Ledelse ved makt eller kompromisser

Den velvilje som regjeringen så ut til å skaffe seg da de lanserte «time out» i Hardanger, kan være i ferd med å dunste bort. Nå vil Aps egen kommentator, professor Frank Aarebrot, ha Terje Riis Johansen vist ut av regjeringen. På Vestlandet er han oppgitt og erklært ubrukelig.

I næringslivet vil en slik offentlig retrett som regjeringen har foretatt nærmest vært utenkelig. Her står prinsippet om at beslutningen iverksettes sterkt. Allikevel vet vi at det i store, profesjonelle organisasjoner foregår omkamper som har som mål å reversere beslutninger. Langt fra alle beslutninger som blir fattet, blir gjennomført. Grunnen er at beslutningen bygger på sviktende forutsetninger eller at den ikke er skikkelig forankret hos dem som skal gjennomføre den eller som den får konsekvenser for. Dårlig forarbeid, betyr dårlig gjennomføringskraft. I siste nummer av Harward Business skriver Roger L. Martin om strategier som feiler fordi forankringen mangler.

Beslutningen om å bygge kraftmaster i Hardanger var solid forankret faglig, men dette maktet ikke regjeringen å kommunisere. Folk hadde ferie. Arbeidet med å selge inn og forklare regjeringens beslutning ble tilfeldig. Dette oppdaget både mediene og de som var uenige. De vant fram i opinionen om at faktagrunnlaget var uklart.

Nedleggelse

Den samme kampen om fakta skjer ofte når det er snakk om at bedrifter må legges ned eller nedbemanne. Før valget for seks år siden gjaldt det nedleggelse av Union i Skien. Det store argumentet var at styret og administrasjon opererte ut fra feil fakta. Det var mulig å få lønnsomhet. Politikerne hengte seg på og de rødgrønne lovet nærmest forbud mot å nedlegge lønnsomme bedrifter. Smartingene Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen sa endatil at de ville kjøpe fabrikken for å drive den videre. I dag innser de alle fleste at det var en klok beslutning å legge ned Union.

Da TV2 skulle nedbemanne i fjor, godtok ikke redaksjonsklubben de kalkylene ledelsen la til grunn for driften fremover. De bestilte en egen ekspertutredning som selvsagt ga dem støtte.

Det viktigste en leder gjør, er å bruke den makten man har på en riktig måte. Det er nødvendig for å beholde makten, skriver Niccolo Maciavelli i sin bok «Fyrsten». Den leder som bommer på riktig maktbruk, vil miste sin makt.

Machiavelli

Machiavelli ville vel ha anbefalt bulldoserstrategien i Hardanger. Han anbefaler at upopulære beslutninger gjennomføres raskt. Desto mer motstand en beslutning vil vekke, desto viktigere er det at det gjøres kjapt og effektivt.

Slik sett burde regjeringen gitt Statnett beskjed om å kjøre fram gravemaskinen i september allerede, gitt beskjed til fagfolkene i NVE og Statnett og departementet pepre mediene og andre med argumenter for den beslutningen som er fattet og ikke minst solgt kraftledninger inn som best for klima. Da hadde striden kulminert i høst og det hadde roet seg ned i valgåret 2011.

Jens Stoltenberg liker ikke å bruke makt. Det har han til felles med den forrige statsministeren, Kjell Magne Bondevik. De tror på dialog, kunnskap og prosess. De utsetter vanskelige avgjørelser og liker ikke å overkjøre. Men de kan fatte kontroversielle beslutninger. Kjell Magne Bondevik gikk ikke tilbake på beslutninger slik Jens Stoltenberg gjør. Det har sannsynligvis sammenheng med at Jens Stoltenberg har møtt så massiv motstand fra sine egne. Det var LO med Gerd-Liv Valla som fikk ham til å snu når det gjaldt endringer i sykelønnsordningen, og det var velgerflukten som førte til «time out» i Hardanger.

Frank Aarebrot

Jens Stoltenberg kunne valgt å droppe beslutningen og sagt at vi begynner på nytt, men gjort tiltak som på kort sikt hadde sikret bedre strømforsyning til Bergen.

Regjeringen valgte en mellomløsning, et kompromiss, ikke på sak, men på prosess og fakta. I går blusset striden opp igjen knytte til om det skal nedsettes et uavhengig utvalg eller ikke. Igjen ser vi at regjeringen presses på defensiven. De som er imot kraftmaster i Hardanger, kjører massivt på. De har ingenting å vinne på å kompromisse med regjeringen.

Frank Aarebrots krav om at Terje Riis-Johansen må trekke seg fordi han saboterer regjeringens beslutning om å la uavhengige, viser at Aarebrot selv kan maktspillets kunst. Hans premiss er noe regjeringen ikke går god for. Det var slik Unio også opererte når det gjaldt påstanden om at regjeringen måtte legge fram en likelønnspott, for de hadde lovet de. Det hjalp ikke at regjeringen gang på gang sa at de aldeles ikke hadde lovet eller ville legge fram en pott utover rammen.

Hardangersaken kan utvikle seg fra vond til verre for regjeringen. Opposisjonens ordførere på Vestlandet forsøker å utnytte situasjonen til både å få stoppet kraftmastene og påføre de rødgrønne et varig nederlag. Regjeringen har brakt seg i en situasjon er de kjemper med ryggen mot veggen. De har parkert seg selv i ventemodus og kan ikke komme på offensiven i forhold til det saken handler om.