Konsekvensene av konsekvensutredning

Erna Solberg vil ha konsekvensutredning og oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen og Senja. Det er ingen nyhet, men statsministeren passet på å gjenta og understreke sitt standpunkt i et intervju med Dagens Næringsliv i forkant av ukens store oljeindustrihappening ONS i Stavanger.

Og dermed kan Arbeiderpartiets energipolitiske talsperson Terje Aasland slå tilbake ved å si til Dagens Perspektiv at han oppfatter utspillet som et «slag i lufta så lenge hun ikke er tydelig på at Høyre vil stå på dette».

Fordi regjeringens samarbeidspartnere i KrF og Venstre er i mot, vil det aldri bli oljeutvinning i Lofoten, er budskapet fra Ap.

Det er egentlig en rimelig frekk argumentasjon av Aasland. Her er det nok han selv som slår hardest høl i lufta. Skal Ap i regjering må de minst ha støtte fra enten SV eller KrF – helst begge to for å være sikker. Og en regjering med Ap vil måtte slite minst like mye som en Høyre/Frp-regjering med å få seismikk-skipene i gang i Lofoten.

Saken om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – LoVeSe, som det heter på Facebook – har vært en hard nøtt under de to foregående valgkampene, og var også den hardeste nøtta å få på plass for de rødgrønne.

Saken ble løst på vanlig politisk vis – ved at områdene ikke ble varig vernet, slik SV ønsket, og man åpnet heller ikke for konsekvensutredning, slik Ap ønsket. Saken ble utsatt – og alle kunne kalle seg vinnere. Særlig SV og miljøbevegelsen visste å feire «seieren».

Nå er det på han igjen. Miljøbevegelsen kvesser knivene, mens SV – og Venstre på «sin side» – styrker retorikken.

De som tror det vil bli enklere for Arbeiderpartiet å få til en konsekvensutredning nå – på grunn av krisen i olje- og gassektoren – tror jeg feilberegner sitt publikum.

Den sikreste måten å skape olje- og gassvirksomhet på i Lofoten er om Høyre og Ap finner sammen i denne saken. Sammen med Frp og muligens Senterpartiet er det nemlig et gigantisk stortingsflertall for å bore til krampa tar oss i Lofoten.

Men å være lykkelig samstemt med regjeringspartiene i det som kan bli en av de viktigste sakene i den kommende valgkampen, er ikke akkurat noen drømmeposisjon for Arbeiderpartiet. Slikt lukter det velgerflukt av. Klarer ikke partiet å framstå som et mer radikalt alternativ i klimapolitikken, vil miljøbevisste Ap-folk gå til Venstre eller SV.

Ja, da. Den omvendte situasjonen kan også bli vond. Sier Ap tydelig fra om at de legger Lofoten oljedødt, risikerer man at mange av Aps tradisjonelle velgere finner nødhavn annet sted.

Politikk er å velge. Og det er akkurat det Ap nekter å gjøre. Partiet tviholder på argumentet om at de først vil gjøre en konsekvensutredning før de i det hele tatt vil vurdere om de kunne komme til å kunne tenke seg å stikke et aldri så lite borerør ned i havbunnen der nordpå.

Men det er ingen som tror dem. Alle vet at man setter i gang med konsekvensutredning fordi man ser muligheter for å hente opp olje – ikke for å sjekke oljen ut av saken.

Jonas Gahr Støre sier til NTB i dag at han vil la programarbeidet og landsmøtet i april neste år avgjøre saken. Men, «han utelukker ikke at han vil komme med føringer overfor partiet når det nærmer seg landsmøtet», slik hans forgjenger Jens Stoltenberg gjorde før landsmøtet i 2013. For Støre vil innerst inne ha både konsekvenser og olje.

– Jeg står godt på det standpunktet vi har i dag, sier Støre til NTB.

Men det er akkurat der Støre kan ta feil. Et oljevennlig Ap vil kanskje please LO og NHO og tradisjonelle Ap-velgere i kategorien «arbeidsfolk». Men ja til LoVeSe-utredning/-boring vil kunne drepe rekrutteringsgrunnlaget. Forskjellene mellom Høyre og Ap – i alle fall i klimapolitikken – er umulige å se. Her har de en sak som skiller.

Foran valget i 2013 sa 10 fylkeslag i Arbeiderpartiet ja til konsekvensutredning av en eventuell oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, fem sa nei og fire hadde ikke bestemt seg. I tillegg gikk et overveldende flertall av Arbeiderpartiets programkomité inn for å konsekvensutrede. Også brorparten av LO var – og er – med på laget i denne saken.

Men AUF var mot. Og ungdommen er minst like mye i mot i dag som for fire år siden. For ikke å råtne på rot må Ap som alle andre partier ha saker som engasjerer de unge. Klima- og miljøsaken er en slik sak. Og den lever fortsatt, selv om de fleste av oss har dårlig samvittighet.

Lofoten og Vesterålen er blitt en sterk symbolsak for miljøbevegelsen, SV og Venstre. Og for en rekke potensielle Ap-velgere kan dette være saken som vipper dem enten den ene eller andre veien.

Symbolsaker er viktige i politikken. Mange velgere vil nok kunne godta boring både i Barentshavet og nær den berømte iskanten – hvor nå den måtte gå. Men mange vil si at grensa går i Lofoten. Kanskje dumt for Nordland, men det vil være bra for den norske klimasamvittigheten.

Alle snakker om nødvendigheten av å bremse. I Lofoten vil bremsesporene synes.