Korsfest, korsfest!

SYNSPUNKT. Vi er enige om at dopere i idretten og de korrupte i næringslivet skal tas. Og vi er villige til å bruke sterke virkemidler for å ta dem.

Fy og fy! Null-toleranse! Vi «hauser» oss opp!

La meg illustrere mitt poeng ved det Therese Johaug og Trude Drevlands har gått igjennom.

Etter et og et halvt års etterforskning ble saken mot Drevland henlagt. Dopinganklagene mot Johaug sak skal til behandling i Idrettsforbundets domsutvalg 25. januar. Noe er likt for begge sakene når etikken legges til grunn – begge er allerede «dømt». Samtidig er jo hver og en slik sak helt unik.

Og videre: Hadde jeg skrevet dette et halvt år senere – burde jeg kanskje også tatt med Eirik Jensen-saken: Purk eller skurk? Han er vel også på mange måter allerede dømt?

Men hva hvis de sterke virkemidlene vi bruker for «å ta» jukserne bommer? Hva om vi faktisk også dømmer enkeltpersoner som hverken med viten eller vilje er korrupte i næringslivet eller har bevisst jukset i idretten?

Er det ikke lov å gjøre en feil? Skal vi miste jobben på grunn av en tabbe?

2-4 års utestengelse for Johaug på grunn av ubetenksom bruk av en leppesalve? Og idrettslegen til Johaug, som gjør en eneste tabbe, skal miste jobben?

Jeg vil ha et samfunn der det faktisk er lov å feile eller gjøre en tabbe. Slik er mennesket! Jussen eller mediene skal ikke korsfeste oss for det. Eller drepe noen. Den dopingdømte, finske langrennsløperen Mika Myllylä tok sitt eget liv.

De problemene vi står overfor er knyttet til byråkrati-utviklingen, spesielt innen jussen, til kulturproblematikken og til mediene.

Uetisk behandling

Etikk dreier seg om rett og galt i behandlingen av våre medmennesker. Vi – samfunnet – har behandlet både Trude Drevland og Therese Johaug uetisk.

Uansett om de har gjort noen tabber eller brutt noen normer, lover og regler – så skal jo rettsikkerheten også gjelde disse to. Men begge er «dømt» i mediene uten skikkelig mulighet til å forsvare seg.

Hele det norske lov- og regelverket kan sies å være et forsøk på å operasjonalisere etikken. Men da må vi aldri glemme at lover og regler er underordnet visjon og overordnede mål. Og dette er jo faren her: Hva om vi går for langt med lovverket? Da kan resultatet bli uetisk. Aristoteles 2500 år gamle klokskap – populært sagt hans forståelse av dyd:

«For mye og for lite lover og regler skader alt!»

Eller det samme i en annen form: Det beste blir det godes fiende.

Kultur: «Slik gjør vi det her»

Kulturdimensjonen er imidlertid det viktigste i slike saker. Og det vanskeligste. Det handler om holdninger, oppfatninger, tolkninger, måter å tenke på, væremåter som opptrer som «…kollektiv programmering av våre hjerner».

Vi snakker faktisk om en form for hjernevask med alt det det innebærer. Et snev av dette har vi i alle miljøer, bedrifter og institusjoner. Økokrim-kulturen godt støttet av ufeilbarlige yppersteprester i korrupsjonsbransjen hauset Yara-saken opp som Norges-historiens verste korrupsjonssak. Fire direktører var anklaget og skulle i fengsel. Det endte med dom på en direkte ansvarlig direktør.

«Krig var for viktig til å kunne overlates til generalene», sa Frankrikes statsminister Georges Clemenceau under Den første verdenskrig. Meget klokt sagt. Tilsvarende er jussen for viktig til å styres av juristene. Og økonomien, mediene osv. Fagspesialistene blir for lett nerder i sin egen sektor. Noen må «holde dem i ørene».

Byråkratiet i rettsvitenskapen

Vi har «glemt» Aristoteles når vi på alle områder med de beste intensjoner produserer nye regler hver dag. «Vi» (Idretten) er så forbannet på doping at «vi» med «hjelp» av jussen har laget en regel om at den som har så og så mye av et forbudt stoff i kroppen, skal straffes med utestengelse av sin «jobb» i 2-4 år! Og det «må være likhet for loven», må vite. Å utestenge Johaug i 14 måneder for å smøre sine sprukne lepper med salve er alt for lite!

