Kommunikasjon som Trump og Listhaug

Kommentariatet er i ferd med å komme til hektene igjen etter den amerikanske revolusjonen som førte til at Donald Trump inntar Det hvite hus. Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad henger noe etter. Han skriver at det «selvsagt ikke er en seier for demokratiet at en anti-demokrat vinner, og det med bare en fjerdedel av antallet mulige stemmer». Han kaller president Trump er en demokratisk selvmotsigelse, nekter å respektere valget, men han vil selvsagt akseptere det.

«Det er illusjonskunst av verdensklasse å få en kynisk svindler som bor med sine vekslende modellkoner i en forgylt toppleilighet på Manhattan, mens han grafser andre kvinner i skrittet og plyndrer sine leverandører, til å fremstå som forsvarer av den fattige, men moralske arbeiderklassen» skriver Omdahl og trøster seg med at det tross alt bare er 25 prosent av befolkningen som stemte på ham.

Forfatteren Håvard Rem var det første som gav Omdahl en rett venstre. Det får da være måte på antidemokratiske, elitistiske holdninger, mente han. Sosiolog og skribent Kjetil Rolness langet ut mot Omdal på Facebook og hevdet han «setter en foreløpig norsk Kommentariatet-rekord i mangel på selvkritikk etter valget av Trump».

Den røde Mímir Kristjánsson, nyhetssjef i Klassekampen, var ikke snauere enn at han betegnet Omdals kronikk som direkte farlig.

«Uansett hva konklusjonen blir må alle vi som var sikre på Clinton og håpte på Sanders gå i oss selv nå. USA har hatt reallønnsnedgang i 20 år. Arbeidsløsheten er reell. Vi kan sikkert sitte med fripenn som Sven Egil og slå hverandre på brystet og si: Vi hadde rett, flertallet tok feil. Men om vi gjør det, så er det ikke bare fattige hvite, men også alle verdens minoriteter, som må lide for at vi ikke klarer å se forbi vårt eget ekkokammer,» skriver Kristjánsson.

Det er ikke første gang kommentatorer har vært bristepunktet nær i frustrasjon over hva velgere finner på. I 2000 skrev daværende redaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, at det «ved neste valg burde vi få anledning til å bytte ut folket. Det vi har, er blitt pinlig å skilte med». Bakgrunnen for kommentaren var at Frp i en meningsmåling i snitt fikk 39 prosents oppslutning i de tre nordligste fylkene.

- At nesten annenhver nordlending går inn for et parti som vil avvikle Nord-Norge, er kanskje mer komisk enn tragisk, men vitner iallfall om at vettet allerede har flyttet sin vei, skriver Hansson.

Vettet ser ut til å ha kommet tilbake. Frp ligger nå og vaker på 10-12 prosent på de siste målingene og landet har overlevd snart fire år med Siv Jensen som statsminister.

Intimutgaven av Listhaug

I Kommentariatet er de begynt å frykte hva som kan skje landet når en kvinne seiler opp som en like god kommunikator til massene på sosiale medier som Donald Trump.

«Hun blir pinadø statsminister! Det tenkte jeg da jeg leste innvandringsminister Sylvi Listhaugs nye blogg», skriver Astrid Mæland i VG og utroper Listhaug til Norges mest populære politiker. I mars blir hun mor igjen for tredje gang og nå er hun begynt å blogge, med bilde av mann og barn i naturskjønne omgivelser på forsiden.

Listhaug vil fjerne pappakvoten på 12 uker og la familiene velge. Hun får så ørene flager fra sosialdemokrater og andre som er opptatt av kvinners rettigheter. Kritikken preller av. Selv skal hun ha bare tre - fire måneders mammapermisjon, før mannen Espen tar over når hun starter valgkamp sommeren 2017.

«Jeg er uenig, og dermed havner jeg vel i det Sylvi kaller feministeliten», sukker Mæland. Hun kan ikke annet enn gi Listhaug kreditt for at hun blir en rosablogger. Den tidligere PR-rådgiveren vet eksakt hva hun gjør. Det er lurt at Listhaug framstår både hard og myk. Tradisjonell og moderne. Yrkeskvinne og mor. Frp trenger å appellere til kvinner. Hun trenger å bli litt softere, ifølge Mæland.

