Krenkorama

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

KOMMENTAR. Frp vil ha slutt på krenkehysteriet, og vedtok til og med en egen resolusjon om det på sitt landsmøte sist helg. Og rett etter ble hele møtet hysterisk felleskrenket på vegne av vanvittig mange, fordi noen i Oslo tenkte å servere vegetarmat en gang i uka til eldre på sykehjem.

Jeg tviler på at Frp får slutt på krenkehysteriet. Til det er de for krenkbare selv. Men de er ikke alene. Krenkbarheten i det offentlige rom virker nærmest å ha blitt profesjonalisert. Og man bør holde tunga rett i munnen hvis man skal delta i ordskiftet.

Problemet er at motsatsen til «de krenkbare» – krenkemaskin-trollene – også er blitt så mye mer aktive de siste åra.

Dermed får vi en situasjon der noen skriker skjellsord med utestemme i alle retninger, mens andre går i svart fordi noen mener det greit at statuen av Ludvig Holberg blir stående.

Debatten forflates og forsøples når enten eller er det eneste som gjelder.

Men, alt i alt, så tror jeg samfunnet har et større problem med de som krenker, enn med de som føler seg krenket. Det er for mange som går alt for langt over streken i sin omtale av meningsmotstandere. Og triggerne til den verste hetsen går igjen: Innvandrere, kvinner, klimaaktivister og Frp-ere.

Er du kvinnelig klimaaktivist med annen etnisk opprinnelse enn norsk, er du ille ute.

Bare spør Lan Marie Berg. Hetsen mot henne har tatt sånn av at det slår tilbake på dem som hater henne og MDG. Det er jo nesten blitt umulig å kritisere MDGs politikk hvis man har en ambisjon om å framstå som et noenlunde anstendig menneske.

Også Fremskrittsparti-velgere kan lett bli mobbet til stillhet. Jeg kjenner noen av dem, som vegrer seg for å si hva de mener når de frekventerer visse «akademiske miljøer».

Krenkingen går altså «begge veier», men jeg tror at det er verre å være Lan enn Listhaug.

Den siste blir mobbet og truet på grunn av meningene sine. Lan får kjønn og hudfarge på toppen.

Det er mange fallgruver å snuble ned i, hvis du skal synse på bred front i dag. Jeg må innrømme at jeg sliter med enkelte av de identitetspolitiske greiene. For å snakke om kjønn og seksualitet i dag, trenger du nesten doktorgrad. Det samme gjelder langt på vei også spørsmål rundt etnisitet. Jeg har bare akseptert at jeg som «hvit, hetro, middeladrende mann» bør holde meg unna de debattene. Og det er egentlig litt synd. For da blir det fort bare de hvite, heteroseksuelle nettrollene som deltar i «ordskiftet».

Et eksempel på et begrep mange har «lagt sitt hat på» denne uka er «strukturell rasisme». Jeg forstår ikke hvorfor et forslag om å bevisstgjøre kommuneansatte om dette, skal skytes ned med maskingevær – fra hofta. Det burde være nokså klart for de fleste at det mangfoldet alle skryter av på næringslivskonferanser, ikke er så mangfoldig når det kommer til stykket.

Strukturell diskriminering stopper imidlertid ikke ved hudfarge eller «rare etternavn». Sitter du i rullestol, er blind, over 60 år eller på andre måter er «annerledes», risikerer du å komme lenger bak i køen, selv om CV-en din tyder på noe annet.

Men er alle arbeidsgivere som ikke ansetter en innvandrer med ingeniørutdanning «rasister»? Jeg tror ikke det. Men skjer dette systematisk og gjentagende, blir det til slutt et strukturelt problem. Og det bør vi gjøre noe med. Det handler altså ikke om at «alle nordmenn er rasister».

For noen uker siden publiserte Fritt Ord og Institutt for samfunnsforskning en undersøkelse om hva som er greit å si offentlig i «ytringsfrihetens navn». Samme undersøkelse ble foretatt i 2015 også. Konklusjonen er ganske klar: Et klart flertall aksepterer ytringer som kan oppleves som krenkende, men andelen har sunket siden 2015.

Det er interessant at flere i dag mener det er uakseptabelt med krenkende omtaler enn i 2015.

Dette gjelder uansett politiske partipreferanser, men endringen er størst blant velgerne til SV og Arbeiderpartiet.

Dette kan altså bety at «det store vi» har blitt litt mer krenkbare de siste fem årene. Men det kan også bety at ordskiftet er blitt styggere, og at flere reagerer på det.

Debatten om «politisk korrekthet» er vanskelig. Men vi kan trøste oss med at det er flere som sliter med dette i USA. Mens Fritt Ord-undersøkelsen sier at rundt 10 prosent av oss i Norge mener at «det politiske klimaet gjør det vanskelig for meg å si hva jeg mener», så viser tilsvarende undersøkelser at hele 25 prosent i USA mener det samme.

Tråkker vi feil, får vi vaske munnen med grønnsåpe å si pent at «jeg mente ikke no’ med det». Slik vi gjorde når faren min og jeg var guttunger.