Landbasert vindkraft er ikke framtiden

Reidulf G. Watten er professor emeritus ved FoU-gruppen for miljøpsykologi, Institutt for psykologi, Høgskolen i Innlandet.

SYNSPUNKT. Nylig fastslo regjeringen at den nasjonale rammeplanen for vindkraftutbygging skrinlegges. I tillegg skal konsesjonsloven gås grundig gjennom. Det var på høy tid med begge deler og dette kan innebære full stopp for landbasert vindkraft i Norge. Vi har nemlig langt bedre alternativer for grønn energi – havet. Likevel vil nok vindkraftselskapene fortsatt presse på for mer utbygging.

2016 startet bygging av Europas største landbaserte vindkraftanlegg i Trøndelag i regi av Fosen Vind. De 277 vindturbinene til 11 milliarder kan produsere strøm til 180.000 husstander – tilsvarende en bydel i Hamburg. De vil rasere unik norsk kystnatur og er sterkt subsidiert av elsertifikater. Vi strømkunder finansierer subsidieringen via økt pris på nettleie. Det er milliardbeløp og vi kan ikke reservere oss. Dette er bestemt av politikerne og NVE.

Utenlandsk finanskapital er tungt inne i Fosen – Credit Suisse (CS) eier 40% av prosjektet gjennom Nordic Wind Power. De to andre er Statkraft og Trønderenergi. Internasjonale aktører som CS og BlackRock er finansielle «gresshoppesvermer» og stadig på jakt etter investeringsmuligheter jorda rundt. De «slår seg ned, spiser og flyr videre». Norske vindkraftverk er nå en del av internasjonal kapitaldynamikk med sin kjøp-og-selg-kapitalisme. Trolig selger CS seg snart helt ut av Fosen Vind - med gevinst. Avkastning på investert kapital er det som styrer, ikke grønn energiproduksjon i seg selv. Det burde ringe noen klokker hos politikerne her, siden 15 av 18 vindkraftanlegg som skal bygges innen 2020 har utenlandske eiere.

Skalaproblemet

Den norske totale strømproduksjon i 2018 var på 146.8 TWh, det tilsvarer 4.7 % av EUs produksjon (rundt 3100 TWh i 2018). Bare 2.6% (3.87 TWh) av den norske produksjonen var vindkraft. Mesteparten er vannkraft. Inkluderer vi all vindkraft finansiert av de «grønne» elsertifikatene (13.2 TWh) vil vindturbinene produsere 9% av all norsk kraft. Dette utgjør kun 4.3 promille av EUs kraftproduksjon. Det blir ikke mye klimaeffekt i Europa av det.

Her er det et skalaproblem som mange politikere ikke ser ut til å skjønne, bl.a. Bård Standal (H) og Thor Egil Braadland (SV) som i en kronikk i NRK 29.09 tar til orde for at Stortinget bør overprøve norske kommuner i vindkraftsaker. Kommunene tar ikke ansvar hevdes det.

Her legges ikke energifakta til grunn, bare generelle, klisjeaktige forestillinger om sammenhengen mellom globale klimaproblemer og norsk vindkraft.

Heller ikke stiftelsen ZERO eller Jens Ulltveit Moe (NRK 14.10). har forstått skalaproblemet når de hevder at norske vindturbiner er en seier for klimaet.

Skal vindkraften erstatte kullkraft i Europa, må produksjonen være langt større. Da må turbinene ut i havet. Som mange allerede har påpekt, vil også dette være gunstig for norsk offshorenæring og oljeindustri og gir store muligheter for innovativ omstilling i bransjen. Både Rødt, MDG og regjeringen har sett havvindpotensialet og så får vi håpe at andre partier kommer etter.

Vindkraftens skadevirkninger

Det er godt dokumentert at vindturbinene skaper problemer for bærekraftige næringer som reiseliv og turisme, truede arter som havørn, for villrein og reindrift, turbinene lager støy som gir helseproblemer og de vil virke negativt på friluftsliv, rekreasjon og naturopplevelse. De siste er viktige miljøpsykologiske faktorer som er både helseforebyggende og kurative. Listen over skadevirkninger er lang og omtales i flere organisasjoners og kommuners høringssvar til OED. Samlet sett er det et stygt misforhold mellom vindkraftens strømproduksjon på den ene siden og omfattende naturrasering og skadevirkninger på den annen side. Alt dette unngår vi med havvind. I motsetning til vannkraft slipper også vindindustrien å betale for skadene. Det er derfor på tide at konsesjonslovverket endres.