Den ene mannlige politikeren etter den andre står fram i mediene og forteller hvor fint det er å ha en lang og god pappaperm. Det er så politisk korrekt som det kan få blitt. Med Listhaug er det annerledes, fordi hun vil gi familiene frihet til å velge.

I Nationen forlanger Eva Nordlund å få «vekk Listhaugs navle». Hun vil ikke at det private og intime smøres ut for å oppnå politisk eller egen gevinst.

«Intim lulling fortrenger viktige politiske spørsmål. Uten en konsistent argumentasjon søles det politiske ordskiftet til og blir utydelig. Velgernes mulighet til å foreta reelle politiske valg i tråd med egne interesser svekkes. Dermed svekkes demokratiet», skriver Nordlund.

Hvis Eva Nordlund har tenkt å stå fram som en refser av det til stadig mer omseggripende intimitetstyrraniet, får hun nok å gjøre. Det er ikke minst kvinner i politikken som har ledet an i å bruke egne følelser og erfaringer i den politiske debatten. Det er 13 år siden Aslak Nore skrev en artikkel i Samtiden der han utpekte Inga Marte Thorkildsen til landets største intimitetstyrann. Det ser ut til at Sylvi Listhaug akter å innta den posisjonen. Kritikk vil hun møte med et avvæpnende smil og si at «jeg må da som andre kunne få blogge litt om familien min».

Det spørs om ikke mediedynamikken er slik for tiden at Sylvi Listhaugs popularitet øker i takt med kritikken hun blir utsatt for fra de som er sikre på at det vet best, blant annet om hvordan menn og kvinner skal fordele oppgaver på hjemmeplan.

Krav til trossamfunn

Vårt Land skriver overraskende på lederplass at utøvelse av religion også er et offentlig anliggende og at staten må kunne stille krav knyttet til offentlig finansiering. I dag får trossamfunn støtte ut fra medlemstall dersom de innfrir lovens krav. Hvis de i tillegg skal innfri krav som politikerne setter, må det opprettes et nytt religionstilsyn i landet som skal behandle søknader og passe på at trossamfunnene gjør som de skal. Mer byråkrati i den gode saks tjeneste altså.

Bakgrunnen er at programkomitéen i Arbeiderpartiet, som ledes av nestleder Hadia Tajik, vil stille krav om likestilling og kreve at imamer og pastorer som skal hentes til Norge, må kunne dokumentere at de kan håndtere mennesker i sårbare situasjoner. På spørsmål fra Vårt Land om det går an å dokumentere slike ferdigheter, svarer hun at det går an å dokumentere hva slags utdanning man har. Og mangler man utdanning, kan en få etterutdanning her.

En slik tro på hva vekttall kan utrette må en langt inn i det velmenende Høyre-landet for å finne. Problemet er at det ikke virker som muslimer flest er opptatt av likestilling. Det går framover, men kun med musesteg. Politikerne vil ha høyere tempo. I sin iver etter å bruke økonomiske sanksjoner for å oppnå en ønsket politisk utvikling, er en ikke langt unna å innskrenke trosfriheten.

Politiet i Bergen

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit kunne truffet bedre lørdag med sin kraftige kritikk av politiet et i Bergen for elendig prioritering av ressursene.

«Hele Politi-Norge trenger en opprydning. Politidirektør Odd Reidar Humlegård har hatt fem år i stolen. Så langt har han kastet bort hundrevis av millioner på forfeilede IT-programmer, ansatt toppledere som ikke har tillit nedover i organisasjonen, økt lederlønningene drastisk, hyret inn drøssevis av konsulenter, og sørget for at hans eget direktorat har blitt stadig større. Vi trenger et politi vi kan ha tillit til», skriver Skartveit.

Samme dag ble det kjent av politiet har avdekket et stort nettverk der barn er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Over femti personer er mistenkt. 20 personer er alt pågrepet. Politiet i Bergen har brukt store ressurser i lang tid på å avdekke det kriminelle nettverket.

Politiet i Bergen er visst mer tillitvekkende enn VG vil ha det til.