Ledelse og etterpåklokskap

Da 22.julikommisjonen under ledelse av Alexandra Bech Gjørv la fram sin rapport i 2012, fikk den nærmest status som åpenbart sannhet. Kritikken av politiet var ramsalt. Samtidig rammet kritikken forvaltningen som helhet. Det styrings- og beredskapssystemet vi har utviklet, sviktet da det ble satt på prøve. Kommisjonen konkluderte med at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret hvis de ansvarlige hadde iverksatt allerede vedtatte sikringstiltak og at en raskere politiaksjon på Utøya for å stanse gjerningsmannen kunne vært mulig. De kom med 31 anbefalinger til hva myndighetene kunne gjøre for at Norge skal være bedre rustet. Hovedkonklusjonen var bedre ledelse og endring av kultur. Problemet var ikke tilgang på ressurser, mente kommisjonen. Det mest påfallende som har skjedd i ettertid, er økningen i bevilgningene til politiet. Her mente politikerne at kommisjonen tok feil.

Vi må jo tror at lederskapet i politiet er blitt bedre og at det er tatt grep for å endre kulturene. Men det kan ikke dokumenteres. Endringen er neppe så stor som vi kunne ha håpet på. For lederne og folkene er mye de samme.

Kritiserer 22.juli-rapporten