det pekes på at Norge kombinerer for mange små kommuner med for store og komplekse oppgaver. For en kommune som Røst blir de faglige og kapasitetsmessige utfordringene ekstra store fordi kommune- og finansieringssystemet medfører kontinuerlig nedskjæring i kommunen når folketallet faller.

I løpet av tjue år har befolkningen på Røst krympet med tjue prosent. Bare de siste fem årene er kommuneorganisasjonen på Røst bygget ned med 11,8 årsverk. Teknisk enhet har gått fra å bestå av to ingeniører og én sekretær til å bare være én ingeniør og en halv sekretærstilling.

Tidligere i år leverte NIVI en rapport, på oppdrag fra kommunen, om behovet for kommunereform på Røst. NIVI konkluderer med at det ikke er mulig å nå regjeringens mål om «likeverdig tjenesteproduksjon, helhetlig samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste kommuner og styrket lokaldemokrati» med dagens drift av Røst kommune. Rapporten peker blant annet på at enkeltpersoner har svært mange ansvarsområder som i en større kommune ville vært fordelt på hele stillinger og oftest hele fagmiljøer.

11:20 Vannverket

Teknisk sjef sjekker at alt er som det skal være på det lille vannverket som supplerer øysamfunnet med drikkevann. Her renses overflatevann som så går ut på nettet til Røst-beboerne.

I fjor ble Røst rammet av en liten katastrofe. I løpet av den varme, tørre sommeren krympet kildene og det vannet som lå igjen var så fullt av bunnslam at det ikke kunne renses skikkelig. Vannverket kunne ikke levere innbyggerne godkjent drikkevann.

Tom Ragnar var på ferie på Kreta. Mens tankbiler med vann ble sendt fra Bodø, satt han på hotellet og sendte ut varsel til beboerne. Røst-folket ble nødt til å hente drikkevann fra tankbilene som ble plassert på ulike steder på øyene. – Vi har heldigvis tålmodige innbyggere på Røst. Jeg skal ikke påstå at de godtok det, men det innfant seg i hvert fall med situasjonen, sier Tom Ragnar.

Vannverkssjef: Tom Ragnar Pedersen. (Foto: Aurora Hannisdal.)

Livsløpssamfunn

I dag er Røst et sted du kan være fra vugge til grav. Et livsløpssamfunn med barnehage, skole og sykehjem. Men mange frykter at det ikke vil fortsette å være slik særlig lenge. I 2014 åpnet regjeringen for å bruke tvang for å redusere antallet kommuner. Hvis Røst tvangssammenslåes med Bodø, tror eksperter at kommunen står i fare for å bli et dødt samfunn.

– Det verst tenkelige utfallet er at Røst forvandles til et slags boreplattformsamfunn, der man flyr ut folk i fiskesesongen og henter ut ressursene. Resten av året vil Røst ligge dødt, frykter Tor Arne Andreassen, ordfører på Røst.

På folkemøte i september i fjor kom det tydelig frem at innbyggerne ønsker at Røst skal forbli en egen kommune. – Vi er en utkant i en utkant. En tvangssammenslåing med flytting av kommunestyre til Bodø vil innebære at det blir lang avstand til makten, sier ordføreren.

12:40 Uteavdelingen

– Hvis kontoret skal være der så må du i urein sone for å komme deg inn i kontoret, og det går jo ikke. Tom Ragnar peker og måler opp. Uteavdelingen er på befaring for å se hvordan de kan bygge en hygienesluse for avløpsarbeid. Arbeidstilsynet krever at enhver som arbeider med kloakk må gjennom en sluse etter at jobben er fullført. – I en større kommune er det ikke noe problem. Man folk på de ulike avdelingene. Her er det de samme folka som jobber med avløp som med vann. Det byr på utfordringer.

Røsts tekniske sjef har merket det stadig voksende kravet til dokumentasjon og internkontroll fra myndighetene. Detaljerte krav som krever mer spisskompetanse. Noe han ikke alltid har. Tom Ragnar savner et fagmiljø. Noen å kaste ball med når det gjelder tekniske prosjekter. Noen å diskutere reguleringsplaner med. En del områder og fagfelt har Røst kommune sett seg nødt til sette ut. Røst kjøper feietjenester og Bodø kommune tar seg av landbruksforvaltningen.

«Røstmodellen»

Det eksisterer en følelse av at hvis innbyggertallet og kommunebudsjettet krymper, vil ikke kommunen lenger kunne levere de tjenestene som øybeboerne har krav på. Allikevel ser Tom Ragnar positivt på fremtiden. Kommunen har nylig skrevet under på en intensjonsavtale med Bodø om sammenslåing etter en helt ny modell.

