«Krigen» ingen kan vinne

Grønn er sesongens farge. I messehallen i Genève presenterer Ford sin nye Mustang, spesialutgaven Bullitt, i fargen «Dark Highland Green». BMWs M8 Gran Coupé ruller inn i skinnende «Salève Vert». Og Porsches nye 911-modell ser ut som en lakkert løvfrosk. Grønn som våren. Grønn som håpet.

I forrige uke viste bilprodusentene igjen sine attraksjoner i messehallen, men denne gangen sliter lederne mer enn vanlig med å spre optimisme. Ikke fordi salgstallene er så dårlige. Det er heller det motsatte som er tilfellet. Heller ikke fordi dieselskandalen tynger dem. Den er de blitt vant til. Det trengtes kun noen bokstaver for å ødelegge deres humør, sendt av verdens mektigste mann.

Via Twitter hadde Donald Trump annonsert straffetoll på biler som «fritt strømmer inn i landet vårt», slik han beklaget seg over. Tidligere hadde den amerikanske presidenten spredt at han ville innføre importtoll: 25 prosent på stål og ti prosent på aluminium. I forrige uke satt han navnet sitt på dokumentet, og skapte dermed opprør i store deler av bil- og metallbransjen.

Opprør hos bilprodusentene

Gjør Trump også alvor av sin trussel overfor bilindustrien, vil det ramme de tyske produsentene hardt, særlig Porsche. Datterselskapet til Volkswagen er sterkt avhengig av suksessen i USA. Nesten hver fjerde Porsche selges i Amerika. På grunn av ekstratollen vil Porsche bli nødt til å skru opp prisene og dermed risikere synkende salgstall.

På et slag ser bilindustrien seg utsatt for et fenomen som de hittil bare kjente fra historiebøkene: faren for proteksjonisme som kan eskalere til en verdensomspennende handelskrig.

– I flere tiår vokste vi opp med fast visshet om at handel og frie markeder øker vår velstand, sier Matthias Müller, Volkswagens styreleder.

– Plutselig blir det stilt spørsmål ved denne vissheten.

For ett år siden, da hadde Trump akkurat kommet til makten, sørget presidenten for uro med et lignende utsagn. Det førte til at en tysk næringslivsdelegasjon under ledelse av kansler Angela Merkel tok turen til Det hvite hus og forklarte ham at BMW for eksempel produserer flere biler i USA enn selskapet importerer. Dermed så faren ut til å være over.

Men det skulle vise seg å være feil. Ingenting har ordnet seg. Nå virker det som om Trump vil sette skikkelig i gang. Og da har det ingen hensikt å argumentere.

Europeere, asiater, men også amerikanerne registrerer hvilke latterlige forestillinger presidenten lar seg lede av.

– Handelskriger er bra og lett å vinne, belærte Trump den forbløffede verdensopinionen. Mot slik voodoo-økonomi blir selv det gamle Wall-Street-slagordet «Grådighet er bra» knapt særlig støtende.

En slik provokasjon vil EU ikke se passivt på. Kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, gikk raskt ut og truet med mottiltak. På listen sto olabukser, kosmetikkartikler, motorsykler, appelsinjuice, whisky og mais: varer til en samlet verdi av 2,8 milliarder euro (rundt 28 milliarder kroner). Tollsatsene vil kunne ligge på 25 prosent.

Farlige mekanismer

Hva er det neste som kommer fra Washington eller Brussel, og hvor lenge holder kineserne seg rolige? De kunne for eksempel stoppe importen av soyabønner fra Amerika. Det ville ramme US-bøndene hardt. Eller kanskje de blokkerer eksporten av sjeldne mineraler, en spesiell type metall som er uunnværlig for høyteknologi-produkter. Det har folkerepublikken siden skremt sine kunder med tidligere.

Alt dette kan sette i gang en mekanisme som ikke lenger lar seg stoppe når den først er blitt utløst. Aksjon, reaksjon og motreaksjon – og så følger kjedereaksjonen. Slik vokser enkelte trefninger til en global handelskrig.

