Synspunkt
Kun plass til olje og gass i Stavanger: La ungdommen slippe til
Stavanger vil bli norsk energihovedstad. Vel, da bør de ut av oljetåken først, mener professor Harald N. Røstvik. Start med å høre på ungdommen, er hans råd.
SYNSPUNKT: «De som er fremtiden må faktisk være med å forme den, også i næringslivet», skrev Harald Minge, lederen i Næringsforeningen i Stavanger-regionen i deres tidsskrift «Rosenkilden» i oktober i fjor. Som professor deler jeg den oppfatningen.
På en næringslivskongress ved Universitetet i Stavanger i høst, uttrykte NITO sin nasjonale studentrepresentant, Tobias Lynghaug, skepsis til oljeindustriens tro på fossilenergiens fremtid i et klimaperspektiv. Han var meget tydelig: «Mange studenter er nå opptatt av bærekraft. Mange rapporter viser at ungdommer er negative til oljen på grunn av de mange opp-og-nedturene.
De uteksaminerte fra oljefagene ved UiS og andre universitet i 2014/2015-kullene føler seg sviktet. De gikk rett ut i arbeidsledighet og NAV var ikke rigget for slike. Fallet i antall søkere til UiS sine olje- og gassfagstudier sier da også sitt. Fallet er voldsomt. Studentene ble rammet av en kortsiktig rekrutteringspolitikk fra olje- og gassbransjen som toer sine hender og de har ikke glemt det».
Det typiske er da også at olje- og gassbransjen ikke bare toer sine hender men de overser kritikken. Equinors Arne Sigve Nylund mente i sitt innlegg på samme UiS-møte at «det er en utopi å tro at man kan utvikle en energi-fremtid uten karbon».
Med andre ord: Oljealderen varer evig – slik han uttrykker seg. Mener han virkelig det?
Saken er imidlertid at hvis togradersmålet skal nås må enorme endringer skje. Vi har jo allerede passert én grad. Equinor og andre må ta miljøansvar. De er underlagt samme antikkbutikkprinsipp som alle andre: «If you break it – fix it – or pay for it»!
Riktignok gjør Equinor mye for fornybar energi – mye mer enn de fleste fornybar-forkjemperne kan skilte med – de fleste leverer jo bare retorikk der Equinor leverer prosjekter som igjen leverer fornybar energi mange steder i verden. Desto mer uforståelig er det at Nylund ikke lar studentenes bekymring synke inn. Han blir stående i sin silo og hører ikke på studentene. I stedet ber han «studentene om å fremsnakke oljenæringen».
I Storbritannia er nå produksjonskapasiteten i fornybar energi for første gang større enn den fossile. Økningen har vært raskere enn overgangen fra kull til naturgass var på 1990 tallet. Økningen skyldes lynrask utbygging av vind og sol – ikke vannkraft. Fossilenergi- og vannkraftdominerte Norge, derimot, har satset relativt lite på utvikling av kompetanse og produkter for ny fornybar energi. En dramatisk holdningsendring er derfor nødvendig.
Vår livsstils tre største kilder til CO2 er: Transport, bygg og mat. En stor, ny studie fra University of Oxford viser at overgang til plantebasert vegansk kosthold «har større miljøeffekt enn å kutte flyreiser og kjøpe elbil, fordi det ikke bare handler om CO2 men også forsuring, alger, areal- og vannbruk».
Det er ny kunnskap som vi må forholde oss til. Vi må se helheten, komme oss opp av siloene våre, begynne å snakke sammen og bestemme oss for om vi vil forbli en oljenasjon så lenge som mulig, eller om vi skal slutte mens leken er god og satse mer på fornybar energi som klimaløsning. Norsk kompetanse og norske produkter kan også brukes i denne sektoren – internasjonalt.
De norske oljeeksportørene må derfor etter hvert innse at de lever i en silo hvor de kanskje ikke oppfatter lyden av forandring som nå skjer utenfor den omkretsen og det ekkokammeret de vanligvis beveger seg i
Verden styres ikke av Norge. Verden styres av enorme multinasjonale selskaper og mange mektige land. Det typiske for de fleste av disse, er at landene er olje- og gassimportører. Det vil si at de har stikk motsatt interesse av de norske interessene. De vil eliminere den uforutsigbare importen av fossil energi. Det gjør de ved storstilt satsing på egen energi – den fornybare. Se bare på Kina og India.
De norske oljeeksportørene må derfor etter hvert innse at de lever i en silo hvor de kanskje ikke oppfatter lyden av forandring som nå skjer utenfor den omkretsen og det ekkokammeret de vanligvis beveger seg i.
Hvis de internasjonale kreftene, som jo direkte motarbeider de norske «evigvarende» oljeinntektene i en allianse med FNs klimaforhandlinger for å begrense den globale oppvarmingen til to grader lykkes, vil det norske oljeeventyret være over raskere enn mange i Equinor og andre oljeallierte selskaper vet av.
Derfor: Slipp ungdommen til!
Her i Stavanger snakkes det nå om hvorvidt vi eller Oslo er energihovedstaden. Jeg kan med sikkerhet si at Stavanger primært drives av olje, og som sådan er vi jo oljehovedstad på godt og vondt og mange er ennå stolte av det.
Men noen vil ri to hester samtidig, det går neppe bra.
Det er nå førti (40) år siden jeg i lokalpressen i Stavanger foreslo at vi burde bli energihovedstad fordi det er et bredere og mer fremtidsrettet løp enn å være oljehovedstad.
Det øret har ingen hørt på, selv om jeg har gjentatt det regelmessig de siste førti år.
Resultatet er bare at jeg har blitt persona non-grata i Oljebyen. Men plutselig, fordi noen fra Oslo foreslår at Oslo må ta mål av seg til å bli energihovedstad, reagerer makta i Stavanger og er sjokkert.
Det bør de ikke bli.
Se heller på hva Stavanger faktisk gjør enn hva Stavanger sier. Ord kan ikke dekke over faktisk handling og faktisk handling er med veldig få unntak fremdeles tung satsing på olje- og gass.
Fornybar energi – den andre hesten som sales – er ikke engang en liten ponni.
Harald N. Røstvik er professor ved Institutt for Sikkerhet, Økonomi og Planlegging, UiS.