Samfunn

Leder i Sykepleier­forbundet Lill ­Sverresdatter Larsen vil at sykepleiere skal se på seg selv som ledere.

Leder syke­pleierne ut av offerrollen og inn i leder­rollen

Norge trenger minst 30.000 ekstra sykepleiere de neste ti årene. En mer sentral premissleverandør i helsevesenet enn Lill Sverresdatter Larsen (40) er det derfor vanskelig å peke på for tiden. – Et mål er at Norge får sin første helsedirektør med sykepleier­bakgrunn, sier hun.

Publisert Sist oppdatert

Sykepleierforbundet har 120.000 medlemmer. Den nye lederen deres Lill Sverresdatter Larsen har et stort mål i sikte:

– Sykepleiere skal lede, og de skal anerkjennes som de lederne de allerede er, sier hun.

Det er ikke mer enn tre måneder siden hun ble leder i landets fjerde største fagforbund.

Det siste året har streiker og bunadsgeriljaen fått landet til å våkne opp til raseriet som bobler i mange sykepleiere, jordmødrene og andre som vil verne om de lokale helsetjenestene.

En grunn er økende uro rundt de ansattes arbeidsvilkår.

– Det som skjer nå rundt om på sykepleiers arbeidsplasser, er virkelig ikke bra. Det er alvorlig, sier Larsen.

Ukentlig får hun mailer og telefoner fra medlemmer som rapporterer fra frontlinjen.

– Det er utrolig tøft å være sykepleier i dag. Nylig hørte vi fra en sykepleier som sluttet fordi flesteparten av de ansatte ikke snakket norsk. Det medførte til slutt dødsfall. Hun var den 15. som sluttet i løpet av kort tid, forteller hun.

Belest

Vi treffer Larsen på det ryddige og luftige hjørnekontoret øverst i lokalene til Sykepleierforbundet midt i kvadraturen i Oslo.

Hun prøver å bli kvitt et par jålete lakrissjokolader med bronsefarge. Utstilt i vinduskarmen har hun bøkene «Lean in» av Sheryl Sandberg og en historiebok om Bergljot Larsen, en av grunnleggerene av Sykepleierforbundet i 1912.

Det er ikke tilfeldig.

– Jeg har alltid vært glad i å lese.

Lill Sverresdatter Larsen lærte seg å lese allerede som fireåring. Med en eldre søster å se opp til, som etter hvert kom helt opp i norgestoppen i langrenn, ble det hennes skjebne å briljere med skolearbeidet. Det falt henne også ganske lett.

På den lille plassen Josefvatn i Balsfjord kommune i Troms ble hun brukt som hjelpelærer for de andre mens hun fortsatt var elev.

– Jeg ble gitt mye tillit tidlig i livet og opplevde også mye mestring, forteller hun.

Bøkene hun likte aller best, handlet gjerne om moderne historie. I bokhylla hjemme fantes ikke Dostojevski, men hver utgave av «Det hendte» - en serie som oppsummerer året og som er solgt i over en million utgaver siden 1972.

Som yngre hadde hun nær fotografisk hukommelse og ble flittig brukt som oppslagsverk. Da kunne hun ikke bare gjengi hva som hadde hendt, men også sidetallet hvor man kunne lese om det og beskrive bildet som stod til.

Hørte på farens råd

Hun slukte også bøker om helse. «Hva feiler det meg?», ble lest fillete.

Sykepleier ble hun likevel på grunn av faren.

– Pappa anbefalte oss å gå den veien. Han mente det var en trygg karrierevei. Dessuten var det en jobb man kunne utføre innendørs, han hadde sett nok av folk som frøs ute gjennom åtte år på Svalbard, sier hun lattermildt.

Faren hadde også flere lederverv. Han styrte blant annet den lokale idrettsklubben i over 15 år, han var en type som folk stolte på. Men det var først da han ble syk at 10 år gamle Lill forsto at det var sykepleier hun måtte bli.

Sykepleierutdannelsen tok hun i Tromsø. Der bor hun også i dag med familien sin mens hun ukependler til hovedstaden.