Konflikten som er i emning, er et tegn på vendepunktet som den globale økonomien befinner seg i. En stund så konjunkturene gode ut i de fleste regionene. Verden har opplevd et sjeldent samtidig oppsving. Denne komfortable perioden kan imidlertid være over snart.

Rentene stiger, og den offentlige gjelden øker. Den frarøver regjeringene handlingsrom. Mange stater vil snart igjen få problemer med refinansieringen. Usikkerheten vokser, noe de økende kurssvingningene i finansmarkedene viser. I denne følsomme perioden bremser ny-populistenes og nasjonalistenes proteksjonistiske kurs den økonomiske dynamikken. Den truer nasjonenes velstand.

For en gangs skyld er de fleste økonomene enige. Tollbarrierer bremser veksten, truer arbeidsplasser og driver inflasjonen opp. Blir det utløst en handelskrig, finnes det ingen vinnere. Mest å tape har imidlertid tyskerne, mener økonomiprofessor Gabriel Felbermayr:

– Det finnes intet annet land som ville bli rammet på en tilsvarende måte.

41-åringen leder Ifo-instituttet ved Senteret for utenrikshandel i München. Han er samfunnsøkonom, flintskallet og har på seg mørke briller. Østerrikeren regner sammen hvilke katastrofale følger Trumps næringspolitikk vil kunne få:

Hver fjerde arbeidsplass i Tyskland er avhengig av eksport. I fem ledende sektorer – bil, elektro, maskiner, elektroteknikk, legemiddelindustrien og presisjonsinstrumenter –eksporteres 75 prosent av produktene til Amerika.

– Hvis USA isolerer seg, vil det true den tyske forretningsmodellen, sier økonomen.

Hard reaksjon eller forsonende?

Hva kan gjøres? Hvordan ser et rimelig svar på Trumps provokasjon ut? Akkurat det er økonomene mindre enige om.

Felbermayrs råd er å vise en viss hardhet. Kommer Trump unna med sine tollinitiativ for stål og aluminium, vil han også prøve seg i andre sektorer, antar Ifo-eksperten:

– Man må sende et tydelig signal om at man ikke finner seg i alt. Hvis ikke, så kan det komme langt mer.

Hans kollega Michael Burda, økonom ved Humboldt-universitetet i Berlin, er av en annen oppfatning.

– Jeg vil råde EU-kommisjonen å legge opp til en forsonende tone, sier forskeren.

Burda er amerikaner, født i New Orleans i 1959, og har tatt sin doktorgrad ved Havard-universitetet. En «øye-for-øye-politikk» vil kunne føre til en opptrapping av situasjonen, advarer han:

– Da vil vi alle synke ned i proteksjonisme.

Vil det altså være meningsfullt at Berlin og Brussel gir etter, eller skal Amerikas handelspartnere heller legge seg på en hard linje?

Verdensøkonomiens ve og vel er avhengig av svaret.

I den bayerske småbyen Senden i Neu-Ulm har ESTA Absaugtechnik sitt hovedsete. Familiebedriften, grunnlagt i 1972, bygger maskiner som suger opp spon, støv og varmluft fra verksteder. Rundt 200 medarbeidere er sysselsatt her. De leverer til 30 land i verden. En stor andel av eksporten går til USA. For rundt to år siden etablerte ESTA et datterselskap i North Carolina.

Da hadde Trump akkurat blitt valgt, og Peter Kulitz, annen generasjons daglig leder i bedriften, tilhørte de få som også kunne se noe positivt i den nye presidenten. Trump hadde vist entreprenør-ånd, og han ville helt sikkert snart skifte fra valgkamp- til regjeringsmodus, tenkte Kulitz da.

I dag ser direktøren annerledes på det.

– Trumps eksepsjonelt springende væremåte har fått meg ned på jorda igjen, sier Kulitz.

Handelskonflikten gjør ham urolig. Han frykter at det settes i gang en spiral. Enn så lenge betaler hans bedrift bare lite toll på maskinene som de eksporterer. Hvis Trump skulle gå over til å kreve en betydelig tollsats for komplette maskiner, ville også ESTAs avsuganlegg måtte bli dyrere i USA. For Kulitz er dette et skrekkscenario, på grunn av den harde konkurransen i det amerikanske markedet.