Røst er en spesiell kommune med «ekstreme avstandsulemper», står det å lese i NIVI-rapporten. Øysamfunnet ute i havgapet er avskjermet fra omverdenen. Exit-mulighetene er få. En ferge- og to flyavganger om dagen kan bringe deg videre til nabokommunene eller Bodø. Norge har i dag en kommunalordning som er dårlig tilpasset til slike samfunn. – En klassisk kommunefusjon gir ingen løsning på Røst, forteller Geir Vinsand i NIVI. – Men Røst trenger helt klart en reform. Slik det er nå leverer ikke kommunen godt nok på de tjenestene som innbyggerne har krav på. Det er ikke holdbart.

Ifølge en NITO-undersøkelse mener 2 av 3 ordførerne mener at en kommune må ha en viss størrelse for at alle ingeniørfaglige oppgaver kan ivaretas. Regjeringens ekspertutvalg la i desember 2014 frem en rapport som anbefaler at kommunene bør ha minst 15 – 20 000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning. I kommuner med ekstremt store avstander, som er tilfellet med Røst, peker utvalget på lovpålagt interkommunalt samarbeid som en løsning.

NIVI foreslår derfor en reform etter en spesialløsning, nemlig «Røstmodellen». Tanken er at kommunen skal inngå i et forpliktende vertskommunesamarbeid med Bodø, men forblir en egen kommune, med juridisk og finansielt oppgaveansvar. Kommunene vil forplikte seg til å samarbeide om mer kompetansekrevende oppgaver.

Kontorsjef: Tom Ragnar Pedersen. (Foto: Aurora Hannisdal.)

16:20 Brannvesenet

Halvparten av Røsts deltidsbrannmannskap har møtt opp for å gjøre seg kjent med nytt utstyr. Røykdykkerne har fått nye frisk-luft-beholdere. – Skal vi montere på flaskene? Tom Ragnar har gått inn i rollen som brannsjef nå. Han snakker til mannskapet med samme naturlige autoritet, som i uteavdelingen. Noen av de samme ansiktene dukker opp også her.

– Når det gjelder brann og beredskap er det samme forventninger til oss som til en stor kommune, forklarer brannsjefen. Røst skal være utrustet for den lokale risikoen som finnes på øya. Får man en hendelse i fiskeindustrien, må brannmannskapet kunne aksjonere med stor slagkraft.

NIVI-rapporten har slår fast at betenkelige rollekonflikter oppstår når teknisk sjef har kontroll og tilsynsmyndighet som brannsjef og plan- og bygningssjef, og samtidig har samme person ansvar for kommunale bygg og vedlikehold. – Som brannsjef kan man stenge kommunale bygg hvis det ikke oppfyller brannforskriftene, men når samme person har ansvaret for vedlikehold av kommunale bygg oppstår det en prinsipiell rollekonflikt. En slik enmannsforvaltning er kritikkverdig, sier Vinsand i NIVI.

16:55 Bilen

Dagen går mot slutten. En normal arbeidsdag varer som regel ni til ti timer. Tom Ragnar stikker ofte en tur innom kontoret på kvelden også. Men uansett hvor mye han jobber føler han nesten aldri at han får være i forkant. – Vi driver mye med brannslokking, hopper fra den ene saken til den andre. Når skaden er skjedd, så reparerer vi.

Tom Ragnar er sjelden borte fra jobb, men nylig fikk han påvist krystallsyken. Han var slått ut av svimmelhet i en dag. Nå går det bedre. Skulle teknisk sjef på Røst bli sykemeldt i en periode, finnes det ingen erstatter.

– Da har vi en kjempeutfordring, forteller ordfører Andreassen. – Vi er nedbemanna til en smertegrense og kanskje langt utover det. Så akkurat nå vet jeg ikke hva vi skulle gjort.

– Det blir et avhengighetsforhold. Du har aldri helt fri, forteller Tom Ragnar.

Det mulige samarbeidet med Bodø kan kanskje tilføre en forsterkning, slik at han ikke blir stående helt alene. NIVI har vurdert at Røst kommune må tilføres minimum ti stillinger. Teknisk enhet kan få en forsterkning på en ingeniørstilling og en full sekretærstilling. Det vil si en fordobling i forhold til i dag.

I sommer presenterte Bodø og Røst kommune «Røstmodellen» for Jan Tore Sanner og Kommunaldepartementet. Om pilotprosjektet blir godkjent kan det muligvis også fungere for andre perifere kommuner, som Værøy, Træna, Rødøy, Lurøy, Steigen, Hamarøy og Tysfjord.

I bilen kikker Tom Ragnar ut på det værbitte, flate Røstlandet. – Det er et stort ansvar. Det kjenner man på. Men jeg har holdt på med dette i over tjue år så jeg har lært meg å leve med det. I perioder kan det oppleves som om du er pressa fra alle kanter, men for meg er det overkommelig. Jeg ville ikke bytta jobben min med noen.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i fagbladet «NITO Reflex»