Korona, kommisjon og kommuner

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

KOMMENTAR. De hadde ikke øvd. De hadde ikke fylt opp hyllene, sa SV-leder Audun Lysbakken ganske så treffende da han kommenterte Koronakommisjonens rapport onsdag.

Regjerningen har ansvaret for at beredskapen før pandemien var for dårlig. Det skjedde på deres vakt.

Likevel er det nesten ikke til å tro at helsevesenet «i verden rikeste land» manglet munnbind og annet nokså basic smittevernsutstyr når koronapandemien traff landet. Kanskje stolte man for mye på markedet? På at den velfødde norske lommeboka umiddelbart kunne bladd opp både munnbind og intensivplasser? Men land som produserte munnbind og annet utstyr, som Kina, trengte dem sjøl. Og det hjelper ikke å klargjøre en ekstra korridor på sykehuset for intensivpasienter hvis man mangler respiratorer og nok kvalifiserte fagfolk, som intensivsykepleiere.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap produserer rapporter om mulige krisesenarioer på løpende bånd. Alle har «pandemi» høyt oppe på trussellista. Rapporten fra 2019 er intet unntak. Her blir pandemi beskrevet som den krisen som både har størst sannsynlighet for å oppstå og størst konsekvenser for samfunnet. Følgende er et klipp fra denne:

«Sannsynligheten for en alvorlig pandemi er i analysen angitt til 75 prosent i løpet av 100 år. Konsekvensene av en pandemi som beskrevet i scenarioet, vil bli svært store med om lag 8000 dødsfall, 35 000–40 000 sykehusinnleggelser, svært store økonomiske tap og sosiale og psykologiske reaksjoner i befolkningen. Pandemier opptrer jevnlig; på 1900-tallet var det tre slike hendelser».

Heldigvis gikk det ikke så galt som i scenarioet. Men det kunne det ha gjort, om koronaviruset hadde vært bittelitt mer dødelig.

Debatten etter koronakommisjonen minner allerede om den debatten som oppsto etter at 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport i sin tid – også den knusende med hensyn til beredskap, samhandling mellom etater og sektorer, ledelse og ansvar.

Kanskje hadde ikke beredskapen vært så mye bedre om noen andre partier hadde holdt hus i regjeringskontorene. Kriseberedskap går nemlig ikke så godt i hop med partipolitikk. Å holde en god beredskap er som å eie en svær luksusbåt du aldri bruker – død kapital. Jo høyere beredskap, jo større kostnader i form av utgifter på statsbudsjettet, som kunne vært brukt på ferskt valgflesk og «andre gode formål», som det heter på politisk.

Men når krisa først treffer, så blir kostnadene mye større, dersom man er dårlig forberedt. La oss håpe at politikerne etter denne krisen klarer å bli enige om en tverrfaglig, langsiktig og god beredskapsplan for hele landet. Slik at man i overskuelig framtid kan si at pengene til dette «ligger fast» i statsbudsjettet – som ikke kan røres for å bygge en ekstra vei, finansiere en ny reform eller oppføre et nytt kulturbygg.

To andre ting fra koronakommisjonen som jeg bet meg merke i, handler begge om kommunene: Regjeringen fikk kjeft for ikke å ha utstyrt kommunene, selve førstelinja i pandemiberedskapen, godt nok. Solberg & co fikk også kritikk for å ha lagt altfor mye ansvar på kommunene – mange av dem med få ressurser, mangel på kompetanse og dårlig råd.

Men regjeringen og helseforvaltningen fikk også skryt fordi de klarte å snu seg rundt, ta grep og få kontroll – til tross for alle manglene i planverk og på utstyrssiden.

Dette skrytet bør både regjeringen og forvaltningens Knoll og Tott – Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet – umiddelbart dele med Kommune-Norge.

Norske kommuner, både store og små, har tatt ansvar, tatt grep, skaffet utstyr og folk og stått oppreist i koronastormen. Ja da, det har skjedd feil. Noen ganger ganske grove. Men forholdene har også vært vanvittige. Sykehjemsansatte gikk på jobb uten munnbind fordi det ikke fantes munnbind å oppdrive. Administrativt ansatte med sykepleierutdanning fra 1990-tallet tok på seg verneutstyr og dro ned til havna for å teste passasjerer på Kielferga. Lærere omstilte seg fra klasserommet til heldigital undervisning raskere enn noen foredragsholder ved en innovasjonskonferanse noen gang har forestilt seg.

Men det er flere som fortjener skryt. Alle byråkratene. Som omtrent annenhver uke må lage nye rundskriv, utforme, forankre og implementere nye forskrifter, finne flere folk eller omdisponere de folka man har til enda en ny viktig oppgave. Mange kommunale ledere og saksbehandlere har jobbet så mye overtid det siste året at det kvalifiserer til tidligpensjon dersom alt skal avspaseres.

Dette er de usynlige fagfolka som jobber for å gjøre Raymond Johansen, ordføreren i Lillevik, Bent Høie og Erna Solberg gode.

Vi pleier ikke nøle med å kritisere dem når de dummer seg å og gjør noe galt. Derfor er det rett og rimelig at disse også må med på lista over de som fortjener skryt.