Tyske arbeidsplasser i USA

Tyske eksportselskap har mye å tape på en handelskrig med Amerika. USA er det viktigste markedet for deres produkter. Varenes verdi har femdoblet seg siden 1990. Nesten ti prosent av alle varer som Tyskland eksporterer, går over Atlanteren. Mer enn 1,5 millioner arbeidsplasser er direkte eller indirekte avhengige av forretninger med De forente stater.

Eksporten av kjøretøy alene utgjør en fjerdedel av eksporten fra Tyskland til USA. Tyske produsenter eksporterer nesten 500.000 biler til Amerika. Langt flere, rundt 800.000, lager de ved produksjonssteder i USA – for det lokale markedet, eller for markeder i tredjeland.

BMW har skapt rundt 10.000 nye arbeidsplasser i Spartanburg. En ny storinvestering på mer enn 600 millioner dollar er under planlegging. Det var BMW-sjefen Harald Krüger selv som i fjor gjorde US-presidenten oppmerksom på det. På den tiden roste Trump Krüger for å «gjøre en utrolig jobb».

Men hva er slike utsagn verdt når presidenten bare noen måneder senere forbereder sitt neste angrep?

– Hvis vår eksportmodell blir innsnevret, må BMW i fremtiden handle annerledes, sier Krüger i dag. Det betyr i klartekst: hans tålmodighet har grenser.

BMW sitter ikke stille

Bilkonsernet tar allerede konkrete forholdsregler for en mulig handelskrig. Det utvider sin stab av skatte- og tolleksperter. Dessuten har ledelsen nå regelmessig kontakt med Lindsay Graham, en republikansk partikollega av Trump og senator for South Carolina hvor det finnes en BMW-fabrikk. Graham har allerede uttalt seg offentlig mot Trump og hans straffetoll.

I tillegg vurderer konsernet et skritt som hittil har virket knapt tenkelig. Produksjonen av BMWs SUV X5, inntil nå et privilegium for fabrikken i USA, vil framover i større grad kunne skje i det viktige eksportmarkedet Kina. Tanken er: skulle også Kina reagerer med ekstratoll, så har BMW i alle fall sikret seg en plass i det asiatiske vekstmarkedet. Hvis det skulle skje, ville USA bli offer for sin egen proteksjonisme.

Farlig bivirkning for stålbransjen

Også i stålbransjen kan pålegget om straffetoll gi uante konsekvenser. Den tyske tungindustrien er mindre bekymret for de direkte konsekvensene hvis Amerika skulle fordyre stålimporten med 25 prosent. Denne forretningsdelen spiller ingen avgjørende rolle for industrikonsern som ThyssenKrupp eller Salzgitter.

Mye farligere derimot er en bivirkning: USAs høye tollsatser vil kunne omdirigere vareflyten i stålhandelen. I årevis har det globale markedet vært ut av balanse. Produsentene lager hvert år 1,6 milliarder tonn med råstål, men det brukes kun rundt 900 millioner.

Særlig Kina bidrar til dette misforholdet. Billig energi og lave lønninger gjør «stålkokerne» der i stand til å tilby sine produkter på billigsalg over hele verden. Skjermer USA nå sine markeder, ville enda mer billigstål fra Det Fjerne Østen flyte inn i EU. I et slikt tilfelle er det fare for at «Europa blir til verdens søppelkasse», mener Wolfgang Eder, sjefen for det østerrikske stålkonsernet Voestalpine.

I starten av forrige uke trappet derfor forbunds- og styrerepresentanter fra ThyssenKrupp, ArcelorMittal og Georgsmarienhütte opp hos statssekretæren i næringsdepartementet, Matthias Machnig (SPD). Machnig kan betegnes som en slags handelsfullmektig for den tyske regjeringen. Stållobbyistene har formulert en argumentasjonsliste. I den advarer de mot at importene inn til EU vil kunne øke med opptil 40 prosent i løpet av få måneder:

«Dette ville umiddelbart føre til en ytterligere opptrapping av importkrisen i Europa», er budskapet.