Vi prøver å lage lover og regler for «alle» situasjoner. Men det er jo umulig! Og paradoksalt nok: Vi lager ofte lover og regler for gårsdagen. Rettsvitenskapens praktikere synes til tider å tro at lover står over etikken – enten det er generelt eller spesielt, som i idretten. Når juristene argumenterer for mer snirklete lovverk, flere bistandsadvokater, flere rettshjelpere og flere rettsrunder, så er de jo inhabile. Gjerne med de beste intensjoner også her. Det fører i hvert fall til flere jobber og økte inntekter til juristene. Og politikerne tør ikke annet enn å gjøre som jussen sier.

Byråkratidrivere

Samtidig ser jeg at det også er sterke byråkratidrivere hos politikerne inkludert idrettspolitikere som gjennom nye lover og regler skal bevise sin dyktighet og markere sin handlekraft. Og de finner støtte i sektororienterte fagprofesjoner når det handler om å lage nye regler i akkurat sin sektor (ikke bare i rettsvitenskapen). Derved får vi for eksempel en bygningslov som sveller utover alle proporsjoner så ikke bare brukerne, men selv spesialistene mister oversikten. Den samme tendensen er det i alle interesseorganisasjoner og i fagforeninger.

Problemet er at slik tenker nesten alle. Og summen av alt dette blir et uoversiktlig og umenneskelig byråkrati. Et byråkratisk system som faktisk bidrar til å produsere mye uetisk adferd overfor enkeltmennesker.

I faget «Organisasjonsteori» brukte vi i «gamle dager» en del plass til å diskutere «dysfunksjoner» i byråkratimodellen. Dette er utilsiktede negative følger av modellen. Intensjonen med denne modellen var jo ifølge opphavsmannen Max Weber at det skulle være den ideelle organisasjonsmodellen. Men han så jo farene ved «byråkratisering» – at vi nettopp skulle gå for langt. Og akkurat det er det mange av hans «disipler» – byråkratene – gjør: De ser ikke farene og går for langt når det gjelder å lage nye regler. Dermed blir dysfunksjoner satt i system.

Mediene som graver og dømmer

Og så er det paradokset med mediene: Deres samfunnsoppdrag går jo blant annet ut på å følge med på maktpersoner og systemer – og grave opp uetisk adferd og misbruk av makt og posisjoner. Men mediene har som oss alle også et samfunnsansvar. Her går det på at mediene ikke skal dømme og straffe enkeltmennesker. Det mener jeg mediene med Bergens Tidende i spissen har gjort med hensyn til Trude Drevland. Dommen lyder: Fradømt jobb og stemplet som et korrupt menneske. Men anklagene i retten er henlagt – hun er ikke dømt for noe. Dette er uetisk behandling av Drevland . Hun ble ofret for prinsippet om kanskje å avdekke mulig grov korrupsjon.

En alternativ forklaring er at hun og rederen tolket og fulgte gamle normer i rederkulturen: Rederen fraktet gudmoren ned til sjøsettingen i Venezia. Ordføreren drev lobbying for lettere å registrere Bergens-cruise-skip i Norge (NIS). Ordføreren bidro til en storslått dåp av en båt i Bergen. Fantastisk for Bergen by! Ingenting av dette kan sies å være ulovlig. Alt det som faktisk også kan tolkes positivt for Drevland er trykt ned i søla – redigert av Bergens Tidende.

Ledelse og kulturendring

Men ja – det er noe rederen, ordføreren og havnedirektøren i Bergen ikke hadde fått med seg: Kulturen i samfunnet når det gjelder korrupsjon har endret seg så raskt at mange ikke har hengt med. I slike situasjoner er det viktig med en lederkulturer som kan støtte og gi råd til lederne – når de ikke har helt oversikt og gjør tabber og feil. Som her. Dette må ha sviktet kapitalt i disse Bergensmiljøene.

I Johaug-saken har også ledelsen i skiforbundet og idrettsforbundet sviktet. Som i Bergen har heller ikke her en arrogant skiledelse fått med seg kulturendringene. Johaug trodde på og hadde tillit til spesialistene og lederne. Og når jussens begrep om utøverens «objektive ansvar» trumfer skriftlige kontrakter utøveren har med sin arbeidsgiver – hun var forpliktet til å følge legens råd, så er dette også et problem for jussen.

Jørn Bue Olsen

SYNSPUNKT. Jørn Bue Olsen er dr. ekon. og siv.ing. Han er rådgiver og forfatter i ledelse og etikk.