DP helg
– Konsekvensene kan være fatale for et ungt menneske om vi voksne ikke følger med
Helle Haugsgjeds debutroman er fortalt gjennom en 12 år gammel jentes blikk, og handler om hvordan verden hun kjenner er i ferd med å rase sammen når foreldrene skiller seg.
Hva handler romanen om?
– Romanen er for voksne, men fortalt gjennom en 12 år gammel jentes blikk.
– Den siste, varme sensommerdagen forteller moren og faren til Lina at de skal skilles. Over natten blir det høst. Faren flytter ut og en ny mann inn. Moren er forelsket og har mer enn nok med sitt. Alt er i endring. Lina forsøker å holde fast i det hun pleide å like, men ingenting betyr det samme lenger. Verden slik hun kjenner den, er i ferd med å rase sammen.
Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?
– Jeg slet endel med angst da jeg var barn og ungdom, og skulle ønske jeg da hadde et språk for hva som skjedde inni meg, som kunne gjøre følelsen mindre farlig og forklare hva som kjentes så vanskelig. Jeg lette som en gal i litteraturen - og i den virkelige verden - for å lindre, forstå - og for å føle meg mindre alene. Så fiksjonen springer vel ut fra et ønske om å dele en allmennmenneskelig erfaring som er nettopp det - både allmenn og menneskelig, og ikke nødvendigvis så farlig heller - hvis man skjønner hva som skjer.
Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?
– At barn og ungdom er hele mennesker som har rett til å bli tatt på alvor i alle sine små og store oppdagelser, refleksjoner og livs smerter. Og at konsekvensene kan være fatale for et ungt menneske om vi voksne ikke følger godt nok med i timen.
Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?
– Nei, aldri skrivesperre, men jeg har gått mange runder, lest og lyttet, både på teksten og langt inni meg selv. Innimellom har det vært vanskelig. Men så har jeg hatt en fornemmelse av at dette er en viktig og riktig.
– Hvis jeg skal være ærlig, har det føltes nødvendig å få romanen ut i verden, på akkurat den måten som jeg ville fortelle den på.
Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?
– Om det er spesielt, tviler jeg sterkt på, men jeg jobber innenfra og ut. Har ikke et stort plot før jeg begynner, mer en følelse, en situasjon, noe som står på spill, også skriver jeg derifra.
– Siden jeg opprinnelig er skuespiller er jeg livredd for at ting skal bli overtydelig. Det å leve seg inn i ulike perspektiver, skru til konflikt, rytme, jobbe for å få en situasjon til å funke osv., skjer relativt intuitivt.
– Jeg leser mye høyt når jeg skriver og lytter til teksten. Kjenner etter, endrer noen ord og leser igjen. Også har jeg lært meg at å hvile teksten er gull verdt. Noen ganger bare en liten blund, andre ganger flere måneder.
Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?
– Redaktøren som jeg er så heldig å få jobbe med; Benedicte Treider.
Hvis debutant: Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har alltid skrevet, men kun for meg selv. Ved å skrive har jeg forstått hva jeg egentlig tenker, mener eller føler.
– Tidlig i 2017 var planen å skrive en scenetekst. Relativt kjapt skjønte jeg at jeg hadde materiale til noe større, og et ønske om å skrive denne konkrete romanen, ble vekket.
– I 2018/2019 gikk jeg på Aschehougs skriveskole og etter det har jeg skrevet i alle øyeblikk jeg har hatt mulighet, mellom annen jobb og familieliv.
Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?
– Psykolog Hedvig Montgomery. På grunn av hennes kompetanse og arbeide for familier og barn. Hvis hun blir interessert i Linas historie, og opplever boka som relevant og i beste fall viktig - så anser jeg sjansen for at romanen begynner å leve sitt eget liv sammen med leseren, for større.
Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?
– «Livet er den eneste måten», diktsamling av Szymborska. For meg er det livskraft, trøst og klokskap i samme vakre lille pille.
Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?
– «Skinliv» av Oda Malmin.
Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?
– Skrive. Og å ha venner over på lange middager som aldri slutter.