Machnig anser den truende straffetollen som et attentat på den økonomiske verdensfreden. Man kan ikke bare godta det.

– Det er klokt at EU diskuterer mulige reaksjoner, sier han. – Vi ønsker ingen handelskrig, men hvis USA bestemmer seg for slike tiltak, må det komme et felles europeisk svar.

På EU-handelsministrenes konferanse i Sofia nylig, hvor Machnig representerte den tyske regjeringen, hersket i alle fall en bister bestemthet. For et hvert tilfelle av amerikansk straffetoll «måtte det bli truffet passende mottiltak».

Machnig har ofte vært i Washington. Han kjenner aktørene godt.

– I Det hvite hus foregår en kamp mellom to filosofier, sier sosialdemokraten. – Mellom tilhengere av frihandelen og proteksjonister.

Proteksjonistenes mest kjente representanter er, uheldig nok, ansvarlige for næringslivet: næringsminister Wilbur Ross og handelsminister George Lighthizer.

De moderate kreftene i Washington er på retrett. Folk som den økonomiske rådgiveren Gary Cohn, en tidligere topp hos Goldman-Sachs, annonserte sin avgang i forrige uke. Og Paul Ryan, talsmannen for representantenes hus, inntil nå en tydelig tilhenger av presidenten, advarte uttrykkelig mot en handelskrig og appellerte til ham «å ikke støtte denne planen videre».

Ellers er det ikke mange igjen som kan tøyle Trumps verste impulser.

WHO en katastrofe for USA?

Handelskrigen, som Trump annonserte, kom uventet, men ikke fullstendig overraskende. I årtier har han kritisert en amerikansk handelspolitikk som etter hans oppfatning tjener alle, bare ikke USA. Han er overbevist om at Kina, Canada, Mexico og EU bevisst skader USA – ved å profitere uforholdsmessig mye av internasjonale handelsavtaler.

Med armene i kors satt Trump i forrige uke i kabinettsekretariatets møterom i Det hvite hus og sa:

– Verdens handelsorganisasjon WTO er en katastrofe for oss.

Rundt ham satt lederne av landets store stål- og aluminiumsprodusenter: US Steel, Nucor, og United Aluminium. De nikket.

WTO er bra for Kina og andre, sa Trump, men ikke for USA. Og så kom han med trusselen om straffetoll.

At han gjør dette akkurat nå, er ingen tilfeldighet. Hans regjering er midt oppe i forhandlingene om en fornyet frihandelsavtale med Canada og Mexico, begge stålleverandører til USA. For kort tiden siden møttes forhandlere fra de tre landene i Mexico by for å finne ut om og hvordan den såkalte Nafta-avtalen kunne forbedres.

Mexico og Canada avviser å sy sammen en helt ny pakke. Trump lokker med at de vil slippe høyere tollsatser hvis de kommer fram til en avtale med USA.

Snart kongressvalg

Innenrikspolitisk bruker presidenten fremfor alt trusselen om handelskrig i forbindelse med det forestående mellomvalget til Kongressen i starten av november. Så lenge han kan sette seg i scene som mannen fra femti- og sekstitallet, da stål- og aluminiumsindustrien i USA blomstret, har han sikret republikanske kandidater støtte fra mange velgere i det såkalte rustbeltet.

På Twitter skrev Trump: «Uten stål og aluminium er et land ikke hva det skal være.» Igjen og igjen kaller han den amerikanske handelspolitikken en skam.

Slik lyder klagen fra en mann som føler seg omringet av misunnelse – og ondsinnede konkurrenter som vil berike seg på hans bekostning. Slik ser i alle fall han selv på det.

Trump oppfatter politikken som et nullsumspill. Hvis andre får mer, får han mindre. Det er hans dogme. Bak det ligger frykten for å stå igjen som taper – som offer. Amerika er blitt utspilt av «praktisk talt hvert land», klager han.