Hvordan går det, synes du?

Hun sender et lynraskt blikk som er en blanding av «vil du virkelig ta opp den der?» og «kom igjen, fyr løs med alt du har!»

Hun forteller at det går fint. At hun har et åtte-års perspektiv på vervet hun har tatt på seg og at det kan bli aktuelt med flytting, alt uten å bryte øyekontakten en eneste gang. Vi lar det bli med det.

Hun virker trygg og selvsikker. Selv tror hun oppveksten på en liten plass bidro til det.

– Jeg fikk stor frihet, både hjemme og ute i naturen. Jeg fikk tidlig kjenne på det å klare ting selv, og dessuten fikk jeg være mye rundt barn som var litt eldre og som jeg kunne strekke meg mot, sier hun.

Realitetssjokk

På en nylig avholdt lederkonferanse holdt hun et innlegg hvor hun viste frem et bilde av seg selv som helt nyutdannet med et stetoskop rundt halsen. Sykepleieren på bildet virker på langt nær like trygg som forbundslederen av i dag.

Hvordan opplevde du å begynne å jobbe i helsevesenet som nyutdannet sykepleier?

– Det var et realitetssjokk. Jeg hadde nok en veldig idealistisk ide om hvordan de skulle være. Det å stå med ansvaret alene og møte de andre profesjonene var spesielt.

Foto Tøff med stetoskop: «Er det slik en leder ser ut?», spør Lill Sverresdatter Larsen om seg selv som nyutdannet sykepleier. Foto: Privat.

Larsen var vant til å bli lyttet til. Nå møtte hun leger som ikke hadde interesse av å høre på henne i det hele tatt.

– I Nord-Norge har vi ikke mye respekt for autoriteter. Tittelen din har ingenting å si, men jeg var likevel oppdratt til å være høflig. Det var et krevende møte med hierarkiet i begynnelsen.

Hun beskriver hvordan overlegen gikk først i en fugleformasjon av leger med sykepleierne bakerst, bærende på dokumenter. Foran døren stoppet overlegen opp og ventet på at hun skulle åpne døren for ham. Dette gjentok seg ved hver dør i korridoren.

Historien har hun fortalt offentlig for å utfordre profesjonshierarkiet litt, men den har en overraskende slutt.

Overlegen fortalte henne i ettertid at han pleide å tenke at han var på besøk på avdelingen hos sykepleierne og pasientene, og da går man bare ikke rett inn, man venter på at noen åpner.

Vil utfordre hierarkiet

Dessuten vakler det gamle hierarkiet i helsevesenet.

– De nyutdannede legene, mange av dem er kvinner, gjør ikke sånn, de er mer opptatt av å lytte til sykepleiernes perspektiver, sier hun mens hun skynder seg å legge til at noe av problemet er at det fortsatt er de eldre legene som sitter i de mest sentrale lederposisjoner og i de mektigste utvalgene.

Her er et eksempel: I utvalget som skulle se på ny e-helselov satt det flere leger, men ingen sykepleiere - dette til tross for at det i de aller fleste tilfeller vil være sykepleiere som skal bruke e-helsetjenestene.

–Vi ba om å få sitte i utvalget, men fikk nei med begrunnelsen at heller ikke Legeforeningen fikk sitte der, sier hun oppgitt.

Men legene satt der likevel i kraft av sine lederposisjoner.

Mentorer

Samtidig vil hun på ingen måte ha en ny profesjonskamp.

–Det er omtrent et forbudt ord i helsevesenet i dag, sier hun. Det er viktigere at vi lærer fra hverandre og jobber i team enn at vi går i skyttergravene.

For Larsen har lært mye fra leger, flere omtaler hun som sine mentorer.

– Hvis en sykepleier oppdager feil, må han argumentere for hva som er feil ut fra sykepleierens perspektiv. Om det er medisinskfaglig forsvarlig, må legen som fagekspert få vurdere. Det han kan gjøre, er å bli konkret og påpeke akkurat hvilke sykepleiefaglige og yrkesetiske problemstillinger som oppstår, sier hun.

