Leder: Med Cameron inn i EU

EU knaker i sammenføyningene. Da eurokrisen herjet som verst, var det de som spådde at den kom til å smadre EU-byggverket. Men det står fortsatt. Det var også de som spådd EUs snarlige død tidligere i år da EU slet alvorlig for å finne en løsning for Hellas. Også i Hellas går det sin skjeve gang, riktignok med rykter om at nye kriser er på gang. Så eksploderte flyktningkrisen. Det ble tydelig for alle og enhver at det var en dyp splittelse innad i EU om hvilke tiltak som skulle settes i verk. Uenigheten er blitt noe mindre fordi Angela Merkel er blitt tvunget til å føre en mer restriktiv politikk.

Hakeslepp i Brussel

Mens EU står til langt over knærne i interne problemer skapt av den store flyktningestrømmen, kjører David Cameron fram en rekke kontroversielle betingelse for at han skal anbefale at Storbritannia opprettholder sitt medlemskap. I Brussel fikk de hakeslepp da Cameron denne uken varslet hvilke betingelser han vil stille. Han vil ha et permanent fritak fra kravet om en «stadig tettere union», en styrking av de nasjonale parlamentene, at alt EU foretar seg må være basert konkurranseevne, at land som ikke har innført euroen skal ha like stor innflytelse i saker alle er forpliktet på og at hvert enkelt land har rett til å kontrollere migrasjon fra EU blant annet gjennom å regulere velferdstjenestene til de som kommer.

Det siste punktet ser ut til å være det mest kontroversielle. Det skjer en storstilet «trygdeinnvandring» til Storbritannia fra fattige EU-land. Storbritannia vil ikke lenger betale dagpenger og andre velferdsytelser til de som kommer for å søke arbeid slik regelverket i EU legger opp til.

Dette bryter med en av EUs friheter, retten til fri bevegelse av arbeidskraft mellom landene. Hvis Storbritannia får unntak, må også andre land kunne få det. I Brussel har de forståelig nok store problemer med å akseptere at EU skal uthule en av sine grunnleggende prinsipper.

Cameron legger opp til å skru utviklingen tilbake. For Storbritannias del vil han det motsatte av «en stadig tettere union». Så langt er han kun møtt med protester, men det kan være flere land i EU som har sans for Camerons linje. Flyktningkrisen kan slå begge veier. Noen kan bruke den som et argument for at EU må ha en samlet opptreden og lage et system som er likt for alle land. Andre mener den viser at det ikke er mulig å frata nasjonalstatene styringsrett over det de anser som sentralt og viktig.

Planer langt på hylla

I vinter forberedte EU-kommisjonen et initiativ for å ta et stort skritt mot en mer forpliktende union. Disse planene er lagt på hylla. Den siste tids utvikling har i realiteten svekket unionstenkningen.

Hvis Storbritannia skulle melde seg ut, vil det være et stor tap, både for EU og Storbritannia. I EU forstår de seg på makt og posisjoner. De innser at de ikke kan tvinge Cameron i kne. Han må komme hjem med en seier for at han skal anbefale fortsatt medlemskap.

Realpolitikerne i EU vil innse at situasjonen krever at EU tar et skritt tilbake i forhold til planen om å føre alle landene sammen i en union der nasjonalstatene blir tildelt en underordnet rolle. Cameron forlanger mer enn det. Han vil at EU permanent skal oppgi de mest ambisiøse unionsplanene. Eurolandene må gjerne i realiteten opptre som et land, men Storbritannia vil ikke være med i EU dersom det legges opp til at er det eurolandene som representere det egentlige EU og derfor skal legge premissene for utviklingen.

Det EU David Cameron ser for seg, bør Norge kunne være medlem av. Det vil være langt mer interessant å være medlem i EU etter «Cameron-modellen» enn å fortsette dagens EØS-avtale.

EU bør kunne bestå både av euroland og land som beholder sin nasjonale valuta og dermed har større frihet til å utforme sin egen økonomiske politikk. De landene som har innført euroen, må fortsette bestrebelsene for en mer samordnet økonomisk politikk. De har ikke noe annet valg. Om euroen er bærekraftig på sikt er et åpent spørsmål. Det kan være at motsetningene innad i EU etter hvert blir så store at det ikke blir mulig å fortsette med euroen.

Fram til nå har nasjonalstatenes innordnet seg under felles krav og behov formidlet fra Brussel. Det kan synes som om denne utviklingen har stoppet opp. Vi kan være i starten av en fase der det er EU som må tilpasse seg nasjonalstatenes ønske og behov. •

EU knaker i sammenføyningene. Da eurokrisen herjet som verst, var det de som spådde at den kom til å smadre EU-byggverket. Men det står fortsatt. Det var også de som spådd EUs snarlige død tidligere i år da EU slet alvorlig for å finne en løsning for Hellas. Også i Hellas går det sin skjeve gang, riktignok med rykter om at nye kriser er på gang. Så eksploderte flyktningkrisen. Det ble tydelig for alle og enhver at det var en dyp splittelse innad i EU om hvilke tiltak som skulle settes i verk. Uenigheten er blitt noe mindre fordi Angela Merkel er blitt tvunget til å føre en mer restriktiv politikk.