I sin allmennhet er dette utsagnet sikkert feil, men det har likevel et snev av sannhet i seg. Amerikanerne krever for eksempel kun 2,5 prosent i tollavgift på importerte biler.

Europa derimot legger på ti prosent for hvert fartøy som blir levert fra USA. Slik ble det forhandlet fram i Uruguay under revisjonen av generalavtalen om tolltariffer og handel i 1994. Klager Trump altså med rette?

Sammenlignes USAs tollprofiler med dem til EU, kommer det ikke fram et entydig bilde. Amerikanerne krever lavere tollavgift på en rekke varer, som på melkeprodukter eller altså på biler. I andre bransjer derimot, forlanger de høyere tariffer, for eksempel for mineraloljeprodukter og tekstiler.

Sett på tvers av alle industrivarer, ligger tollsatsene på et lignende nivå. USA krever gjennomsnittlig 3,2 prosent, mot europeernes 3,9 prosent. Forskjellen kan imidlertid ignoreres, mener økonom Rolf Langhammer fra Kiel: – Bare en liten endring i valutakursene vil utjevne den.

Blant dem som for tiden applauderer presidenten høyest, er fagforeningene i stålbransjen som hittil heller har sympatisert med demokratene. Også det hjelper mannen i Det hvite hus i forkant av kongressvalget i november.

Lek med proteksjonisme

Nå skulle man tro at amerikanerne hadde lært leksen. Historien er full av eksempler på proteksjonistiske initiativer. De viser at de som regel forårsaker mer skade enn fordeler.

Den såkalte Smoot-Hawley-Act, en avtale fra 1930 som ble oppkalt etter to politikere fra delstatene Utah og Oregon, økte tollsatsene på rundt 20.000 utenlandske varer drastisk, til opptil 60 prosent. Det skulle særlig beskytte amerikanske jotdbruksprodukter.

Over 1000 økonomiprofessorer skrev under på en kampanje mot loven, men den økonomiske nasjonalismen var sterkere – og konsekvensene katastrofale. De utenlandske regjeringene økte på sin side også tollavgiftene. I de påfølgende årene tapte USAs utenrikshandel to tredjedeler av sitt volum.

Mange tiår senere, i mars 2002, innførte den daværende US-presidenten George W. Bush, tollsatser for stål på opptil 30 prosent. Utlandet reagerte med mottiltak. Aksjonens kostnader overgikk langt dens nytteverdi. Allerede 20 måneder etter innføringen opphevet presidenten de nye forhøyede satsene.

Bushs etterfølger, Barack Obama, innførte en importavgift: 35 prosent på bildekk som kom fra Kina. Riktignok ble det skapt 1200 nye arbeidsplasser i den amerikanske bildekkindustrien, men hver enkelt jobb kostet ekstremt dyrt – rundt 900.000 dollar, viste en studie fra Peterson-instituttet.

Trump er altså vitterlig ikke den første amerikanske presidenten som vil benytte seg av slike proteksjonistiske instrumenter. Men ingen andre har vært så uberegnelige i ord og handling.

Kina bekymret

Verden er bekymret, aller mest kanskje ledelsen i Kina. Folkerepublikken har i fem år vært verdens største handelsnasjon. Kina eksporterer varer til en verdi av mer enn 2000 milliarder dollar årlig. Nesten like mye blir innført til landet. En global handelskrig ville ramme supermakten hardt. Nesten 18 prosent av Kinas eksport går til USA.

Allerede under valgkampen angrep presidentkandidat Trump Kina hardere enn noe annet land. Beijing stjeler amerikanske arbeidsplasser og manipulerer sin valuta. Ja, rett og slett «voldtar» USA, mente Trump:

– Det er verdenshistoriens største tyveri.

Hvis han vant valget, ville han øke straffetollen på kinesiske produkter opp til 45 prosent, lovte han.

Trump vant valget. Beijing samlet raskt troppene for å forberede en handelskrig, og presenterte i statspressen sine «våpen»: verdens største bilmarked, den raskest voksende energisektoren, millioner av Apple-, Starbucks- og McDonald`s-kunder. Til og med 330.000 kinesiske studenter ved amerikanske høyskoler ble trukket fram som argumenter.