Sykepleieren som buffer

Larsen har ikke jobbet som sykepleier siden 2012. Men som førsteamanuensis på sykepleierutdanningen vet hun svært godt hvor skoen trykker. I hennes analyse er sykepleieren blitt en buffer som må ta alle oppgavene som ingen andre tar. Og nå er bufferen sprengt.

– Det er jævelsk tungt å jobbe turnus med mye helge- og høytidsbelastning og sjelden se familien sin. Det er ikke bærekraftig, og for mange oppleves presset som så stort at de går ned i stillingsprosent, sier hun og nevner kortsiktige tiltak i fleng: justering av arbeidstiden og løsninger på deltidsproblematikken, vil bidra noe.

Så er det lønn. En sykepleier med master tjener typisk 530.000 kroner i året. Larsen er programfestet til å mene at det ikke er mye.

–Vi vil ha en anstendig lønn, og vi forstår at det er vanskelig å heve sykepleierne i dagens lønnssystem, men når man skal rekruttere til et så belastende yrke, og hvor den største mangelen på personell er innen de minst populære områdene som har den største veksten i pasienten, som geriatri, rus- og psykiatri, vil det jo bare være sært å ikke satse, sier hun engasjert.

Oppgaveoverføring

Et annet viktig grep er å bedre sykepleierens arbeidshverdag. Et tiltak kan være å gi sykepleiere noen av oppgavene til legene, for eksempel oppfølging av kroniske sykdommer. Så kan man overføre enkelte jobber som sykepleiere gjør i dag, som timelange nedvaskinger av smitterom for eksempel, til renholdspersonell.

– Sykepleiere er veldig dyre renholdere. Mange sykepleiere har spesialistkompetanse på et så høyt nivå at de lett kunne tatt på seg andre oppgaver enn de har i dag, sier hun.

– Vi har i dag et uavgrenset ansvar, og det går ikke an.

Den ledende sykepleieren

Kanskje aller størst tro har hun på å gi sykepleierne troen på at de har en nøkkelrolle, at de er ledere og kan lede mer enn de gjør i dag.

– Jeg vil slåss for å vise at sykepleiere er ledere på mange plan.

På den nevnte lederkonferansen stilte hun i skinnbukse og gjorde et poeng av det - ikke fordi det var et plagg hun pleide å gå i, men for å vise at ledere kan være mer enn menn i grå dresser.

Hun kobler det også til rekrutteringen av mannlige sykepleiere.

– Hadde du lært fra dag en at du leder tjenesten og akutthjelp, før du begynner å lære om sykepleierfilosofi, tror jeg det ville vært langt mer attraktivt for menn å fullføre sykepleierstudiet.

– Hva er ledelse? Jo, det er å sette en retning og få andre folk med seg. Det handler om å ta valg som ikke bestandig er populære. Det er det sykepleiere gjør hver dag- hvert minutt. Sykepleiere leder også pasientlogistikken, ofte uten å være klar over det. Det er sykepleiere som setter retningen på pasientforløpet, det de som passer på at riktige ressurser mobiliseres til de pasientene som treger det - hele døgnet. Det må tydeligere inn i utdannelsen.

Skjer først i Nord

Du virker å ha både kampvilje og en fandenivoldsk innstilling. Er du inspirert av Bundadsgeriljaen?

– Jeg har veldig sansen for engasjementet og symbolikken deres: Det å kjempe for tjenesten. Det er viktig for oss sykepleiere at helsetjenester skal gis uansett hvor folk bor. Det har det vært helt siden stiftelsen av forbundet for over hundre år siden, sier hun.

At Bunadsgeriljaen oppstod som en folkelig protest mot nedleggelse av et lokalt fødetilbud og senere vokste til en sterk motstandsbevegelse mot sentraliseringen i helsevesenet, gir mening for dem som jobber i sektoren. Larsen forteller at alle varslerlampene deres lyser i de mest rurale strøkene. Det er ofte her, og gjerne i kommuner i Nord-Norge, at sykepleiere møter de mest krevende arbeidsforholdene med tanke på tilgjengelig kompetanse.

