Lang vei fra misbruk til arbeidsliv

Det er hardt arbeid å komme seg ut av rusmisbruk og over i vanlig jobb igjen.

I doktorgraden «Fra rus til arbeidsliv. Hva har hatt betydning?» har Ragnhild Fugletveit, som er førsteamanuensis ved avdeling for Helse og velferd ved Høgskolen i Østfold, intervjuet 15 tidligere rusmisbrukere.

Målet var å finne ut hvordan de kom seg ut av rusproblemer og inn i stabilt arbeidsliv, etter å ha vært utenfor arbeidslivet lenge.

­­­– Mange beskriver det som en lang og tøff prosess som tok flere år, forteller Fugletveit.

• Les også: Arbeidslivet taper milliarder ved å ikke forebygge rusproblematikk

Institusjonen var avgjørende

I samtaler med de tidligere rusmisbrukerne kom det tydelig frem at en langvarig rusbehandling var avgjørende for at de skulle klare å lykkes som arbeidstakere. I tillegg var det også nødvendig at rusbehandlingen var i en institusjon, noe som overrasket Fugletveit.

– Vi har en veldig sterk oppfatning i dag om at en institusjon ikke representerer et vanlig liv, og at det er noe maktovergripende - men hva er egentlig et vanlig liv?

For mange informantene handlet det om et ønske om å skjerme seg fra omgivelsene de var en del av. Det var noe de gjerne ville vekk fra, og få en pause fra, forteller Fugletveit. Et behov hun tror mange – som henne selv – lett overser.

– For meg handlet det nok mest om min uvitenhet om hva det faktisk vil si å ruse seg, sier hun.

Én av intervjuobjektene forteller:

«Fordi det er en lang prosess (…) jeg hadde ikke klart å løse mitt problem på tre måneder. Jeg kom med sprøytestikk i armene og overdoser og hadde et ti års tungt misbruk da, skal dette løses på tre måneder? Skal jeg gå og få en pille? Jeg tror ikke på det.»

Fortellingene om den institusjonsbaserte rusomsorgen som noe positivt og trygt, får Fugletveit til å undre seg på om dagens rusbehandling er på vei i feil retning.

– Mange langtidsplasser legges ned, eller gjøres om til korttidsplasser. Har vi gått for langt i å legge ned institusjonene? Jeg er usikker på hvor lurt det var å gjøre det så dramatisk og raskt, sier hun.

Mener kapasiteten er der

Regjeringen har i den nye rusreformen bestemt at ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk av illegale rusmidler nå skal flyttes fra justissektoren, til helse.

For å få dette til har de oppnevnt Rusreformutvalget, og et av medlemmene er Sverre Nesvåg.

Nesvåg jobber til daglig som forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning Region Vest, og er ikke enig i at for mange institusjonsplasser er lagt ned. Han påpeker at det ikke har vært noen nedgang i antallet plasser i rusbehandlingen de siste årene.

– Kapasiteten har blitt stadig bygget ut. Det har bare ikke vært den samme utbyggingen i langtidsplasser, sier Nesvåg.

Han mener det er nok behandlingsplasser i dagens rusomsorg, men at utfordringen er knyttet til hvem som får de ulike tilbudene.

– Mange er skeptiske til langtids døgnbehandling, fordi mellom 30 og 50 prosent dropper ut de første tre månedene. Da må vi spørre oss om de som havner i slik behandling, egentlig er klar for det og vet hva de går inn i. Det er en kjempeutfordring, sier Nesvåg.

Avhengig av samarbeid

Alle deltakerne i studien til Fugletveit hadde flere mislykkede rusbehandlingsforsøk bak seg. Felles for dem denne gangen var at de alle ble overført til et ettervern.

– Oppfølgningen i etterkant hadde stor betydning, særlig med tanke på å få samarbeidet med Nav til å fungere, sier Fugletveit.

• Les også: Psykisk helse og rus: Manglende samhandling i kommunene

En annen informant forteller om hvor viktig rusbehandlingen var:

«(...) Jeg måtte rydde i mitt eget følelsesliv for å i det hele tatt kunne prestere ute i arbeidslivet, da. Da var det viktig for meg å få hjelp og veiledning til å gå inn i årsakene til at jeg rusa meg.»

Dermed kan ikke muligheten til å bli rusfri bli sett på kun som et personlig valg, man må også se på hvilke strukturelle forutsetninger som ligger der, viser forskningen. Alle de rusavhengige hadde vært i kontakt med mange ulike tjenester for å lykkes: rusbehandlingsinstitusjoner, Nav, ettervern, jobb og utdanning – i tillegg til flere sosiale institusjoner.

– Mange rusavhengige ønsker å jobbe, men blir ikke gitt de rette forutsetningene, sier Fugletveit, som understreker viktigheten av samarbeid på tvers.

Viktig reform

Sverre Nesvåg i Rusreformutvalget påpeker at rusreformen ikke innebærer en legalisering av rusmidler, men kaller den prinsipielt viktig. Håpet er at flere rusavhengige får hjelp.

– For meg er det viktig å trekke frem at ingen har forspilt sin sjanse til å få hjelp. Mitt ønske for rusreformen er at de anledningene som oppstår når noen blir avdekket med et alvorlig rusproblem, skal bli nye muligheter for at de kan komme i kontakt med tjenesten og få hjelp, sier han.

Også Fugletveit er spent på hvor rusfeltet går videre. Avhandlingen har belyst arbeidsliv som et viktig område, mener hun, men det forutsetter at den enkeltes interesser blir ivaretatt.

Dette må, ifølge Fugletveit, også innebære mulighetene for utdannelse og arbeidspraksis i ordinære virksomheter.

– Det er mye retorikk og gode intensjoner på rusfeltet, men det er utfordringer knyttet til oppfølging over lengre tid – også i etterkant av rusbehandling. Noe av utfordringene er å finne noe meningsfullt å strukturere hverdagen med, sier hun.

• Les også: Høie trapper opp behandlingen for rusproblemer