Lang vei tilbake

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Arbeiderpartiet så 18-tallet på en meningsmåling denne uken. På gjennomsnittet av alle målinger har regjeringspartiene til sammen sunket med åtte prosentpoeng siden overtakelsen.

Aldri tidligere har en regjering tapt så mye oppslutning så raskt etter at den tiltrådte.

Uflaks?

Bakteppet for markeringen av regjeringens første 100 dager ser følgelig slett ikke lyst ut. Likevel er det fortsatt planer i regjeringsapparatet om å feire selve dagen neste lørdag.

Regjeringens kommunikasjonsfolk vil benytte anledningen til å fortelle at praktisk talt hele Aps 100 dagers-plan er innfridd og at noen av Sps viktigste valgløfter som gjenopprettelse av høyskolen på Nesna og reversering av regionreformen også er i ferd med å bli realisert.

På noen områder, som for eksempel arbeidslivspolitikken, er forventningene til regjeringen mer enn innfridd ved at noen av fagbevegelsens krav er imøtekommet raskere enn det Ap og Sp opprinnelig lovet.

Optimistene i og rundt regjeringen kan også hevde at det kraftige meningsmålingsfallet er knyttet til to kriser som regjeringen er blitt påført utenfra. Regjeringen har rett og slett hatt uflaks.

Når vi kommer så langt som til lokalvalget i 2023 er koronakrisen forhåpentligvis et for lengst tilbakelagt kapittel, mens det helt sikkert vil være ordninger på plass som gjør at strømprisene til forbrukerne ikke blir så høye som de har vært i de siste månedene.

Erfaringen tilsier at velgerne glemmer fort. Når valgkampen til kommune- og fylkestingsvalget kommer i gang, kan det være helt andre temaer enn strøm og korona som opptar dem. Og for å fortsette i det optimistiske leiet:

Når regjeringspartiene på så kort tid har falt så mye, er startpunktet for en valgkamp slett ikke så verst. Det er vanskelig å tenke seg at Ap og Sp kan falle veldig mye mer, mens sannsynligheten for en sakte klatring på målingene er relativt stor.

Forutsetningen er at regjeringspartiene finner gode kompromisser som holder dem sammen og som bidrar til et godt og konstruktivt samarbeid med SV i Stortinget. Dessuten må ikke regjeringspartiene la seg presse av meningsmålingene til å drive krig mot hverandre, og de må for all del kvitte seg med unødvendige problemsaker.

Stempler er vanskelig å bli kvitt

Akkurat nå virker det ikke som om noen av disse forutsetningene kommer til å bli innfridd.

Det siste skal tas først: Hvorfor skal Ap og statsministeren personlig ta belastningen ved å gjøre Jens Stoltenberg til sentralbanksjef? Dagens visesentralbanksjef, Ida Wolden Bache, er i likhet med Stoltenberg blitt oppfordret av Finansdepartementet til å søke.

Det må bety at hun anses som kvalifisert. Avhengig av hvilke kriterier man legger vekt på, kan det lett argumenteres for at tidligere statsminister Stoltenberg er bedre kvalifisert, men etter denne uken kan det også dokumenteres at et valg av ham vil holde liv i anklagene om at statsminister Støre er en del av et tett nettverk som forvalter sin store makt i lukkede rom – gjerne i spisestuen til Knut Brundtland – Gro Harlem Brundtlands sønn.

Om anklagene er riktige eller ikke, er uvesentlig. For Jonas Gahr Støre og regjeringspartiene er det et problem i seg selv at de fremmes. Slagordet om at regjeringen er til for folk flest vil bli kontret med påstandene om at den samme regjeringen ledes av en deltager i et av landets mest prominente elite-nettverk.

Ekstra problematisk for regjeringen er det at slike omdømme-saker ikke så lett blir glemt, selv om grunnlaget for dem forsvinner. Stempler som settes på deg er det vanskelig å kvitte seg med.

Dette er også et problem i håndteringen av strømkrisen. I utgangspunktet er regjeringen godt på vei med å løse det akutte problemet. Sikringsordningen resten av denne vinteren blir såpass god at strømregningen blir til å leve med for de aller fleste. Men det har tatt tid.

I løpet av de siste månedene har det vokst frem et krav i Senterpartiet og deler av fagbevegelsen om strukturelle reformer av strømmarkedet. En sak som i utgangspunktet dreide seg om strømregningen og konsekvensene for de med dårligst inntekter er blitt omgjort til en krise der organiseringen av strømmarkedet og vårt forhold til EU er kommet i søkelyset.

For og mot EU

For Senterpartiet er det viktigere enn noe annet å markere at det fortsatt er kraftig motstander av EU-tilpasningen som skjer gjennom EØS og tilhørende samarbeidsavtaler. Nesten like viktig for partiet er det å stå opp for de bedriftene som skal sikre arbeidsplasser rundt om i hele landet. En god del av dem har billig kraft som et av sine viktigste konkurransefortrinn.

Arbeiderpartiledelsen er selvfølgelig også opptatt av kraftkrevende industri, men den er enda mer opptatt av at Norge skal ha et godt og nært samarbeid med EU og være en aktiv deltager i Europas grønne skifte. I tillegg er det viktig for Ap å unngå store endringer i et markedsbasert strømmarked som etter partiets mening har fungert meget bra helt frem til i sommer.

Akkurat nå ser det ut til at det vil bli slag innad i regjeringen mellom to godt kjente leire: De som tror på EU og markedet mot de EU- og markedskritiske. Dersom det er den kampen mediene bryr seg om i måneden som kommer, får regjeringsprosjektet et omdømme som helt sikkert ikke vil være glemt halvannet år fra nå. Om da regjeringen i det hele tatt lever så lenge.

Forholdet til SV i Stortinget begynner også å bli problematisk. Det sier seg selv at SV ikke vil se seg tjent med å være for tett knyttet til en regjering som ser ut til å synke rett til bunns. Enhver partistrateg vil gjøre det som er mulig for å unngå å bli assosiert med et taperprosjekt.

Dette betyr at SV antagelig kommer til å kreve enda større gjennomslag for sin politikk enn det lå an til i høst. Regjeringen kan oppsiktsvekkende fort ende opp uten den støtten i Stortinget som er nødvendig for å styre noenlunde forutsigbart.

Det hjelper ikke at regjeringen foreløpig ser ut til å ta SVs støtte i Stortinget for gitt. Denne fredagen kommer det forslag til Stortinget om både gamle og nye økonomiske støtteordninger til koronaofre. Regjeringen vil markedsføre dem som om de kommer til å bli gjeldende innen kort tid, men SV vil kreve store endringer. Allerede neste uke kan det komme kraftige slag mellom SV og regjeringspartiene i Stortinget.

Som om ikke dette er nok, virker det akkurat nå som om Arbeiderpartiet stikker kjepper i hjulene for en av Senterpartiets aller viktigste valgkampsaker: nemlig reversering av regionreformen. Dersom løftene i Hurdalsplattformen om frivillig oppløsning av de nye regionene ender med at det bare er Troms og Finnmark som blir gjenopprettet, kan det trygt fastslås at forutsetningene for en stigning på meningsmålingene ikke er til stede.

Det kan bli en meget lang vei tilbake for Ap og Sp.