Larsen har selv med et glimt i øyet sammenlignet det norske helsevesenet med HBO-serien Game of Thrones. Likhetstrekkene er om ikke slående, så i hvert fall humoristiske. Ikke bare «krangler og slåss» alle profesjonene, men de ligger sammen også. Dessuten går alle og venter på den apokalyptiske vinteren (eller sykepleiermangelen) som skal komme og ødelegge alt.

– Og den treffer først i nord, sier Larsen.

– Når sykehusene blir så sentralisert som de blir, det må diskuteres. Det blir lenger vei til kompetansen.

Hun mener en løsning er å ruste opp kommunene.

– Vi kan ikke ha sykehus overalt, men vi kan ha sykepleiere, også med avansert klinisk kompetanse.

Seg selv med verdier

Larsen har lenge vært opptatt av verdibasert ledelse.

– Jeg er sykepleier av en grunn. Verdiene har betydning for meg som sykepleier. I det ligger det også at jeg gir folk mye tillit. Jeg tror på det at andre kan gjøre enkelte ting bedre enn jeg kan selv.

Nå har hun bare vært forbundsleder i noen måneder, men intensjonen er klar, hun skal delegere så mye som hun kan. Så langt er tendensen motsatt.

– Rådgiverne mine kommer stadig med oppgaver som de forteller meg at det er viktig at forbundsleder gjør, sier hun og ler.

Hun beskriver seg selv om tydelig og direkte, faktisk enda mer enn den stereotypiske nordlending. Med det følger det også at hun tåler tøffe tilbakemeldinger og forventer å få dem.

Har du kommet opp i noen situasjoner der du har måtte ta vanskelige valg?

Hun svarer litt unnvikende:

– Det handler om å finne en balansegang mellom administrasjon og politisk ledelse. Det kan være utfordrende.

Hvordan?

En stab vil gjerne gjøre det den har gjort før. Skal vi som forbund lykkes med endring, må vi kommunisere annerledes. Det var også en av grunnene til at jeg stilte til valg - jeg mener vi må kommunisere annerledes.

Var det derfor du gjorde et poeng av skinnbuksene på konferansen?

– Jeg er forferdelig dårlig på å være noe annet enn meg selv. Jeg MÅ være meg selv, sier hun og forteller at hun skriver offentlige utspill selv.

– Jeg har gått i 8. mars tog i tiara. Det skulle egentlig være et bartetog, men jeg klarte ikke tanken på å fremstå mer mannlig for å bli hørt og trodd. Jeg vil være så kvinnelig jeg bare kan.

Er feminisme viktig for deg?

– Ja, i dag er det det. Men det har ikke alltid vært sånn. Som ungdom hadde ingen der jeg vokste opp lyst til å bli forbundet med Kvinnegruppa Ottar og det de stod for.

Hun beskriver det som at feminismen har kommet snikende på henne.

–Feminist for meg betyr å bli anerkjent for det du er og kompetansen du har og personligheten din - og ikke kjønnet du har, sier hun.

Det betyr at hun mener kjønnspoeng for opptak til høyere utdanning er en bra ting.

Tror du det du gjør i dag vil skape en varig endring i samfunnet?

Jeg hørte nylig at det kan ta rundt 17 år å få til reell endring, men ja, jeg tror det. Det finnes ingen quick fix i helsevesenet, men dersom vi får sykepleiere til å ta faget i front - bort fra offerrollen og inn i lederrollen, så vil det gjøre mye for å skape den helsetjenesten som pasientene og samfunnet skal ha.

Mini-CV

Utdanning: Sykepleier fra Universitetssykehuset i Nord-Norge, Master i helsefag, Doktorgrad på demensomsorg
Karriere: Prosjektleder for hundreårsjubileumet for NSF (2012), Førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet, Sittet i NSFs forbundsstyre og vært nestleder i NSF Troms, Leder for NSF (2019)
Powered by Labrador CMS