Men slaget om verdenshandelen ble foreløpig utsatt. Trump inviterte Kinas president Xi Jinping til Florida, fløy på sin side til Beijing og viste seg imponert av sin gjestgiver. Han gjorde ikke Beijing ansvarlig for det gapende hullet i handelsbalansen mellom USA og Kina, sa han.

– Hvem kan bebreide et land for at det utnytter et annet land til fordel for sine egne innbyggere?

Nå starter Washington altså et nytt angrep, selv om Trump denne gang nevnte Kina bare i forbifarten. For to uker siden reiste Xis nærmeste økonomiske rådgiver Liu He til Washington utelukkende for å bygge ned spenninger. Også de kinesiske mediene er mer tilbakeholdende enn for ett år siden. Det er et tegn på den bekymringen som Trumps kurs vekker i Beijing.

Kina har svingt seg opp til en forsvarer av frihandelen – i alle fall retorisk.

– Å drive med proteksjonisme, er som å gjemme seg i et mørkt rom, sa Xi i 2017 under World Economic Forum i Davos.

– Vind og regn stenges muligens ute, men også lys og luft.

Når sant skal sies, oppfører Kina seg selv proteksjonistisk. Vestlige bedrifter klager som aldri før over manglende markedstilgang. I de fleste bransjer tvinger Beijing utenlandske firmaer til å bli del av felles foretak med kinesiske partnere. Særlig i lukrative bransjer kan utlendinger ofte bare bli med i budrunder på mindre prosjekter, som for eksempel det nye høyhastighetstoget «Fuxing» som beror på tysk og japansk teknologi.

Slike subtile hindre brukes nå i økende grad av stater og industriselskap over hele verden.

Kun retorikk?

Så hva skjer? Flere scenarier er tenkelige:

• Retorikk: Trumps ytring viser seg å være kun retorikk, og det skjer ingen ting, eller i alle fall ikke mye. Det er mulig, men det er vanskelig å tenke seg at regjeringene verden over bare går tilbake til «business as usual» etter slike angrep.
• USA alene: USA isolerer seg, mens Europa og Asia rykker nærmere sammen. Det finnes tegn på det, for eksempel frihandelsavtalen som EU i fjor inngikk med Japan. På den andre siden: Amerika kan neppe trekke seg ut av den globale sammenhengen. Til det er landet for betydningsfullt. En fjerdedel av den globale etterspørselen etter handelsvarer kommer fra USA.
• Full handelskrig: Så gjenstår det tredje, det dystre scenariet – muligheten for en handelskrig. En slik konflikt ville bety slutten på en epoke, epoken av den liberale verdenshandelen slik den har utviklet seg siden andre verdenskrig – og samtidig starten på en ny global orden.

Det står mye på spill. I Brussel er spenningen spesielt lett å føle. En handelskrig med USA er det siste EU trenger i en tid hvor fellesskapet sliter med indre spenninger.

Har ikke gitt opp håpet

I EU-parlamentsbygningens tolvte etasje bøyer Bernd Lange seg over listene med mulige gjengjeldestiltak. Sosialdemokraten i EU-parlamentet leder handelskomiteen. I forrige uke møttes medlemmene flere ganger – på grunn av Trumps kunngjøring.

Handelsekspert Lange ser på de såkalte toll-linjene. I dem er produktene som EU kunne kreve tollavgift for listet opp. For whisky finnes det flere satser, avhengig av hvilket merke det er snakk om. Den potensielle skaden for USA ville ligge rundt en halv milliard euro, rundt fem milliarder kroner.

Bernd Lange ville helst la listen forsvinne ned i skrivebordsskuffen igjen. Han har ikke gitt opp håpet om at konflikten kan løses.

– Vi får se om vi blir tvunget til å bruke den, sier han.

Det avgjøres ikke i Brussel, men i Washington. Donald Trump har smarttelefonen i hånda.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---