Finsk kjernekraft kan skape problemer

Vindindustrien har også fått en ny og stor «grønn» konkurrent – finsk kjernekraft. I juli neste år settes Olkiluoto 3 i drift med en estimert årproduksjon på 13 TWh. Ett kjernekraftverk vil altså produsere over dobbelt så mye strøm som samtlige 36 norske vindkraftverk i dag (5.5 TWh) og like mye som all vindkraft innen rammen av elsertifikatene (13.2 TWh). Det skjer uten rasering av natur. Senere kommer Hanhikivi 1 med kommersiell oppstart i 2028. Det vil produsere ca. 10 TWh per år. Til sammen vil disse to kjernekraftverkene produsere 23 TWh, langt mer enn all planlagt vindkraft i Norge.

Nå er ikke dette et innlegg for kjernekraft og jeg er heller ikke kjernefysiker, men uansett hva man mener om saken, så har finnene skapt en ny realitet i energisektoren som ikke produserer CO². Strømproduksjonen er svært stabil – går natt og dag, uavhengig av vær og vind, år etter år. Dette kan få konsekvenser for norsk vindindustri. Med slike stabile, «grønne» energimengder inn i det nordiske markedet allerede fra neste år, kan strømprisene presses ned og markedet for vindkraft endres. Da blir vindturbinene i Fosen og andre steder neppe særlig lønnsomme. De er allerede dårlig butikk, selv med store subsidier ifølge økonomen Espen Sirnes, UiT. NVE-sjefens markedsøkonomiske vyer som reaksjon på kritikk mot vindkraft (Morgenbladet 4.10)…»Trenger vi all den laksen, trenger vi den torsken? Det finnes et marked her, og en verden...» er derfor tvilsomme.

Dessuten raserer ikke laksen og torsken sine omgivelser.

Judas-penger og konflikter

EU-forskning viser at vindturbiner har en negativ effekt på eiendomsverdier. Grunnet vår unike natur får vi trolig en enda sterkere effekt i Norge, både for vanlige boliger, fritidsboliger og hytter. Turbinene er visuell og akustisk miljøforurensing. Etter prinsippet om at forurenser betaler bør derfor dette verditapet dekkes av vindkraftselskapene.

Vindkraft skaper heller ikke mange arbeidsplasser, rundt 40 personer vil jobbe i Fosen Vind når det er i drift. Til sammenligning er det over 175.000 ansatte i norsk reiseliv, mange av disse er avhengige unik norsk natur. Så får selvsagt enkelte små-kommuner og grunneiere noen kroner i eiendomsskatt og leie. For Smøla og Fitjar (hhv. litt over 2000 og 3000 innbyggere) er midlene viktige nok i en trang økonomi, men kanskje er det også til hinder for kommunesammenslåing? «Vi klarer oss selv, vi har vindkraft». Personlig ser jeg på disse kronene som Judaspenger – et svik mot kulturlandskap, natur og framtidige generasjoner. I tillegg opplever vindkraftkommuner høyt konfliktnivå og splittede lokalsamfunn.

Men verst av alt: Europas største og andre landbaserte vindkraftverk trengs ikke. Forskning ved NTNU/ HydroCen viser at opprusting og utvidelse av norske vannkraftverk vil gi like mye strøm som all planlagt vindkraft på land og med minimale konsekvenser for natur.

Norgeshistoriens største naturrasering har pågått en stund og skyldes subsidiering fra «grønne» elsertifikater. Disse går ut i 2021.Vindindustrien vil derfor fortsatt presse på for mer utbygging. Regjeringen Stoltenberg II innførte de «grønne» elsertifikatene og startet dermed en storstilt naturødeleggelse – noe de burde ha forutsett.

Ap og SV har derfor et særlig politisk ansvar.

Sentrale SV-politikere har senere angret. Partiene kan rette opp noe ved å bidra til tverrpolitisk enighet om at eksisterende vindkraftselskaper må pålegges å betale naturskatt, naturressursskatt og for tilgang til strømnettet. Deretter umiddelbar stans i all landbasert vindkraftutbygging og storsatsing på havvind og modernisering av vannkraftverk i stedet.

Fortsetter vindkraftutbyggingen, vil det bli konflikter, splittelse og strid i flere kommuner i årene framover. Samfunnspsykologisk er dette svært bekymringsfullt.