Lederstriden etter «brexit»

Det er muligens en trøst for Labour at kampen om hvem som skal lede partiet videre er like hard hos de konservative. Det var ventet, for ikke å si varslet, at David Cameron ville trekke seg som statsminister hvis det ble flertall for «brexit». Camerons begrunnelse er at han ikke vil lede landet i en retning han ikke ønsker. Gro Harlem Brundtland trakk seg ikke som statsminister etter at det ble nei til EU i folkeavstemningen i 1994. Det var de som mente hun burde ha gjort det. Men innad i Ap kom det ikke noe krav om at hun måtte gå av. Hun valgt å svelge unna et stort politisk nederlag, og gikk i gang med å forhandle fram en best mulig samarbeidsavtale med EU.

Å melde Storbritannia ut av EU er langt mer radikalt enn å la være å melde et land inn i EU. EU-saken har splittet de konservative. Cameron hadde ikke klart å samle partiet om en ny strategi utenfor EU. Hadde han fortsatt som statsminister, hadde han innledet en årelang personstrid.

Nærmest for ordens skyld ga finansminister George Osborne i går beskjed om at han ikke vil overta etter Cameron. «Selv om jeg fullt ut aksepterer resultatet, er jeg ikke personen som kan samle partiet slik det trenger», konkluderer han. Det er ingen grunn til å tvile på at han har rett?

Finnes det noen som kan klare på samle partiet? Valgkomiteen har gitt seg selv frist til 1. september til å komme opp med en eller flere kandidater. De konservative trenger en statsminister som stemte for «brexit» og som kan snekre en overbevisende strategi for et sterkt og framgangsrikt Storbritannia utenfor EU.

For opportunistisk

Den som for tiden ligger best an til å overta etter Cameron, er Boris Johnson. Men han har sterke motstandere innen eget parti. Johnsen kritiseres for å være en opportunist, en som snur kappen etter vinden og ikke er i stand til å styre etter en langsiktig strategi. Kritikerne mener han ikke er typen til å lede de vanskeligste forhandlingene Storbritannia har stått overfor på årtier. Johnsen er god på politisk spill, men han bygger ikke tillit. Han har appell hos velgerne med sin uformelle, rufsete stil, men viker unna når det må tas vanskelige avgjørelser. Boris Johnson må legge vekt på å framstå som klok og samlende om han skal vinne fram i kampen om å bli ny statsminister.

Det er mulig partiet kan samle seg om en kandidat som er mindre kontroversiell og som oppleves som mer samlende enn Johnson. Faren er at en slik kandidat ikke vil makte å skape begeistring for de nye mulighetene som ligger i «brexit». Det kan Johnson klare. Han er god på visjoner og å holde fram muligheter.

Det haster for de konservative med å finne sin nye folkefører for Storbritannia som et utenforland. Når markedene ser at De konservative er i ferd med å komme seg på beina igjen, og jobber målbevisst med konsekvensene av «brexit», vil aksjekursene og pundet begynne å stige igjen. At Storbritannia, som ikke er med i euroen, melder seg ut er vitterlig ikke en ny finanskrise eller varsel om nedgang i verdensøkonomien.

Intern misnøye

Situasjonen for Labour er en annen. Det har i lang tid vært misnøye internt med Jeremy Corbyn, og han har mistet oppslutning hos velgerne. Både før og etter folkeavstemningen er han blitt kritisert for å være for halvhjertet i sin anbefaling om å stemme ja til fortsatt medlemsskap. Corbyn møter nå kritikk for at han ikke har evnene til å mobilisere verken velgere eller eget partiapparat. Han framstår ikke som offensiv nok. Han er ikke den vinnertypen partiet trenger, mener kritikerne. Corbyn hører til på venstresiden i partiet, og stemte nei i 1975 til at Storbritannia skulle slutte seg til EU. Først møtte han kritikken med å henvise til at han i september i fjor ble valgt til ny partileder med stort flertall. Men etter at omtrent halve skyggeregjeringen har trukket seg og det er varslet at et en protestskriv blant sentrale tillitsvalgte er på gang, ser det ut til at han vil akseptere at det blir et nyvalg. Han varsler at han vil være kandidat

For Labour ligger det en mulighet i å finne en partileder som ikke ligger langt ute på venstresiden, som har stor velgerappell, som stemte mot «brexit» og som kan holde døren ørlite på gløtt for at Storbritannia kan komme til ombestemme seg. Labours mulighet til å vinne neste valg ligger i å ha en god statsministerkandidat og framstå som et parti som vil ha en sterkere tilknytning til EU enn De Konservative.

Å melde Storbritannia ut av EU og lede langdryge forhandlinger om en samarbeidsavtale blir den nye konservative statsministerens oppgave. Det ser ut til at det er en tapersak han eller hun har fått i fanget.