Kvinne: Tør du delta i den offentlige debatten?

En dansk rapport, "Who Makes the News", viser at to av tre kilder i nyhetene er menn. 
Norge ligger på topp i Norden med 33 % kvinnelige kilder. Men Norden er ikke så banebrytende når det gjelder menns og kvinners representasjon i nyhetsmediene, som for eksempel Bulgaria, som har 53 % kvinnelige kilder.

Tallene, som er en del av verdens største globale undersøkelse av nyhetsmediers kjønnsrepresentasjon, er litt av en vekker for dem som tror at likestillingen allerede er i boks - og at mediene kun avspeiler den virkeligheten som de opererer i. For med den danske rapporten i hånden kan vi konstatere at likestillingen på flere punkter har det dårligere i nyhetsmediene enn i realitetenes verden. 
Kun 28 % av de kildene som blir satt i scene som eksperter eller kommentatorer, og dermed uttaler seg på bakgrunn av deres faglige kompetanse, er kvinner. 
Rapporten viser i tillegg at de kvinnelige politikere, som nettopp lever av å være synlige, og som man derfor må anta gjerne stiller opp, heller ikke får den plass i mediene som svarer til deres politiske representasjon.

Er det på tide at de journalistiske utdannelser i høyere grad tar kjønnsskjevheten i mediene alvorlig og både underviser i og produserer forskning om kjønn og journalistikk, så vi får mer kunnskap om feltet? Og at redaksjonene tar utfordringen? 


Tør vi?


Men i tillegg til vil vi? og kan vi?, er spørsmålet, tør vi?
 Sist lørdag skrev Torgrim Eggen i VGs papirutgave en kronikk om at kvinner som deltar i samfunnsdebatten regelmessig blir utsatt for seksuell trakassering og trusler. 
Kvinnene som opplever trakassering og trusler er unge damer mellom 25 og 40 år. Hvilke konsekvenser får det for demokratiet og samfunnsdebatten, dersom vi mister de unge kvinnene i den offentlige debatten?

– Og det handler ikke bare om det som er på nettet. Det er årevis siden jeg googlet meg selv, for så vondt vil jeg meg ikke. Men du kan ikke beskytte deg mot sms-er, telefonoppringninger og e-poster. Det blir en form for meningsterror som påvirker deg. Det at Torgrim Eggen har tatt tak i dette, håper jeg kan skape en større bevissthet rundt hele problemet. I løpet av mine 25 år i denne bransjen har jeg hatt mange mannlige kollegaer som har sympatisert med det jeg opplever – men det virker som de likevel ikke forstår det, kommentere Marie Simonsen i hennes oppfølgerkronikk i Klassekampen et par dager etter.

Simonsen understreker at hun har lært seg og ikke bry seg om truslene og reaksjonene som tikker inn - men hun er bekymret, på lik linje som jeg, for hva det gjør med ferskere debattanter.
- Særlig for yngre kvinner tror jeg det er avskrekkende. Mange blir sjokkert når de møter dette trollet, og jeg vet om flere som ikke orker, sier hun.

Vil vi?

Personlig kjenner jeg meg (dessverre) igjen i Eggens kronikk og Marie Simonsens opplevelse, når hun skriver; 
- Jeg har selv snakket en del om disse tingene og blitt intervjuet om det. Men det som skjer er at man blir karakterisert som sutrete og beskyldt for ikke å tåle en støyt. Det er problematisk når jeg må innta en offerrolle for å få i gang en samtale om seksuell sjikane. 

Personlig har jeg som mange andre kvinnelige spaltister, som deltar aktivt og synlig i den offentlige debatten, opplevd diverse reaksjoner. Noen av mindre hyggelig karakter og andre rett og slet tarvelige og platte. Men det har dog aldri holdt meg fra å fortsette å skrive og delta i samfunnsdebatten. Men det har naturligvis til tider gjort det mindre motiverende og attraktivt. Men med årene lærte jeg meg triksene. På lik linje som Marie Simonsen googler jeg svært sjeldent meg selv og jeg leser aldri mer de til tider ekstremt tarvelig og ikke minst ekstremt usakelige kommentarer, som selv de mest seriøse aviser som DN og andre tillater. Kommentarer, som langt ifra kommenterer innlegget saklig, men tvert imot er direkte personlige angrep.

Et eksempel fra en av Norges største businessaviser med en kronikk fra meg med følgende kommentar:
 "Jeg hadde likt å se min kuk i hennes munn, så kan hun lære seg å ta munnen fyll og utfordre!
 ". Dette betyr blant annet at jeg må holde de elektroniske avisene som jeg skriver i langt fra min eldste datter på 11 år, som nå både leser og forstår alt for mye, og som blir skremt og lei seg fordi noen sier slemme og stygge ting. Det er et paradoks når jeg forsøker å motivere og oppfordre henne til å ta ansvar, forme og ta aktivt del i det samfunn som hun er en del av.

Jeg vil nemlig, som de fleste andre foreldre, at mine tre små døtre skal vokse opp som aktive og ansvarlige samfunnsborgere som både har lyst og ikke minst motivasjon og styrke til å bidra og delta aktivt i samfunnsdebatten og bygge verdi, takhøyde og dynamikk til demokratiet og det samfunn som vi alle skal ha plass, felleskap og mot til å leve i.

Jeg holder derfor fast i Torgrim Eggens ord, som han skrev til meg, som en kommentar på facebook: "Hey Benja, Vi skal vinne dette!
Hey, YES WE CAN- (and will)…" - for mine tre små døtre, neste generasjons kvinnelige bloggere, spaltister og nettdebattanter, for maktens og ikke minst for demokratiets skyld!



Kilde: Kvinfo. Who Makes the News, VG og Klassekampen.