Konkurransen om de grønne

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Da statsbudsjettet ble lagt frem på mandag, var det manglende innsats mot klimaforandringer som ble opposisjonens tyngste skyts. Arbeiderpartiets kritikk av fordelingsprofil og kutt i ulike ytelser slo ikke like hardt som vanlig fordi det for første gang ble lagt frem et budsjettforslag uten særlige forslag til skattekutt.

Arbeiderpartiet var heller ikke særlig troverdig i sitt angrep på forslaget om å ta statlige ytelser fra ungdom som står utenfor arbeidsmarkedet. Partiets nestleder foreslo selv noe lignende da hun var leder for partiets programkomité, og forslaget er bifalt av de sysselsettingsekspertene som Ap aller hyppigst bruker som rådgivere. Kuttet i de såkalte AAP-ytelsene inngår som en logisk følge av den såkalte arbeidslinjen, og det skal kompenseres med at NAV styrker sin innsats for å få de unge i arbeid.

Troverdig klimakritikk

Kritikken av regjeringens innsats på det klimapolitiske området er imidlertid både troverdig og substansiell. Selv om Arbeiderpartiet antagelig ville ha vært omtrent like forsiktig som Høyre med å innføre offensive klimatiltak, og selv om en Ap-ledet regjering antagelig heller ikke ville ha nådd de fastsatte målene om CO2-kutt innen 2020, så er det én stor forskjell: Ap ville ikke ha blitt tvunget til å gå med på den underlige praksisen med å oppheve klimatiltak som rammer bilistene. Det er bare en regjering med Frp som deltager som sørger for å sette ned veibruksavgiften slik at eiere av fossildrevne biler ikke rammes av den samme økningen i CO2-avgiften som alle andre utsettes for.

Erna Solberg har helt rett i det hun selv konstaterte i et Aftenposten-intervju ganske kort tid etter at hun var tiltrådt som statsminister: Det er grenser for hva man kan få til i klimapolitikken når man regjerer sammen med et parti der det er mange som ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte.

De grensene kommer til å være der så lenge Høyre, KrF og Venstre regjerer sammen med Frp. Det vet partitoppene i alle de tre partiene, selv om de alle i denne uken har insistert på at deres budsjettforslag er det grønneste noensinne. De har rett, men deres problem er at de fleste velgerne måler en politikk opp mot utfordringene, ikke mot historien.

Og det er her forklaringen ligger på at det nå er klimapolitiske bevegelser i Høyre. Ungdommen i partiet og flere av de mest klimaopptatte stortingsrepresentantene har den siste uken tatt til orde for at partiet i sitt nye stortingsvalgprogram må fremstå som veldig mye grønnere, og at det også innebærer at de ser med nye øyne på skatteregler og letetillatelser for oljenæringen.

Dersom partiet blir grønnere, vil det også kunne bli en mer attraktiv samarbeidspartner for MDG. Miljøpartiet de Grønne er nå i praksis godt etablert på rødgrønn side, men det skyldes Fremskrittspartiet. Dersom Høyre ikke gir Frp innflytelse og heller satser på å utvikle et blå-grønt alternativ sammen med KrF og Venstre, vil mange av MDGs velgere foretrekke dem. Mange av dem er sentrumsorienterte og verdikonservative.

Makten ligger i sentrum

Sett fra Høyres Hus er det en stor fordel å orientere seg innover. Konstitueringen etter høstens kommunevalg minnet partiet om at det fortsatt er slik at makten ligger i sentrum. Hvis man blir for sterkt bundet til Frp, skyver man de andre sentrumspartiene fra seg og da gir man makten over til den andre siden.

Tilsvarende tenkning gjør seg gjeldende hos Aps strateger. Dersom Arbeiderpartiet binder seg for tett til Rødt og et SV som kanskje blir radikalisert av Rødt, skyver de Senterpartiet og MDG fra seg. Da kan Ap miste makt, fordi partiet dytter Senterpartiet og kanskje MdG over til høyresiden.

I MDGs tilfelle vil en slik overgang i så fall komme fordi Høyre har vunnet konkurransen med Ap om å være det mest klimavennlige styringspartiet. Den konkurransen er allerede i gang. Aps klimapolitiske talsperson Espen Barth Eide klarte ikke en gang å vente til stemmene var talt opp i høst før han foreslo å samarbeide med MDG.

Barth Eide ble møtt hardt og brutalt av Fellesforbundets leder som mente at Ap ikke på noen måte må gjøre noe som kan føre til spekulasjoner om at partiet ikke er oljearbeidernes beste venn. Det er her Høyres håp ligger. Viktige LO-forbund kan stanse alle forsøk på nytenking i Arbeiderpartiet. Barth Eide, AUF og alle de i de store byene som mener at partiet må bli mer offensiv i klimapolitikken, kommer til å splitte partiet. De vil ikke klare å flytte det.

Tar man med at Senterpartiet – Aps eneste sikre allierte – for tiden profilerer seg som et parti som er ekstremt lite opptatt av klimapolitikk, fremstår det rett og slett som sannsynlig at Høyre vil vinne konkurransen, og at det etter 2021 kan være nesten like sannsynlig med en blågrønn som en rødgrønn regjering.

Ivrig grønnmaling

Forutsetningen er at klimapolitikk blir enda viktigere for velgerne enn det er i dag – at MDG vokser, og at ytterpartiene Frp og Rødt ikke blir så store at Høyre og Ap blir tvunget til å samarbeide med dem. Det er nettopp disse forutsetningene som ligger til grunn for de i Ap og Høyre som nå ivrer for å grønnmale partiene.

De peker gjerne på barnas og ungdommens engasjement for en mer aktiv klimapolitikk, og så viser de til at mange i besteforeldregenerasjonen også lar seg påvirke. I tillegg refererer de til utviklingen i andre europeiske land. Det siste var at de grønne gjorde et brakvalg i Østerrike.

Aller viktigst er det at de regner med at vi i årene fremover kommer til å se enda flere og mer dramatiske utslag av klimaendringer. I form av styrtregn, flom, ras, stormfloer og ødeleggende orkaner her i landet, men av enda mer dramatiske ødeleggelser og oversvømmelser i andre land. De tror at kravet til politikerne om rask handling mot klimaødeleggelsene kommer til å tilta i styrke.

Som en konsekvens tror de at Miljøpartiet De Grønne vil styrke seg og at partiet, som i dag med sin ene representant nesten ikke har noen innflytelse i Stortinget, fort kan bli det partiet som bestemmer hvem som skal ha makten her i landet.